Kunsten å kaste kommandoer på hunden

Jeg har lenge gått og sett på andre ekvipasjers runderinger, dels for å observere for å kunne komme med eventuelle innspill eller hjelp basert på det jeg ser, men like mye for min egen del. Det er ingen tvil om at man lærer mye av å observere og vurdere når man ser andre trene, og når man kan tenke "hvorfor gjorde han/hun det slik?" Og så faktisk få et godt svar etter økten. God læring for begge parter.

En ting jeg ser mye av, og som jeg svært sjelden klarer å få gode svar på, er bruken av ikke-innlærte kommandoer når ting ikke går som planlagt. Da tenker jeg både på det å kaste en "rundér!"-kommando på hunden på avstand når den har stoppet opp ute i skogen, og det å bruke en ekstra "Ut!"-kommando når man vil at hunden skal gå lenger ut fra midtlinja. Felles for begge disse er at de begge er utrolig vanlige, og at de færreste kan gi noen god forklaring på hvorfor de mener at det skal lykkes. Det fremstår veldig ofte som noe man gjør for å kompensere for egen irritasjon (over stopp under utsending eller dårlige slag) eller noe en overtroisk handling, som man kaster ut og håper at det man ønsker skal skje.

I mange tilfeller skjer det, med varierende grad av suksess, men i like mange tilfeller fører det til mer frustrasjon og en utvanning av kommandoer. Min tanke er som man lærer allerede på valpekurs - ikke gi kommandoen uten at hunden kan den, og ikke gi den når det ikke er sannsynlig at den vil bli utført. Kjempeenkelt, ikke sant? Men sånn er det ikke når vi er over valpestadiet og har fått en flink hund. Da glemmer vi oss litt og forventer at hunden er så flink at den automatisk forstår norske ord og betydningen av dem uten at vi har lært dem det først. Rart, ikke sant?

Jeg er ingen rakettforsker...

Men... Da er det jo veldig greit at dette handler om hundetrening, og ikke... vel... rakettforskning, for ellers hadde jeg nok kommet litt til kort.

Men - når det gjelder hundetrening, så er heldigvis ikke det heller rakettforskning, så veldig mye av det jeg kommer til å skrive nå vil være ting som er helt selvsagte. Det vil ikke være noe helt nytt og revolusjonerende stoff her, men heller bare en samling med selvsagtheter som kanskje er så selvsagte at man glemmer å tenke på dem. Helt enkle ting, for det er jo det hundetrening skal være - enkelt. Dette blogginnlegget fra tidligere forteller jo en del om mine tanker om å dele alle treninger opp i momenter for å trene så effektivt og optimalt som mulig, så det som kommer under her går litt mer på tankemåtene for å få dette til.

Jeg skal ikke sitte her og påberope meg superkunnskap om hund og forsøke å tvinge lærdom nedover ørene på folk heller, for jeg er ingen fan av å prakke på noen noe de ikke vil ha, så dette blir bare en samling av mine tanker omkring trening og prossessene der. Ikke så mye av hund, men av hundetrenere, for om vi skal være helt ærlige, så er det der det må læres, slik at hundeførerne i sin tur kan bruke det de lærer på å trene sine hunder.

Den første selvfølgeligheten går nettopp på det med å lære selv, og for å lære så må man tenke, og enda viktigere - vite hva man skal tenke på. Jeg liker veldig godt å stille meg en del spørsmål selv, for å "koke ned" treningen til noe selv jeg klarer å forstå og beherske. Jeg er et enkelt menneske som må gi meg selv enkle beskjeder for å få det til, og mitt første spørsmål til meg selv når vi skal trene inn noe nytt blir da: "Hva må hunden kunne for at jeg skal kunne kreve rett adferd?" Med krav mener jeg da belønningskriteriet - hvor rett må det være for at hunden skal få belønning? Det som jeg selv mener er veldig viktig da er at man allerede FØR man starter innlæringen av en øvelse, ser for seg "hvordan skal MITT sluttresultat se ut?", og legge kriteriene ut fra det. Skal jeg ha avlevering i utgangsstilling så skal det ALLTID være avlevering i utgangsstilling, ingenting annet "kjøpes", slik at jeg gjør det enkelt for hunden å forstå hva jeg forventer.

Når man koker dette ned, i f.eks en lydighetsøvelse som Fri ved fot, så blir mitt svar til meg selv noe slikt som dette: For at hunden skal kunne gå ved siden av meg og søke kontakt, så må den først forstå at den skal oppholde seg i utgangsstilling - at det lønner seg å være tett på min venstre fot og søke kontakt. For at hunden skal forstå dette så må det belønnes. Videre så må hunden forstå at det er DEN som må søke kontakt og være obs på meg, og ikke omvendt, og for å få til det, så trengs kontakttrening og mere kontakttrening! 
Når det gjelder kontakt, så kan det nok terpes på til det kjedsommelige, og her kommer de først frustrasjonene frem - vi står der og nistirrer på hunden vår og nermest "tigger" etter at den skal se på oss, klar til å kaste belønningen. Allerede der har vi jo feilet - i svaret til meg selv så sa jeg jo at HUNDEN skal søke kontakt, og ikke jeg... Lærdom til hundefører der, altså: Rett opp ryggen, hev blikket og se fremover, og belønn når hunden aktivt søker oppmerksomhet og kontakt. En selvfølgelighet - ja, men allikevel noe vi sliter veldig med. I starten så trente jeg foran speilet slik at jeg kunne se når Ask så på meg, jeg trente med en annen person som stod med klikkeren og timet belønninga mi, og jeg ble en jævel på å skule ned og til venstre mens jeg latet som om jeg så rett frem - alt annet enn å snu meg ned og bli den kontaktsøkende. På kurs så bruker jeg gjerne lignelsen av det å gå på byen og være desperat kontra "hard to get" - det er ingen tvil om hvem av de to typene person kursdeltakerne mine ville tatt med seg hjem, så hvorfor er det så vanskelig for oss å dra den tankegangen over i hundetreningen? (ikke at vi alltid skal ta med oss noen hjem fra hundetrening, annet enn hunden da selvsagt, men det med hvem som skal være den kontaktsøkende...)

Belønningen er jo også et helt kapittel for seg selv i den store "jeg er ikke rakettforsker"-boka, så det går jeg ikke inn på her, annet enn å si at man selvsagt må tilpasse belønningen etter graden av forstyrrelser slik at den alltid er verdt å jobbe for. Vi kan alle mye om variasjon av belønning og korrekt timing av denne, så istedetfor å vandre inn på den digresjonen her, så er neste spørsmål faktisk mye mer interessant. Det stiller jeg meg når hunden skal lære inn en annen øvelse, og da en som krever en salig blanding av selvstendighet og kontroll - i dette tilfellet rundering.

For meg er rundering (i denne settingen) en helt ferdig øvelse, med melding og alt, så da er spørsmålet - hva må en hund kunne for å ha en helt ferdig øvelse? Svaret blir nærmest langt som et vondt år og det kan nok skrives store avhandlinger om det, men i all enkelhet, så er lista over grunnmomenter omtrent slik som dette: Rette utslag, fremdrift, innkalling og melding. Hverken mer eller mindre. Det er først når vi går inn på hver av disse delene at det blir morsomt, for hva trenger en hund for å få rette utslag? Den trenger å "vite" at det er noen rett ut for der som mor/far stiller den opp, men enda viktigere - den trenger å kunne konsentrere seg og fokusere på en enkelt oppgave, istedetfor å være opptatt av "alt". Den trenger rett og slett ro og fokus og "jobb-modus". Personlig så er innlæringen av denne ro/fokus-øvelsen en "is-i-magen-øvelse", og jeg bruker gladelig halvparten av min tilmålte treningstid på å vente ut hunden og lære den ro og fokus for så å få 4 flotte utslag, enn å stresse meg opp og kjøre på og få mange mindre vellykkede slag der jeg risikerer at hunden får løsninger ved å løpe hodeløst rundt på måfå. Nok en gang lærdom til hundefører: Kvalitet foran kvantitet, også her! Det at hunden skal "vite" at det er noen der ute er jo veldig enkelt - her er det grunninnlæring med påvirkninger av forskjellige typer helt til den er hjernevasket nok. Fremdrift legger jeg ikke ned mye jobb i å trene inn som et helt eget moment, det lærer jeg inn allerede ved meldings-innlæringen, ved at hunden ALDRI skal finne meg igjen på samme sted som jeg sendte, men ALLTID lenger fremme i løypa. Og vips - så var vi ved den enda morsommere delen - meldingen. Denne gang fokuserer jeg bare på bringkobbelmelding, og da må vi igjen tilbake til det første spørsmålet i dette innlegget:  "Hva må hunden kunne for at jeg skal kunne kreve rett adferd?" Momentrekka her blir som ved apportøvelsen - Hunden må kunne løpe ut og hente løsbittet og returnere til meg og holde fast til jeg gir påvis-kommando, og så må den forstå påvis. Veldig enkelt - og så begynner morroa. Hva må til for å få til dette? Hunden må forstå at belønningen er hos figuranten, men at løsbittet er nøkkelen som låser opp denne belønningen, og at den nøkkelen må leveres til meg (som i denne settingen/lignelsen da blir han som må låse opp belønningen!). Personlig så baklengskjeder jeg denne øvelsen (og alle sammensatte øvelser) og det arbeidet går omtrent sånn som dette:

• Utgangsstilling - Påvis. 
• Utgangsstilling - hold fast - Påvis. 
• Utgangsstilling - hold fast med håndtering - Påvis
• Utgangsstilling - hold fast med håndtering- korriger utgangsstilling - Påvis. 
• Få bittet hos figurant - utgangsstilling - hold fast med håndtering - korriger utgangsstilling - Påvis
• Løp ut til figuranten - hent løsbittet - utgangsstilling - hold fast med håndtering - korriger utgangsstilling - Påvis

Når flere kommer til meg og forteller at de har problemer med slipp/spytting av bittet, så forteller jeg dem denne listen over, og påpeker at det ikke noe sted står "takk" eller "ta bittet" eller "slipp", men bare Hold fast med håndtering og korrigering av utgangsstilling før påvis. Det betyr at hunden skal lære at nøkkelen er å holde fast bittet i utgangsstilling, uansett om jeg tar på det/tar på hunden/beveger meg på midtlinja, og det utløsende ordet er "VISE!". Med andre ord så får han den største belønningen jeg kan gi den (jeg låser opp belønningen hos figuranten) for å holde fast, og ikke for å gi meg bittet. Jeg freser når jeg ser belønning for melding inne på midtlinja, belønning for "takk"/"slipp" der øvelsen avsluttes inne hos hundefører for så å sende hunden på nytt slag rett i belønning, fordi jeg ser på meldingskjeden som én kjede, som starter ved sending og slutter med belønning hos figurant. Jeg belønner ofte på midtlinja selv, men da for fine innkomster etter tomslag. Der belønningen kommer fordi "nå var du flink og løp langt ut og kom inn når jeg ropte uten å ha snappet bittet". Den belønningen blir jo med på å forsterke koblingen av bittet til figurantene, fordi det er ikke en "straff" å komme inn uten bitt, jeg blir like glad for det som figuranten skal bli av å bli funnet. Selvsagt er det mange tanker og idéer omkring dette, så da må jeg påpeke at dette er min foretrukne metode, og jeg bruker den fordi jeg ser at den gir de resultatene jeg vil ha og ikke minst fordi den er enkel nok for en enkel fyr som meg.

"Desverre" så er det jo sånn i NRH at det er et veldig stort fokus på at vi må ut i skogen og trene søk, og lydigheten kan ofte bli ei sånn greie som vi bare må gjennom, og det mange da glemmer å tenke på er at alle de mestrings- og selvstendighets-øvelsene, og alt det fokuset på figuranten der ute kan gjøre at man selv som hundefører blir litt for lite viktig og gøy. Da kommer vi til det som virkelig skiller en god ekvipasje fra en "mann med hund" (eller "dame med hund", selvsagt...). Vi snakker SAMARBEID. Det siste spørsmålet jeg stiller meg selv i denne omgang blir da: Hvordan kan jeg få hunden min til å ØNSKE å jobbe sammen med meg og ikke ta hele styringen alene?. For å "slutte ringen", så er vi da tilbake til noe beskrevet i starten av innlegget - ønsket om kontakt, og ja - samarbeid. Det som er viktig er å passe på at jo mer selvstendighet man trener, jo mer kontakt må man trene for at hunden skal ha en grunn og et ønske om å jobbe sammen. Har man en veldig selvstendig og selvsikker hund, så må det jobbes mere med samarbeid enn selvstendighet, på samme måte som at om man har en hund som er veldig knyttet til føreren må jobbe mer med selvstendighet enn kontakt. Har man en veldig heit hund med høyt stress, så må man som beskrevet over lære hunden ro, og man må selv bli kilden til ro og fokus på midtlinja. man må puste med magen og vente på fokus før man sender ut, og tenke kvalitet foran kvantitet, så vil hunden etterhvert lære seg å fokusere og konsentrere seg raskere og raskere for hver gang, når den erfarer at det er det eneste som hjelper. Det å få en hund "nedpå" og rolig før start betyr jo ikke at hunden får mindre lyst til å jobbe, snarere tvert imot, så de gangene vi har trent mye teig eller praktiske oppgaver og jeg ser at selvstyringa begynner å ta overhånd, så er det rett tilbake til ro, konsentrasjon og fokus-øvelser. Ny lærdom til hundefører igjen: Balansér forholdet mellom "der ute" hos figuranten og "her inne" hos meg for å bevare samarbeidslysten.

Når alt kommer til alt så handler det om å finne "nøklene" til belønning, og lære hunden å forstå disse, og det handler ikke minst om å finne og å opprettholde balansen i treningen og i relasjonen, slik at det blir GØY å jobbe sammen - for det er jo akkurat det hundetrening skal være - GØY!

Vestfoldsamlinga 2016

Da jeg i etterkant av samlinga ifjor kalte samlingen "Vårens vakreste eventyr", så var jeg overbevist... Ingenting kunne toppe et slikt kick-off på barmarkssesongen, både for meg som hundefører og som instruktør. Den eneste grunnen til at jeg ikke brukte samme betegnelse igjen i år, var imidlertid ikke fordi samlingen var mindre motiverende eller givende, men bare det faktum at jeg tjuvstartet våren helgen før, med ei fantastisk samling litt lenger nordover på vestladet, og disse to samlingene tilsammen var med på å gjøre våren til ei veldig fin tid, med motivasjon og treningsglede fra alle deltakerne som virkelig smittet og gav meg MYE sårt trengt inspirasjon for sesongen som kommer.

Det var lange kjøreturer, både til og fra, men med minnene fra forrige år til hjelp på vei bort, og entusiasmen fra årets samling friskt i minnet på vei hjem igjen, så var det som om kilometrene bare fløy forbi.
I år hadde jeg et blanda-lag, med nybegynner/B/mot A, og selv om nivået varierte og det dermed ble mye mer et enkelt hode måtte huske på (i tillegg til navn på folk og hunder) så klarte jeg, mye takket være "svarteboken" fra Brita å holde styr nok på alt slik at alle ekvipasjene fikk god progresjon gjennom helgen.

For Ask sin del så startet samlinga med et Fischer-spor rundt om i leiren. Det var tydelig at det var litt for lenge siden vi har gått asfaltspor i beferdet (og overkjørt) område, for det ble litt virring ved underlagsskiftene og litt sekundært enkelte steder, men utover i sporet så jobbet han fint og vi kom oss greit gjennom (riktignok med litt hjelp fra Fischer da, så her er det bare å trene mer). Etterpå kjørte vi ei god lydighets-økt for å slite ham enda litt mer ut før lagmøte og sosialt samvær utover kvelden.

Lørdagen kom, slik lørdager gjør, og etter en super frokost, der jeg til min store forskrekkelse oppdaget at jeg hadde gjort tidenes tabbe og klart å glemme termosen (alle NRH-ere vet jo at den er omtrent like viktig som hunden når man skal være en hel dag i skogen), så samlet laget seg og vi tok ei kjapp leke-økt med alle hundene for å vise belønninger og bli litt kjent med dem, før det bar ut i skogen. Ask ble lagt i dekk under hele seansen, noe som gikk over all forventning, når han måtte ligge der og se på at far lekte med masse andre hunder i et kvarter. Etter dette bar det ut i skogen, hvor vi satte igang treninga. Felles for alle, både hunder, førere og instruktør, var at det formelig boblet over av arbeidsglede, og for noen (av hundene selvsagt) ble dette så sterkt at det å lære dem ro og kosentrasjon på midtlinja skulle vise seg å bli det viktigste vi gjorde på hele samlingen.

Det ble mye fokus på meldingstrening, som vel må sies å være en av mine store kjepphester. Siden vi hadde hele spekteret, fra de som ikke hadde trent noe melding før, og til de som var bare et lite stykke unna godkjenning, så fikk alle deltakerne sett alle trinnene i meldingskjeden på alle de forskjellige hundene, og det ble ei helg med MYE læring, både for hunder, førere og ikke minst instruktør, som reiste hjem med MASSE ny motivasjon og nye verktøy (og bekreftelser på at de eksisterende verktøyene fungerte), så sånn sett ble samlinga en minst like stor suksess for mitt vedkommende som året før.

Lørdagskvelden ble tiden for mye koselig sosialt samvær og ikke minst muligheten til å utveksle tanker og meninger med instruktører fra en landsdel som jeg alt for skjelden besøker, og selv om været denne kvelden ikke var som ifjor, og uteaktivitetene utgikk, så la ikke det noen demper på stemninga.

Søndagen ble startet med appelltrening og appellprøver, før det igjen bar ut i skogen for å fortsette der vi slapp dagen før, og slik som både hunder og førere jobbet, og den progresjonen de fikk, gjør at jeg tok meg selv i å undres om de hadde drevet å tjuvtrent hele natta, for det å se hvordan det vi hadde trent på dagen før bare funket, både hos hunder og førere, var ikke mindre enn kjempekjekt.
Vi fokuserte på avlevering av melding, ro og fokus, og rundering, og selv om det til tider kokte i både hunde- og hundefører-hoder, så hjalp det godt med en "pust-med-magen"-kommando, og når vi satte oss ned etter treninga for en grundig evaluering og tilbakemelding til hver enkelt, så var det tydelig at det må ha skjedd nesten like mye læring i hundefører-hodene som hos hundene. Konklusjonen ble vel at vi alle var veldig fornøyde med helgen, og at alle hadde fått et solid utbytte, så når jeg satt i bilen på den laange turen hjem så bestemte jeg meg for å være like skamløs som jeg var året før, og allerede nå invitere meg selv tilbake igjen til neste år, om jeg er velkommen da, selvsagt! :-)

Treningssamling på Eide - En travel vår i anmarsj

Fredag kveld bar det ut til flyplassen for Ask og meg, for en helt ny opplevelse for Ask, nemlig en flytur med noe annet enn et helikopter, og noe så skjeldent som ei treningssamling for meg, der jeg ikke kjente en eneste av deltakerne på forhånd. Jeg kan ikke huske sist gang det skjedde, men mistenker at det var ei Evje-samling på tidlig 200-tallet, så her gledet jeg meg STORT til å treffe nye folk og nye hunder!
Selve flyturen gikk uten noe stress... Ask satt og kikket ut av vinduet under take-off og så snart vi var i lufta så la han seg til for å sove. Vel fremme ble vi hentet på flyplassen og kjørt ut til Eide, der vi skulle bo hos Endre, som arrangerte samlinga. Det ble en veldig koselig sosial kveld som varte et godt stykke ut i nattetimene, og akkurat som jeg hadde sett for meg, så var det bare masse kjekke folk og nye koselige bekjentskaper.

Lørdag morgen kom etter en god frokost reiste vi ut i terrenget.. Laget mitt hadde et spenn fra rekrutter til godkjente hundeførere, så vi fikk trent både rundering, melding og ikke minst en del sti/flankesøks-oppgaver til de to som skulle opp til regodkjenning. Det ble en LANG dag i treningsfeltet, og når vi omsider kom oss tilbake til middag så var klokken godt over 8. Det å være ute i nydelig vær og bare trene hund og kose oss i 8 timer vitner vel bare om en godt motivert gjeng, og det å få lov til å jobbe med en slik gjeng var et skikkelig motivasjons-kick for meg som instruktør!
Etter middagen så ble suksessen fra kvelden i forveien gjentatt, og selv om flere var litt trøttere denne gang enn kvelden før, så klarte vi å holde det gående rimelig lenge. ;-)
Søndagen kom med solskinn og fuglekvitter, og selv om jeg ærlig må innrømme at det å sitte ved frokostbordet og kjenne varmen fra sola og se ut på snøkledde nydelige fjell gav meg ekstremt lyst til å stikke ut på topptur, så fristet treningen med denne gjengen mer (og så hadde jeg jo ikke skiene med meg... ;-) ). Ut i feltet bar det, og vi fortsatte der vi slapp dagen før, med runderinger, rette utslag, passeringer, meldinger og ikke minst enda mer flankesøk. Utrolig gøy å se progresjonen hos alle hundene, og minst like gøy å se at hundeførerne var fornøyde. Når klokken nærmet seg 5 på ettermiddagen så var det på tide å pakke sammen og vende snutene tilbake for å hente bager og alt stæsjet får det bar ut på flyplassen for turen hjem. Ei veldig intensiv helg var over klokka 11 på kvelden for mitt vedkommende, når vi endelig ankom heimen og kunne slappe av. For mitt vedkommende så var det utrolig deilig å være igang som instruktør igjen, etter en vinter som elev, og det gav meg virkelig en enorm motivasjon som jeg tar med meg videre utover i sesongen, faktisk så snart som førstkommende helg, på Vestfoldsamlinga i Stavern.

For Ask sin del så var det nok ei litt kjip helg stakkar... Det ble mye tid i buret, og kun noen små godbitsøk og korte tisseturer, men håpet er at vi til helgen skal være klare for å faktisk få trent litt igjen selv også, og så er vi nok tilbake fit for fight om kun svært kort tid! :-)

Treningsmål og målbar trening

Som overskriften sier - Det er på tide å konkretisere nye treningsmål. Og da mener jeg selvsagt mål som er klart målbare, både for perioden frem til neste godkjenning, for året, og for hver trening (selv om de siste taes fortløpende mellom øktene for å sørge for bra progresjon).

Enkelte vil kanskje si at jeg er over snittet opphengt i slike treningsmål, men all min erfaring tilsier at det å sette seg klare mål for hver trening gjør at treningene blir mye mer effektive og det da blir mye lettere å nå både del- og hoved-mål så lenge man alltid stiller seg spørsmålet: "Hva ønsker jeg å oppnå med dagens trening?" før man setter igang. Når man tenker slik, så er det veldig greit å i tillegg føre en liten treningsdagbok, gjerne i stikkordsform, slik at man husker hva man gjorde forrige gang man trente på det enkelte momentet og dermed kan legge opp treningen ut fra de resultatene.

Selvsagt er det ikke alltid at jeg har hatt et helt klart mål for dagens trening, noen dager er bare sånn... De dagene er det imidlertid EKSTRA viktig å stille seg selv spørsmålet: "Hva ønsker jeg å oppnå med denne økten?" før man setter igang. Så lenge man gir seg selv et konkret svar på det, så vet man hvilke momenter som skal vektlegges og dermed også hvilke kriterier og rammer vi skal jobbe i på den økta. De gangene vi har konkrete mål, enten det er melding, utslag, passeringer, ulike typer figuranter, ukjente oppgaver (ja - også her har jeg konkrete mål, det kan være på lengde kontra tid, utfordringer for meg som hundefører ifm dekking av ukjent terreng etc), eller spormomenter, så er det jo veldig enkelt, da har jeg treningsdagboka som en guide for hva vi avsluttet med forrige gang vi trente på de samme momentene, slik at jeg kan starte der vi slapp og så legge på litt større vanskelighetsgrad utover økta, hele tiden med treningsmålet langt fremme i minnet. For meg så har dette blitt en måte å tenke på i hundetreningen som er ganske annerledes enn slik jeg fungerer i hverdagen, men i og med at jeg skal samarbeide med et vesen som ikke snakker helt samme språk som meg, så må jeg alltid passe på å gjøre rammene så enkle, tydelige og ikke minst konsekvente so mulig slik at jeg ikke oppleves som urettferdig fra Ask sin side. Trener vi rette utslag, så er det DET og KUN DET som belønnes, trener vi melding, så er det meldings-momentene som belønnes (for vår del så har det vært den umiddelbare returen, andre ganger er det innkomsten og hold-fast). Trener vi sporoppsøk, så er det oppsøket som belønnes, RASKT etter at han har slått på sporet, kryssinger - så er det belønning RASKT etter kryssing... Slik har jeg tenkt helt siden Odin gikk av med pensjon, at SÅNN skal min neste hund trenes, og det har fungert veldig bra til nå, både med Ask og med de hundene som jeg har hatt gleden av å være instruktør for på diverse kurs.

På treningene nå fremover, så vil alle lagsmedlemmene mine få det spørsmålet - "Hva ønsker du å oppnå med denne treningen? Hva er planen?" På den måten må man bli bevisst hva man gjør, og hele tiden holde fokus både på hovedmålet, og på alle de delmålene frem mot hovedmålet, de delmålene som er hver eneste treningsøkt frem til godkjenningene er i boks.

Selvsagt er ikke godkjenningen noe mål i seg selv - godkjenningene er minstekravet, det er inngangsbilletten for å få lov til å bidra, så det å godkjenne må aldri bli en gyldig grunn til å stagnere. Det er klart at første hovedmål kan være beståtte godkjenningsprøver, men så snart det målet er nådd, så må man sikte høyere - forbedring, foredling og konstant utvikling. Derfor er det viktig å selv etter godkjenningen fokusere på konkrete og klart målbare mål for forbedringen, og ikke gå i den fella det er å sette seg et udefinert og ullent mål om at "vi skal bli bedre", for da vil man ikke ha noe å strekke seg mot, og da vil det i de fleste tilfellene bare ende opp med vedlikeholdstrening istedetfor videreutvikling.

Et av mine yndlings-sitater fra tiden som syklist, er Specialized sitt "Innovate or die!" - Eller på godt norsk - "Den dagen der du anser deg for ferdig utlært så er du definitivt ikke utlært, men du er ferdig!" Selv om man godkjenner, så må man ikke tillate seg å dovne hen i vedlikeholdstrening, hverken for hund eller fører, men man må heve blikket og fokusere mot neste topp, mot å bli bedre, både hund, fører og ikke minst ekvipasje. Derfor er det nå tiden, for min og Ask sin del, til å sette ned nye, konkrete mål, i alle disipliner, slik at vi kan utnytte potensialet vårt best mulig, og bli den beste rednings-ekvipasjen vi kan bli! Klarer vi det, så er the sky the limit, og klarer vi det, så klarer ALLE det! :-) Målene frem til neste godkjenning laget vi oss allerede like etter godkjenning ettersøk, i et eget blogginnlegg, så vi fisker dem frem igjen, revurderer dem og justerer dem eventuelt litt opp, og så er vi klare for en ny vår og en ny sesong! :-)

oversosial melding - trening på utfordringer

Det er ingen hemmelighet at Ask og jeg har slitt litt med det jeg vil kalle for oversosiale meldinger... Det var nok mest min feil, som kjørte mye rett-i-belønning på en hund som var så sosial og hadde så ekstrem figurantdrift i utgangspunktet, men... har man skaffet seg en utfordring, så løses den kun ved å trene på det, og det er akkurat det vi har gjort.

Inn med melding! Foto: Trude Hell

Problemet for oss var ikke at Ask ikke tok bittet hos figuranten, eller at han ikke returnerte til meg, eller ikke avleverte fint, men det var "bare" det at han tok bittet veldig kjapt hos figuranten, og så forsøkte å få tak i belønninga si selv, før han kom inn med bittet, noe som resulterte i en del hopping og uønsket adferd. Som med alle andre øvelser, så tenker jeg her at det vi da må fikse opp i er akkurat det lille momentet, den umiddelbare returen til meg, uten forsøkene på selvbelønning først. Vi har terpet mye, og hoppet mye frem og tilbake og ut til sidene for å fikse på dette, og smått om senn så har ting sunket inn. Vi gikk tilbake til baklengskjedingens trinn 3 - Sitt hos fig og få bittet og så innkomst og påvisning, vi varierte mellom fastbitt og løsbitt, for å gi ham tid til å tenke seg om, Figurantene ble nøye instruert i å avvise forsøk på hopping med håndsignaler, men det som ser ut til å ha virket veldig bra har vært å ikke utstyre figurantene med belønning, men la Ask ta med belønningen ut til fig igjen på påvisningen. Figurantene har blitt sendt ut uten noenting, og når Ask kommer inn for å avlevere bittet så får han med seg draleken sin som han selv tar med ut til figuranten. For oss har dette vært en skikkelig effektiv metode... Det har gjort at meldingene har blitt veldig mye renere, returen inn med meldingen har blitt raskere og avleveringen bedre, siden belønningen jeg har fungerer som omvendt lokking ved avlevering. Kort sagt - en aldri så liten revolusjon for vår del.

Selvsagt er dette ikke noen "fasitsvar" som alle bør følge sånn uten videre. Det krever en høy figurantdrift og en sosial hund, slik at hunden ikke sier seg fornøyd med å få belønningen på midtlinja og driter i å påvise, og selvsagt - når det overdrevne sosiale er hjernevasket bort, så må vi tilbake til variasjon - noen ganger får han belønningen hos meg, og andre ganger får han den av figuranten. Som med alt annet, hunden skal ha forstått oppgaven (GODT), men skal aldri vite HVA han får i belønning eller når han får den. Rent trenings-teori-messig så blir dette å legge inn belønningen et hakk for tidlig i forhold til baklengskjedinga, så det vil si at det krever at hunden har forstått HELE øvelsen, slik at det ikke blir noen selvbelønning på midtlinja, men så lenge figurantsuget er sterkt nok og forståelsen av øvelsen er bra nok, så har denne metoden fungert veldig bra for vår del, og vi satser på å fortsette med det frem til det sitter 100% og litt til, men nå med variasjoner både på bitt og belønning.

Hovedkurs, godkjenning og veien videre...

Nå har det skjedd så mye siden sist at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne... Først var det ei uke borte fra Ask, han var på feriekoloni hos Henning og Max mens jeg var på aksjonslederkurs på Finse. Et kurs og ei uke som var ekstremt krevende, fysisk og psykisk, med lange dager og krevende oppgaver, inkludert en sammenhengende øvelse som varte fra torsdag ettermiddag til lørdag ettermiddag, der vi var i aksjon på flere caser fortløpende, gravde og sov i nødbivuakker og ble skikkelig hardt kjørt. Det var et kurs som jeg virkelig lærte MASSE av, og det eneste aberet mitt var at jeg var så sliten når det var dags for hjemreise at jeg så ganske mørkt på å dra direkte derfra på lørdags kveld og så rett til Tyin for ukas arbeid lavine, som i tillegg startet med søksprøve tidlig på søndagen.

Når jeg ankom tyin, midt på lørdagsnatta, og Ask, som da var hentet og levert på Tyin av Stig, hørte bilen min rulle opp til hytta, så hoppet han rett ut vinduet og kom styrtende bort til meg, helt elektrisk, så det var tydelig at gjensynsgleden var like stor for begge parter.
Søndagen kom, og selv om jeg var helt forberedt på en stryk på grunn av den oppkjøringa vi hadde hatt, så var jeg akkurat så nervøs som man skal være, og selv om det ble stryk denne gang, så skal jeg ikke si at jeg ikke kjente på skuffelsen, for gutten jobbet mye bedre enn jeg hadde fryktet. Uansett - stryk ble det, og vi brukte kvelden på å nullstille oss slik at vi var klare for starten på godkjenningsuka tidlig mandag morgen.

Det blir for mye å skrive om alle øktene og alle oppgavene vi fikk under hele uka, men kort forklart, så var det også her ei god progresjonskurve for både Ask og min sin del... Jeg ble drillet skikkelig i søksmetodikk og Ask, som tidligere hadde slitt litt med å slå på svak fert, ble den hunden som slo superkontant på 3-meters-grava, opp med nesa på god avstand, bånn gass opp og sprutmarkering med en gang, hadde jeg ikke visst bedre så hadde jeg trodd at figuranten lå under 30 cm med snø, og ikke 3 meter... Veldig mye bra læring og bra momenter, og ikke minst et helt fantastisk lag som jobbet bra sammen og alle stod på og gjorde hverandre gode, akkurat slik et lag skal være!

Etter uka så ble det noen rolige dager for Ask og meg... Vi trente litt spor og tok oss noen runderingsslag, men de helt store greiene ble det naturlig nok ikke. Midtveis i uka meldte jeg meg jo opp til ny lavineprøve, så allerede to dager etter at vi kom hjem og fikk sovet ut begynte nervene å komme. Heldigvis så skulle det vise seg at de kunne ha holdt seg borte, for når vi hadde presentert taktikk og søksplan og skulle sette igang, så tok det ikke mer enn etpar korte minutter før han stod og markerte som en gal på første grav, helt nede i skredtunga... Total tidsbruk på prøven aner jeg ikke, men det føltes både som et sekund og som en evighet på samme tid, men følelsen når jeg så at Ask startet markering nummer to var veldig god, og det å sette ned sondestanga og melde funn og så få meldingen om å returnere etter at jeg hadde satt ham igang med videre søk var et skikkelig kick. Jeg var veldig i tvil når jeg fikk meldingen, skulle jeg ikke søke ut tiden? Hadde jeg satt ned stanga på en feilmarkering? Var det stryk? mange tanker for gjennom hodet mitt idet jeg labbet tilbake til standbplass, men når jeg kom dit og fikk dommen - "Bestått! Grattis!" så var det formelig som at lufta gikk ut av ballongen litt... Vi hadde nådd hovedmålets del 1 - trippelgodkjenninga var i boks, nå gjenstår bare den evige forbedringen...

Første funn

Sondestanga plantes på funn nr 2

Etter en så hektisk periode som dette, så blir det godt å kunne ta en kort påskeferie i noen dager, der vi ikke skal gjøre noenting annet enn å trene litt kjekke ettersøks-momenter, og selvsagt også være klar i beredskap om det skulle være behov for oss noe sted i påskefjellet. Etter påske begynner ettersøkssesongen for fullt, og da er det bare å videreføre arbeidet fra forrige sesong- bli bedre, på alle måter!

Store endringer og ny lavinesesong...

Det har vært en turbulent periode for Ask og meg, så det har blitt lite tid til blogging i de siste månedene. Forhåpentligvis så får vi bedre tid nå som ting kanskje roer seg litt med nytt liv på nytt sted og i ny jobb og alt... Jeg får eventuelt ha det som et nyttårsforsett, så kan jeg kanskje blogge frem til februar/mars, som vel er så lang tid som gjennomsnittsmennesket opprettholder sine nyttårsforsetter? ;-)

Ask og jeg har altså flyttet til Os, fått oss ny leilighet og nye treningsvenner, og matfar har fått seg en ny og veldig spennende og givende jobb. All endringen har medført at vi har brukt en del tid på å "finne oss selv" og finne roen, både Ask og jeg, men det betyr ikke at vi ikke har trent. Vi har sporet og rundert jevnlig, og nå har vi også kommet godt i gang med årets lavinesesong. Sesongen der startet med det som ikke kan kalles annet enn vansøk under snø, i et forferdelig vått vintervær, med masse vann under den lille snøen som var. etter det så har helgene gått slag i slag med lavinetreninger, kurs med jobb, og ettersøkstreninger. For å si det sånn - når det gikk to måneder før jeg så hvordan det så ut utenfor leiligheten min i dagslys, så sier det seg vel selv hvor hektisk ting har vært.

Helga som var ble brukt på lavinesamling på Vikafjellet, med en "liten svipptur" inn til Bergen for å holde et foredrag, før det bar tilbake for mer lavinetrening der jeg endelig fikk innstillingen vi trengte for å gå opp til lavine ukas-arbeid på Tyin i begynnelsen av mars. I skrivende stund så er vi innlosjert på Hardanger folkehøgskole der jeg fungerer som lærer/veileder for redningslinja der, og her stortrives vi begge to! Ask har fått være med oss hele dag, og med fjellsidene i hardanger som klasserom, badet i sol, så har dagen vært helt fantastisk!

Videre fremover så blir det dessverre ikke akkurat mindre travelt... Jeg må plassere Ask i "feriehjem" uken før Tyin, for å reise på ei ukes aksjonslederkurs på Finse, og derfra bærer det rett til søksprøver og ukas arbeid på Tyin. Ikke akkurat den oppkjøringa jeg ville hatt, men jeg satser på at den uken med vile bare gjør Ask enda mer motivert for jobben som venter oss. Selv kommer jeg nok til å være nokså kjørt når de kursene er over, men heldigvis så er begge kursene ting som jeg føler at gir meg masse tilbake og inspirerer meg til å ville jobbe mer, så vi satser på at det går bra!

Trening i boks

Etter gårsdagens trening så er det på sin plass å skrive litt. Ikke nødvendigvis noe spesifikt fra selve treningen, men fra det jeg alltid har ment om treningsmetoder og effektiv og optimal trening. Jeg har jo alltid ment at man skal bryte alle øvelser ned i minste tenkelige momenter og bygge et solid fundament før man starter med fullstendige øvelser, og det gjelder ikke bare i innlæringen, men gjennom hele livet til hundene, for vedlikehold og videreutvikling i tillegg til nyinnlæring.

 

 

Jeg har et "mantra" som jeg trekker frem hele tiden, både for meg selv og for dem jeg trener med - nemlig å tenke og trene i bokser. Så små bokser som mulig, for å gjøre det så tilnærmet umulig som mulig for hunden å gjøre feil, og for å gjøre det så enkelt som mulig for hundefører å belønne det som hunden gjør riktig, og så enkelt som mulig for hunden å forstå våre forventninger. Det handler om å bryte øvelsene ned og forenkle så mye som mulig. Et enkelt eksempel som jeg dessverre ser så alt for ofte er at man setter sammen flere elementer før hunden har fått mulighet til å forstå hvert enkelt moment skikkelig... I meldingstreningen så er det ofte å kjøre en full øvelse uten at hunden har forstått hva som er selve nøkkelen til å låse opp belønningen ute hos figurant, i stedet for å virkelig hjernevaske inn at det KUN er å sitte hos føreren og HOLDE FAST som gjør at figuranten belønner. I runderingen er det de som krever rette utslag, gode fremtrekk, fin lokalisering OG en fin melding, når hunden egentlig burde få tid til å modnes med oppgavene og la momentene sette seg skikkelig først. Jeg pleier alltid å bruke følgende eksempel i slike tilfeller: Hva skjer om hunden har et SUPERT utslag, flott fremtrekk, lokaliserer figuranten fint, plukker bittet og så stopper halvveis inne og slipper bittet... Hva gjør man da? Alt for mange tillater at hunden da plukker opp igjen bittet og så kommer inn til føreren, noe som jeg kjenner at jeg koker av hver gang jeg ser det... Hva skjedde med å lære hunden at den ALDRI skal slippe, slik at man ikke risikerer å få dårlige meldinger senere? Og - hvordan skal da hunden få bekreftet at den flotte utsendingen var akkurat det vi ønsker, at fremtrekket var supert og at måten den plukket bittet på var supert, når hele øvelsen må gjøres på nytt fordi den slapp bittet etter alle de flotte momentene? Hvorfor ikke gjøre det så enkelt at man alltid får belønnet akkurat det man ønsker å belønne?
 

Vel - veldig ofte så ser man seg blind på den ferdige øvelsen, det ser så fint ut når den voksne, erfarne, godkjente hunden gjør det, og man vil så gjerne gjøre det samme, at man glemmer at også den erfarne hunden måtte starte et sted. Man ser ikke veien til sluttmålet, og enda viktigere - man ser ikke viktigheten av et bunnsolid grunnmur i meldingen. Jeg mener bestemt at den eneste forskjellen på en redningshund og "bare en hund", er meldingen... Uten meldingen så har vi ingenting ute på en aksjon å gjøre, og derfor er jeg nok godt over middels opphengt i at denne må være bra. Selv sliter jeg med meldingene - Ask melder på alt vi trener på, og jeg vet at han vil melde, men det vi sliter med er den oversosiale biten, som gjør at meldingene hans kan bli "urene" fordi han forsøker å få figurantene til å gi ham belønningen før han returnerer til meg. Dette er et problem som jeg selv er skyld i, fordi jeg startet treningen til Ask med å kjøre ham rett i belønning på samme måte som jeg gjorde med Odin, uten å ha tatt med i vurderingen hvor ekstremt sosial og intens Ask er. Dette betyr at dette er noe jeg må trene MASSE på, og vedlikeholde opp gjennom hele livet til Ask, og da er vi tilbake til å tenke og å trene i bokser... Små bokser... Virkelig lære ham at det ikke er akseptabelt å støte på figurantene, men bare plukke bittet og returnere ASAP!
 

Det vi gjør er å gå tilbake til trinn 3 i meldingstreningen, sitt hos figurant, få bittet og returner til far. Bare for å fjerne alt annet som kan forstyrre øvelsen. Etter det så varierer vi, løsbitt liggende på bakken slik at han må søke det opp og ikke bare få det presentert, slik at han får et lite sekund til å summe seg før han returnerer. Jeg tenker ALDRI på at "vi må kjøre hele øvelsen for å få masse erfaring i runderinga", fordi jeg vet at om jeg hadde gjort det, så hadde Ask bare fått flere og flere erfaringer på at han får belønning for uvanene sine, som i sin tur vil gjøre det bare vanskeligere og vanskeligere å gå inn og fikse dette senere... Veldig mange glemmer at hunder som lærer raskt også lærer uvaner like raskt, og for slike hunder så er det bare enda viktigere å være helt 100% sikker på at de virkelig VET hva vi forventer og gjør det i stedet for å finne egne løsninger eller tillære seg uvaner som vil komme tilbake og bite oss i rumpa senere i utdannelsen...
 

Det å tenke og trene i små bokser er jo like aktuelt i andre øvelser... Sporene for eksempel, kan brytes ned i masse små elementer, og jo bedre vi blir på å innskrenke rammene for det vi vil trene på og gjøre det så enkelt som mulig for hunden å forstå og få belønning for rett adferd, jo færre repetisjoner trengs det før hunden forstår skikkelig, altså mer effektiv trening, og mer optimal trening! Det er ingen grunn til at vi alltid skal trene på hele øvelsene, og i alle fall ikke dersom vi ikke er 100% sikre på at hunden virkelig KAN alle delmomentene som til sammen utgjør øvelsen, verken i rundering, felt eller spor. Vi må jo trene hele øvelsene opp mot prøver og konkurranser, men utenom det så vil man nesten alltid ha mer igjen for å trene momenter enn hele øvelser, fordi det er ALLTID noe å finpusse på og forbedre! Selv fastholder jeg på de målene som vi har satt for oss selv for året, men allikevel vet jeg at veien dit består minst like mye i å trene momenter som i å trene hele øvelser.

spor-helg

Det har vært spor på tapetet i den siste tiden. Flere langspor med masser av utfordringer, men viktigere er alle de momentene vi har isolert og trent på. En av de tingene jeg har sett at Ask kan slite med, dels fordi han har så høy fart i sporet, er underlagsskifter fra vegetasjon til hardt underlag. Vi har derfor tatt dette momentet ut av sporene og bare trent på dette. Vi har startet med spor på gress som etter kort tid har gått ut på grus/asfalt. Overgangen til grus har blitt veldig mye bedre og Ask jobber godt og intenst med nesen på grusen i stedet for å løpe "hodeløst" rundt for å lete etter sporet i vegetasjonen. På asfalten så må vi strekke strikken enda lenger... Vi har trent en del spor som går ut på, tvers over, på skrå over og langs asfaltveier. I starten så prøvde Ask seg på "snarveien" ved å stoppe sporet i veikanten, så løpe over og lete etter sporet igjen på andre siden, men ved hjelp av "asfaltgjenstander", i denne treninga i form av små biter med el-tape trykket godt ned i asfalten, først i starten så ble de trukket lenger og lenger ut på asfalten, så fikk han flere supre erfaringer på at sporet også måtte følges ute på asfalten og ikke bare i skogen.

Det som er greit med denne typen momenttrening er at man får belønnet akkurat det som man ønsker å trene på, og man kan også få mange repetisjoner på kort tid, så kvalitetsmessig er dette en super måte å trene på i en travel hverdag. Jeg har startet med å gi meg selv "hjemmelekse" med å identifisere de helt konkrete momentene som jeg ønsker å forbedre, og legge planer for hvordan treningen skal legges opp for å være helt optimal, og helt konkrete mål med enkeltmomentene før vi går videre med å legge dem inn i sporene. Jeg gjorde jo akkurat det samme når vi trente melding, så nå går vi like vitenskapelig til verks på sporene som i de andre øvelsene. Målene med laaaange, gaaamle og ukjente spor trener vi fremdeles mot, men i stedet for å bare trene slike spor, så veksler vi nå mellom momenter og spor, for at treningen ikke skal bli monoton for noen av oss, men hele tiden skal være spennende og ikke minst gi synlige og målbare resultater.

Vi har også trent en del på sporoppsøk, for selv om jeg faktisk synes at vi er ganske gode på akkurat det, så kan man jo aldri bli god nok. Det vil alltid være rom for forbedring, og jo flinkere vi blir på sporoppsøk, jo bedre vil fremtidige sporprøver gå. Vi trener stadig på kortere og kortere "rene" spor før vi entrer overtråkket terreng, slik at Ask skal lære seg å feste seg på sporet etter første meter. Jeg merker stadig forbedring på dette, og det er veldig gøy å se at han nå ignorerer kryssingene og alt allerede etter få meter etter sporstart, selv etter et oppsøk og ikke bare ved direkte påsett. Måten vi trener dette er å legge gjenstand kortere unna enn sporlinas lengde, slik at jeg kan bli stående i ro når Ask slår på sporet og la ham erfare at det lønnner seg å bare "gønne på" når han treffer sporet, selv om jeg ikke følger etter. Jeg vil jo gjerne ha sporoppsøkene slik at jeg kan gå dem i blinde og allikevel være helt trygg på at "Nå er han på spor!", og denne treningen ser ut til å fungere veldig bra.

Vi fortsetter nok sporene også utover vintersesongen, selv om fokuset snart endres til lavinetrening. Vi starter nok ganske snart med lange overvær i høst/vinterfjellet og når snøen blir dyp nok, så er det frem med spadene og sondestengene igjen. En ting er i alle fall hevet over enhver tvil - det er aldri en kjedelig stund i redningshund-verdenen, og jeg stortrives med hvert eneste aspekt av den!!!

Hovedkurs og godkjennning

Nervene var i helspenn en god stund frem mot dette kurset, fordi jeg vet at den katastrofesøksgodkjenninga som vi skulle prøve oss på er den mest krevende utdannelsen en hund (og ikke minst en ekvipasje) kan gå gjennom. Jeg har jo alltid hatt lyst til å godkjenne i katastrofesøk slik at vi kan være en ressurs utover bare ettersøksgodkjenninga, men siden jeg aldri fikk mulighet til å prøve meg på det med Odin, så var usikkerheten større enn noen gang her for hva som ventet oss av utfordringer.

Ask har helt fra dag en vist seg å være veldig miljøsterk, og vi har trent målrettet mot denne godkjenninga helt fra han var 10 uker gammel. Vi har gått i, lekt i og trent i alt tenkelig av miljø og underlag, og alt det viste seg å være et godt grunnlag. Allikevel var jeg nervøs, mest bare på grunn av de enorme dimensjonene på det som ventet oss. Her hjemme har vi ikke de enorme plankehaugene eller ruin-tomtene som vi kom til å møte på, så selv om jeg var gansk sikker på at Ask ville melde fint uansett underlag eller setting,  så var det allikevel litt uvisst om jeg ville klare å få ham til å forsere svære "ruiner". Jeg var faktisk så usikker at jeg "tjuvstartet" på kurset ved å reise til Kristiansand for å trene litt i plankehaugene som Bodil har fikset som treningsområde. Heldigvis så beroliget Ask meg veldig ved å ta alle utfordringer på strak arm og som om det var den mest naturlige ting av verden å klatre rundt på hva det skulle være.

Onsdag morgen bar det avgårde til Skedsmo og kursåpning. ogallerede første dag ble vi drillet i det som kom til å bli et hovedtema for hele kurset - taktikk og sikkerhet i søket. Vi fikk masse erfaringer fra gjengen som hadde vært i Nepal, og god gjennomgang av både INSARAG-retningslinjene som vi må følge som en del av NORSAR, samt gode forklaringer på hva, hvordan og hvorfor. Alt i alt reiste vi hjem med MASSE ny og veldig nyttig lærdom omkring NORSAR og katastrofesøk.

Alle søkene våre var ukjente oppgaver, og vi ble gang på gang drillet i taktikk i søket. Første økt var nok preget av nervøsitet, for det ble gjort en del dumme førerfeil, men Ask gjorde jobben sin uten å la seg påvirke av meg heldigvis. Utover i uken så ble taktikken heldigvis mer og mer imprentet og ting gikk mye greiere i takt med at skuldrene sank mer og mer. Vi fikk imidlertid en liten "knekk" når vi skulle søke i line og få melding tett på utilgjengelige figuranter, for her var det ingen som hadde fortalt Ask at figurantene skulle være utilgjengelige, så i stedet for å melde, så brøt han seg innn til der figurantene lå, og jeg ble bedt om å dra ham ut igjen. Det samme skjedde igjen på forsøk to, han viste helt klart at han hadde nesen på og at han klarte å lokalisere figurantene, men i og med at vi trakk ham bort så fikk vi ikke melding på disse. Vi kunne ha blitt stående og ventet ham ut, men da hadde det til slutt bare blitt en frustrasjonshalsing mot meg og ikke en melding på figuranten, så vi gikk fra den økta uten å få meldinger. Etter denne var jeg helt sikker på at vi hadde strøket, men vi ble heldigvis testet i denne typen søk  flere ganger iløpet av kurset, og disse meldingene ble bare bedre og bedre, så vi klarte å hente oss inn igjen heldigvis.

Utenom teoriundervisninga og alle de ukjente oppgavene, så var det jo småting som kommer til å bli husket lenge - Det å se Ask klatre opp en loddrett to-meter høy trekasse fordi han fikk fert av figurant, sånn at jeg måtte opp etter ham og løfte ham ned igjen, mens instruktørene bare flirte av den "halvt hund, halvt apekatt"-hunden min var jo en ting, det å se at han taklet heisinga helt supert og ikke lot seg berøre av det var jo ikke uventet men veldig gøy å se.

Når søndagen kom og det var på tide med tilbakemeldinger, så fikk jeg høre at de hadde vært litt i tvil nettopp fordi Ask er FOR uberørt av miljøet, så de var redde for at han kunne skade seg selv i ruinene. Det er ikke verst å få høre at hunden nesten er FOR tøff for jobben, men så lenge jeg vet at jeg kan styre ham og stoppe ham helt fint, så er jeg trygg på at vi med litt mer erfaring og modenhet hos Ask (og en del trening og videreutvikling) vil gjøre oss til en stadig bedre ressurs både for Norge og for NORSAR, om vi blir tatt opp der når alt av tester og vaksiner er på plass. Uansett så ble resultatet av kurset bestått, så jeg er ekstremt stolt av å kunne kalle oss en godkjent katastrofesøks-ekvipasje! Vi kommer også her til å fortsette treningen og videreutviklingen for å bli så gode som det er mulig å bli!

Høstsamling vol 2.

Ny helg, og ny samling... Den som sier at høsten er ei rolig tid kan ta seg ei pære, iallefall om han/hun prøver å følge mitt skjema...

Jeg var veldig dradd mellom to samlinger akkurat denne helga - ResQ, som isåfall hadde blitt ei bra oppkjøring mot Hovedkurs ruin for min og Ask sin egen del, og Evjesamlinga, hvor jeg skulle være instruktør. "Valget" (i den grad det var et valg), endte på Evjesamlinga, fordi det å være instruktør og få mulighet til å jobbe med så mange hunder gir meg uendelig mye kunnskap, utfordringer og glede. Denne gang så slo vi sammen to lag, så det ble lange og travle dager for å kunne følge opp alle deltakerne, men vi fikk sett, kommet med innspill og fulgt utviklinga til alle på en veldig fin måte. Jeg hadde også en lavineinnstruktør og tidligere hundefører ettersøk på laget, som var til stor hjelp med runderingsgruppa, slik at jeg kunne fokusere mest på spor og melding for dem som ville trene dette.

Samlinga var som samlinger flest - full av gøye erfaringer, kjekke folk og masse gøy sosialt samvær både på dagene og kveldene. Spesielt gøy var det å ha med en del "nye" folk fra andre distrikter, som man ikke treffer så ofte, både for å utvide nettverket og for å se litt hvordan det trenes i andre deler av (sørvest)landet.

For spor-gjengen, så var det kryssinger og overværs-forstyrrelser som var hovedfokus, og det var utrolig gøy å se hvor bra hundene taklet utfordringene vi kastet dem uti. Meldingsgjengen fikk flere økter og selv om det for mange var både nye terreng og nye figuranter så gikk det veldig bra for alle. Noe kluss ble det jo når hundene bli litt slitne, men vi fikk ordnet opp og avsluttet alle økter med suksess, så forhåpentligvis så fikk både hunder og førere godt utbytte av dagene.

For Ask sin del, så fikk også han bra utbytte av samlinga. Vi fikk oss flere supre spor med masse av forstyrrelser og kryssinger, vi fikk "over-et-døgn-gamle" spor som hadde overlevd et døgn i pisseregn, og vi fikk til og med rundert litt. Han jobbet veldig bra på alle øktene, noe som gir et solid motivasjons-boost for videre trening. Det ble for min del ei VELDIG bra avslutning av ettersøks-sesongen, iallefall for en stund, så nå blir det en intensiv ruin-periode de neste 3 ukene, før vi kan begynne å se fremover mot lavinesesongen. En ting som er helt sikkert, er at man aldri vil få fritidsproblemer i dette gamet, men heldigvis så er treninga og miljøet så gøy og givende at alt arbeidet er verdt det og vel så det!

onsdagsspor

Mens alle de andre skulle rundere, sosialisere eller gå patruljesøk, så var det spor på tapetet for Ask og meg. Ronny la ut et spor til oss, ca 500 meter bare, og det ble ikke eldre enn 4 timer, men momentene som skulle trenes på var ikke hverken lengde eller alder, men forstyrrelser og underlagsskifter. Vi startet i skogen på barnålsunderlag i en heidundrande fart, plukket to gjenstander før vi plutselig stod helt nede ved asfaltveien. Her gikk sporet på veien og i grøfta i ca 20-30 meter, med biler susende forbi som forstyrrelser (når jeg sier susende, så er jo det et stykke fra sannheten, for når de så lykter og refleksvester langs veien i skumringa, så bremste samtlige kraftig ned og kjørte fint og rolig forbi).

Etter strekket langs veien, så gikk vi såvidt litt innom litt høyt gress før vi fikk en skrå-kryssing av en grusvei der det hadde gått masse turgåere og kjørt en del biler etter at sporet ble lagt ut. For å gi en ekstra forstyrrelse her så ble Gro Elin og Alexandra stående ca 2 meter fra sporet og snakke, plassert slik at de ble en forstyrrelse både i form av lyd og fert. Det eneste jeg merket var at Ask ble enda mer opptatt av sporet, for han så ikke opp mot dem i det hele tatt, men nesen gikk bare litt heftigere over veien. Jeg hadde vel forventet at han i det minste skulle sjekke dem opp ved å ta kontakt, for så å gå tilbake til sporet, men der tok jeg feil av gutten. Neste gang så får vi plassere forstyrrelsene slik at han ikke får overvær men får mulighet til å sjekke dem ut om han vil, og se hva som skjer da.

Etter denne kryssingen så bar det ned i veiskulderen igjen etpar meter, før sporet og Ask brakk av inn i skogen og rett på slutten. Veldig fornøyd med jobbinga, både i underlagsskiftene, med forstyrrelsene og vinklene. Farten er enda noe høy, men han blir stadig lettere å lese så da er det bare å satse på lengde på både spor og liggetid fremover, så bør døgngamle 3-kilometre være godt innen rekkevidde.

Aksjon

Etter en søndag uten særlig aktivitet, og en mandag som skulle brukes på jobb og møter, så så jeg for meg at Ask nermest ville gå på veggene av kjedsomhet utover kvelden. Det skulle vise seg at den frykten ikke ville bli en realitet... Jeg kom hjem fra jobb og fikk akkurat spist et halvt pizzastykke før telemeny-dama ringte og opplyste om ei ung jente som hadde forsvunnet fra et turfølge, så da var det bare å kaste seg i aksjonsklærne og hive oss i bilen.

Vi var første ekvipasje på stedet, så da organiserte jeg meg med operativ leder for folkehjelpa og tok med meg en lokal kjentmann for å starte søket. Turfølget hadde gått innover en sti et godt stykke oppi fjellsida i en bratt og trang dal, med ei til tider ganske stri elv i bunnen, så mitt søksområde ble da et ca 150 meter bredt belte mellom stien og elva. Vinden fulgte dalsøkket, så vi vekslet mellom å gå langs stien og rundere lange utslag nedover mot elva, og å krysse oss opp og ned dalsiden for å dekke skikkelig.

Jeg hadde tilsammen 3 lokale medhjelpere, hvorav to gikk helt nede i elvekanten og en gikk på oppsiden av stien, og etter en stund tok vi igjen to folkehjelps-mannskaper som hadde startet stisøk litt før oss. Ask jobbet som en helt i det tunge terrenget, og fikk i tillegg 5 funn med flotte meldinger. Riktignok var alle disse funnene av de lokale medhjelperne våre, men siden terrenget var slik at jeg ikke så hva han meldte på, så måtte vi sjekke ut alle meldinger, og vi fikk fine påvisninger i nesten farlig tungt terreng, og belønning av hvert funn. For Ask sin del så ble det ei god og motiverende teig-økt, der alle funnene gjorde at han hele tiden fikk belønning for strevet. Selv er jeg utrolig glad for at jenta ble funnet (hun hadde kommet seg over på en annen sti og var på vei ut av søkeområdet, og ble fnnet av lokalt letemannskap) i god behold, men også ekstremt glad for å se at meldingene sitter så bra som de gjør, på helt vanlige folk, som både gikk , tok kontakt med ham og oppførte seg, vel, som folk flest og ikke som en NRH-figurant.

Etter aksjonsslutt møtte jeg Stig for en luftetur slik at Ask skulle få løpe litt og bare være hund sammen med Mira (eller Tøsen fra Tønsberg, som hun raskt ble omtalt som...) så vi fikk oss en liten times rolig kosetur før det bar hjem for litt sårt tiltrengt middag og søvn.

høstsamling vol. 1

Fredag var det avreise til Telemarks skoger for høstens første samling. Jeg har vært på Bø-samling 2 ganger før og storkost meg, så nå - med tanken om at "alle gode ting er tre", så bar det avgårde for å (som Anders ville ha sagt:) "Toppa heile driden!"
Vel fremme etter en laaang ventepause i Sirdal på grunn av 10 000 sauer som var på vei ned veien fra fjellet, så ble det tid til en liten luftepause før åpningsmøte, laginndeling og hilsing. Jeg var veldig glad for å se at jeg på mitt lag hadde flere som jeg tidligere har hatt på lag, senest under vestfoldsamlinga i mai, sånn at jeg fikk fulgt med på treninga og utviklinga til de kommende ekvipasjene. Nå skal det sies at hele laget var en fryd å jobbe med, både lærevillige og med stor stå-på-vilje (noe jeg synes har blitt ganske gjentagende på kursene, så det er tydelig at NRH tiltrekker seg folk med gode kvaliteter!).

Fredags kvelden gikk med på veldig hyggelig sosialt samvær med medlemmer og ikke minst med-instruktører, med gode diskusjoner (selvsagt utelukkende faglige) og mye latter og morro.

Lørdagen bar det inn i Sommarland i Bø for miljøtrening og generalisering av søk og melding i uvante omgivelser, noe alle løste veldig bra. Ask fikk seg to supre økter med vanskelig tilgjengelige figuranter, som jeg synes han løste veldig bra, og som selvfølgelig var med på å senke skuldrene mine frem mot månedsskiftet.

Etter treninga ble det tid til å dømme en appellprøve før middag, og jeg må jo innrømme at det å skulle dømme en hundefører som har skrevet programmet vi dømmer ut fra gav litt prestasjonsangst, så om jeg har vært paragrafrytter før, så var jeg det iallefall denne gang. Heldigvis så overbeviste både hund og fører skikkelig, så det var aldri noen tvil om utfallet.
En liten halvtime på sofaen etterpå så var det fellesmiddag, loddtrekning med mer, før jeg trakk tilbake til hytta. Etter å ha vært ute i sommarland i regnet hele dagen, og så plutselig bøttet innpå med svære porsjoner med middag, så var både ønsket og trangen til en cowboy-nap definitivt tilstede. Selvfølgelig så ble det umulig å gjennomføre når hytta var full av kjekke folk, så da ble det en fortsettelse av fredagskvelden, med mer latter og morro før alle (med meg først) krøp til køys.

Søndag morgen kom, og som dagen i forveien fikk kaffetrakteren kjørt seg skikkelig før vi pakket oss ut, toke en rask utvask og satte kursen ut i trenignsfeltet. Idag var det ut i skogen for å trene rundering og melding, Ask ble med oss for å tråkke runderingsløypa før vi satte igang med treninga. Også idag jobbet både hunder og førere helt supert, og når vi kom så langt som til en noe sen lunch og gjennomgang av øktene, så var alle veldig fornøyde. Ask fikk seg ikke noe mer enn ei lita demo-økt av kontakt og lydighet, samt litt lek, før vi måtte pakke sammen og vende snutene hjemover igjen, men med et middags-feltsøk når vi omsider kom oss hjem igjen, så var han veldig fornøyd allikevel.

Som jeg har sagt alle de andre årene jeg har vært på denne samlingen, så er det eneste negative jeg kan komme på at samlingen ikke varer mye lenger, for selv om det var en lang kjøretur, så veide både trening og det sosiale opp and then some.Vi storkoste oss hele helgen, og kan nesten ikke vente til neste års samling!

hovedkurs

Det går lenger og lenger mellom innleggene nå merker jeg, naturlig nok fordi vi ikke driver med nyinnlæring i så stor grad som tidligere, men heller vedlikeholds- og videreutviklings-trening.

Forrige uke var vi på hovedkurs med NRH, i nydelig sommervær på nydelige Voss. Jeg og instruktørkollega Kenneth hadde et mix-lag av nybegynnere og B-tren, som bestod av 8 flotte ekvipasjer. Jeg trives jo aller best med slike lag, fordi man da har størst mulighet til å påvirke og ta problemer før de oppstår og på den måten å sørge for (forhåpentligvis) en lettere vei til målet for ekvipasjene våre. (og ja - jeg sier "våre", eller "mine" nettopp fordi jeg ved å følge ekvipasjer fra start til delmål får et visst eierskap og engasjement for disse. Man ønsker jo så gjerne å se dem lykkes, noe de fleste heldigvis gjør!) I tillegg så lever jeg etter vår grunnleggers kloke ord - nybegynnerlaget er det viktigste laget på ethvert kurs - de er organisasjonens fremtid! Det å få æren av å kunne være med å forme den fremtidige organisasjonen er noe helt spesielt, som jeg virkelig verdsetter og ønsker å fortsette med LENGE! En klok mann lærte meg en gang at det beste man kunne gjøre var å gjøre seg selv overflødig ved å gi all sin kunnskap videre, fordi da ville alle kunne nyte godt av den og vi vil samlet bli bedre, og det er virkelig ord jeg forsøker å leve etter, både i NRH-sammenheng og utenom, og jeg håper at "mine" ekvipasjer vil fortsette i samme ånd. Selvsagt krever denne kunnskapsdelingen litt - man må være ærlig mot andre, og man må tåle ærlighet tilbake, og ikke minst må man være åpen for diskusjoner for på den måten å løfte forståelse og fellesskap til stadig nye høyder. Heldigvis så hadde laget mitt alle disse kvalitetene i bøtter og spann, noe som gjorde uka til en fryd for mitt vedkommende.

Rent praktisk for uka, så delte vi inn laget i halshunder og bringkobbelhunder, siden fokuset vårt var å finpusse på meldingstreningen, så var det veldig greit å ha Kenneth med på laget, som er utrolig dyktig med halshunder, slik at jeg kunne fokusere på bringkobbelhundene. Mitt lag av bringkobbelhunder var spredd over flere nivåer, så det var mange forskjellige opplegg som måtte lages og følges, men når samtlige av hundeførerne var så positive, lærevillige og ikke minst så fulle av stå-på-vilje for hverandre, så gikk det som en lek. Jeg forsøker alltid å se etter de små triggerne som med minimal endring vil utgjøre størst forskjell, og starte med å teste ut disse, siden jeg ikke ønsker å "tvinge" noen til å hoppe fra stokk til vegg når det gjelder innlæring, men heller gjøre små justeringer på det opplegget de følger. Da blir hundeførerne mer komfortable med metodene og endringene, og det blir også mer rettferdig overfor hundene. Dette fastholdt jeg på under kurset, og ut fra det vi gjorde, det jeg så og ikke minst de positive tilbakemeldingene vi fikk, så så det ut til å fungere veldig bra!

Når det gjelder Ask, så er jo tilværelsen som instruktørhund ikke akkurat full av action... Det ble lange dager i bilen og noen lufteturer morgen og kveld, men laget mitt insisterte på at han også skulle få seg noen økter, så vi fikk både rundert, finpusset melding, gått teig, spor, søk i bygg og takket være instruktørkollegaen min fra fordypningslaget så fikk vi til og med kjørt noen korte søk med funn og markering på liklukt. Alt i alt så fikk Ask veldig mye bra erfaringer utav uka, og jeg lærte MASSE, både av jobbingen med ham, men ikke minst av jobbingen med de andre på laget.

For meg og Ask sin del, så blir det nå å fortsette arbeidet på spor av alle aldre, lengder og underlag, samt finpuss på halsmeldingen frem mot hovedkurs Ruin/katastrofesøk i oktober. Jeg merket at vi har kjørt litt mye rundering og spor i det siste, så halsen har gått fra den jevne med et og et bjeff, til noen korte og kjappe serier i starten før den jevne halsen kommer. Jeg er aldri i tvil når halsen kommer om at han har funnet noe, men for å ha noe å jobbe med, så ønsker jeg jo at halsen skal bli jevnere og renere helt fra første bjeff, og da må vi jobbe med den som enkeltmoment slik at han ikke fyrer seg så høyt opp at det blir mer maskingevær-hals... Det vil nok dermed bli mye egentrening på oss fremover, siden jeg vil trene inn halsen i alle settinger på meg selv først, og så sette den ut i søket når den er akkurat slik som jeg vil ha den, men vi kommer nok til å være innom noen treninger utover høsten allikevel, hvis det er tid til det innimellom alle samlinger vi skal på og ikke minst innimellom livet utenfor nrh, som også må pleies nå etter et veldig hunde-relatert år så langt.

Bloggtørke, mål og tiden som har gått...

Etter at godkjenningen var i boks så kom jeg til det punktet der jeg måtte sette meg ned og legge nye planer og sette mer konkrete mål for videreutviklingen vår. Tidligere så var godkjenningen målet og alt som kom etter det var bare "vi skal bli bedre", men nå var det altså dags for å konkretisere HVA vi skal bli bedre på, tids- og fremdriftsplanene mot de nye målene, og ike minst rekkefølgen på momentene vi skal jobbe med.

Parallelt med denne planleggingen så har vi selvfølgelig trent. Det har blitt en del spor-momenter for å vedlikeholde spor-nøyaktigheten, litt rundering for å vedlikeholde og generalisere meldingene mer, og masse ruintrening med halsing på alt mulig av underlag, både med tanke på den kommende godkjenninsprøven og for å få et lite avbrekk fra den intensive ettersøkstreninga vi har vært gjennom. Når vi i tillegg til alt dette også har fått tid til en del fridager der vi bare har lekt, gått tur og kost oss, så forteller vel det at vi ikke akkurat har hatt problemer med å få brukt opp fritiden vår.

Når det gjelder ruintreninga, så ser ting veldig bra ut. Vi har ikke funet noen underlag eller miljøer der Ask ikke oppsøker figuranten og melder fint, og ingen situasjoner der han settes ut sånn at han ikke vil leke og belønes, så når det gjelder denne treningen så er momentene videre "bare" å generalisere halsmeldingen ytterligere i alle de miljøene vi kan finne, samt gi Ask enda mer erfaring på å måtte jobbe seg helt inn til figuranten, eller i det minste så nært inn til figuranten som det er mulig å komme.

Planen videre for ettersøkstreninga og målet om å bli så bra som det er mulig å bli består av flere delmål, som kan deles inn i spor, rundering og praktisk søk. For å kunne stille noen helt konkrete tidskrav til dette, så er dette mål som jeg håper å oppnå innen første re-godkjenning.

Spor: Her vil jeg fortsette å strekke lengde og liggetid med et mål på 3 kilometers døgngamle spor under forskjellige værforhold. (sånn bare for å ha noe konkret å jobbe mot) Samtidig fortsetter vi med de blodferske korte sporene med mikroskopiske gjenstander for å passe på at vi ikke går i unøyaktighets-fella.
Videre blir det fokus på spor i urbane strøk, med en konkret målsetning om å strekke liggetiden til 4 timer og da gjerne i skikkelig overtråkket område. For å få til dette starter vi med overtråkking på grus og gress samtidig som vi fortsetter med "rene" asfaltspor en stund til der vi strekker både lengde og liggetid, for så å ta inn kryssingene/overtråkket når asfaltsporene sitter slik jeg vil ha dem og de overtråkkede sporene går bra.

Rundering: Her skal vi vedlikeholde søksmønster og generalisere mer på melding, samtidig som vi varierer veldig på lengde. Jeg ser ingen vits i å ha et konkret mål om å rundere halvannen kilometer på x-antall minutter, så her går målent mer ut på å finpusse meldingen ytterligere og bedre samarbeidet og dekkingen av terreng. Jeg ser i tillegg på det som viktigere å jobbe over tid enn over antall meter, så med vanskelige figuranter som Ask gjerne må jobbe en stund for å lokalisere så vil vi bedre søks-kondisjonen uten at vi på død og liv henger oss opp i hvor mange meter jeg har gått langs midtlinja.

Når det gjelder praktisk søk, så er planen å begynne med mer søk i og langs vann, gjerne en kombinasjon av båtsøk og gjenstander under vann, siden dette er søksformer som ikke ligger inne i godkjenningsprogrammet vårt men som er høyst aktuelle i forhold til de aksjonene som vi ofte kalles ut på. Her starter jeg med enkel markeringstreningpå nedsenkede gjenstander og så legger vi inn mer båtsøk når markeringen er slik jeg vil ha den.
Søk i urbant strøk er helt klart også viktig, så i tillegg til søkene i kongeparken som vi hadde tidligere, så blir det mer trening for meg i å disponere Ask riktig i disse søkene. Her vil jo samarbeidet og disponeringen/dirigeringen som vi jobber inn i ruin være til stor hjelp, så der får vi en del "gratis" ved å trene flere grener.
Utenom dette blir arbeidet å gi Ask mer erfaring på å gå lenge uten funn og allikevel være "på jobb", samt å kjøre noen lange overvær. Konkrete mål på det blir også vanskelig siden det kun går ut på å øke erfaringsgrunnlaget hans, men en teig pr måned der vi skal være i søk i minst 3 timer bør være et greit mål, bare for å ha noe helt konkret.

Som jeg har sagt tidligere-  godkjenninga er inngangsbilletten - det er NÅ læringa begynner, og da er det viktig å ha noe å strekke seg etter. Så gjelder det bare å øke målene etterhvert som vi går fremover.

Post-godkjennings-takk!

Etter ei godkjenning så er det jo tid for å takke... Takke alle instruktører, dommere, prøveledere og ikke minst alle figuranter. Alle som har hjulpet oss frem mot godkjenninga, med time på time i skauen i alt slags vær, for å hjelpe oss til der vi er nå. Det er klart at det ikke er en enmannsjobb å godkjenne en hund, så alle som har stilt opp for oss - lagt ut spor, tråka felt, gått seg bort, sittet tålmodig og venta, i enden av et spor, eller i regnet på gressmatta med løsbitt og belønning. TAKK alle sammen! Ingen nevnt, og ingen glemt!

Men - den som har opptatt tankene mine mest disse dagene etterpå, og den som faktisk skal ha den største takken, er Odin. Min første redningshund - Han som startet all denne galskapen. Han som fikk meg til å gråte, i frustrasjon over at ting aldri gikk som det skulle, og i ekstase fordi ting bare gikk sååå perfekt!

Det er nå engang sånn at den beste redningshunden er den som ikke er med oss lenger, for vi har en tendens til å bare huske de gode tingene, og de var det mange av, men det var også mange dårlige ting... Flere ganger var jeg på vippen til å bare kaste inn håndkledet og godta det som jeg av og til fikk høre - "Dette kommer aldri til å gå!" Heldigvis gjorde jeg ikke det. Heldigvis så gikk det en faen i meg når jeg hørte sånne ting og heldigvis beit jeg tenna sammen, la hodet i bløt og etter 4 år var vi i mål! Vi stod på lista i 4 år, helt til Odin var nesten 11 år gammel (sånn går det når man starter med en voksen hund, som egentlig bare skulle være en turkamerat). Det å komme gjennom godkjenninga med Ask nå føltes annerledes... Ask var kjøpt inn for akkurat dette formålet, han ble trent målretta fra dag en. Vi hadde ALLTID en plan og et mål med hver treningsøkt, så det å komme hit nå var mer en klapp på egen skulder og et "endelig!", mens det å godkjenne med turkompisen, den godmodige "oksen ferdinand", som virkelig satte meg på prøve gang etter gang - DET var en følelsesmessig overload det. Jeg skal selvfølgelig ikke si at vi ikke har hatt våre utfordringer på veien Ask og jeg heller, og heller ikke si at jeg ikke verdsetter godkjenninga vår, for det gjør jeg virkelig, men nå er det bare sånn at den første godkjenninga, det å komme i mål, kanskje med oddsene mot oss, og etter 4 år med prøving og feiling - DET var noe helt spesielt, og det å nå i ettertid se alt det utrolig viktige og nyttige jeg lærte av at ting ikke gikk helt på skinner hele tiden - det er simpelthen uvurderlig!

 Så - Tusen takk for starthjelpen Odin! Takk for hjelpen med en ustyrlig liten gylden rakett! Takk for alt du lærte meg! alt om å takle motgang, om å glede seg over de tingene som faktisk gikk bra, og for den fantastiske "VI KLARTE DET"!!!"-følelsen det var å krysse målstreken med deg! Jeg tar med meg alt det du lærte meg videre, Ask har allerede dradd mye lærdom fra det, og forhåpentligvis så vil mange andre også kunne lære litt av det du lærte meg! Om jeg med det du har lært meg kan hjelpe andre til å stå på videre og ikke gi opp, så har du hjulpet oss med å få nye ekvipasjer opp og frem, og for det skylder jeg deg en evig takk!

Godkjenning, a-ha opplevelser og nøkkelen til sporgåten

Vi får starte med godkjenningen da, siden det står først i tittelen... På lørdag var det A-prøver, og vi gikk opp til sporprøve, som vi bestod med solid margin. Vi har slitt lenge med sporet, eller det vil si JEG har slitt, for Ask har det nok heller vært et stort frustrasjonsmoment å ha den der tullingen hengende bak i tauet. Dette innlegget blir kanskje både langt og detaljert omkring sportreningen, men selve godkjenningssporet blir et kjapt og greit avsnitt.

Fredagen før prøvedagen var det luftetur, og på vei tilbake fra lufteturen så ble Ask plutselig veldig rar i oppførselen. Han stoppet opp, ble bare stående og henge med hodet, sjangla og endte opp gående med pannen pressa inn i knehasen min, akkurat det vi trengte som oppkjøring til prøven. Senere på kvelden kom årsaken - det ble spying... MASSE spying, og når det var ferdig så var det null matlyst - Han ville ikke engang ha hverken hundesnop eller min mat, som han vanligvis tigger som en gal på og sluker rått. Jeg fikk virkelig kjenne på "der røyk de prøvene"-følelsen mens Ask lå ved min side og sov, klynkende og med masse magelyder. Heldigvis så kviknet han raskt til, og etter spyinga og en halvtimes søvn, så var han plutselig lys våken og tydelig superhappy igjen over å ikke være kvalm lenger, så da gikk innstillinga mi fra å være "det blir ingen prøve på oss!" til å bli "vi ser alt an ut fra formen imorgen tidlig!" Morgenen kom og alt var som før, bare med kanskje (om mulig) enda mer energi og livsglede. Det ble raskt konstatert at "Her blir det spor gitt, briste eller bære!"

Etter å ha dømt alle runderingene, så bar det avgårde for å gå mitt spor, mens de andre prøvedeltakerne fikk litt hvile før de skulle ut på spor. Vi fikk presentert oppsøket og startet på det. Ask fikk som vanlig sine 2 meter med line og jeg gikk fremover langs oppsøkslinja i normalt gå-tempo. Etter ca 60 meter var det en krystallklar markering på spor, og jeg lot ham gå sporlinelengden ut og bevegde meg selv 5 meter før jeg meldte spor. Rett spor og rett retning på første forsøk, og da var det bare å løpe. Kort fortalt så brukte vi 11 minutter fra vi startet oppsøket til vi belønnet ved slutten, og innimellom der hadde Ask plukket og levert (og fått belønning for) 4 gjenstander, så her var det ingen tvil. Han fikk noe lenger line enn det vi vanligvis bruker, ca halve sporlinelengden, og jeg måtte løpe over myr, stier, snaufjell og lyng for å holde følge. Et kjempebra spor, null nøling hverken i underlagsskifter eller stikryssinger, så selv om det gikk raskt så var det helt tydelig at han gikk veldig nøyaktig. Når sporleggeren omsider kom frem til sporslutten ble vi gratulert med redningshundtrekant, gullmerke og hundefører-patch, og vips så var vi på lista, ferdig godkjent. En veldig god følelse, og Ask viste meg så til de grader at jeg bare har med å stole på ham ett-hundre-og-nitti prosent, også i sporet!

Så tilbake til sportreninga... Vi har slitt med hastigheten og nøyaktigheten, vi har gått over i vinkler og ikke oppdaga at vi hadde gått over før vi var 20 til 50 meter forbi. Jeg har forsøkt med å overstyre farten i sporet, noe som resulterte i trekkhund de-luxe, med skikkelig kvelningslyder og pesing, og om mulig enda mindre spor-fokus fra Ask sin side. Vi har forsøkt med pauser i sporet når Ask begynte å pese skikkelig, for å roe helt ned før vi går videre. Det har jo hele tiden vært tydelig at jeg har en hund med masse energi og masse spring i beina, så det har alltid vært naturlig for Ask å løse utfordringer med fart. Løsningen for oss måtte altså bli å lære Ask at det var nesen som skulle bestemme farten, og ikke beina.

Vi startet med å trene 2 meter lange spor... MANGE 2 meter lange spor! Med vinkler! og gjenstander - bittesmå gjenstander! Alt sammen bare for å trene inn en ny spor-adferd. Målet var at han skulle lære seg at det ikke nytta å løpe, men det eneste som gav resultater var å jobbe med nesen. Etterhvert så utvidet vi sporene til å bli enda lenger og med flere vinkler, og alltid en ørliten gjenstand rett etter hver vinkel, for å terpe inn at vinklene måtte bli tatt nøyaktig. Farten var veldig lav i disse sporene, men det som var viktigst for meg var at nesen til Ask gikk så intenst at det smalt i nesevingene. Han virkelig støvsugde seg gjennom sporene for å ikke misse noen av gjenstandene.
Når vi så testet ut "vanlige" spor igjen, så gikk farten opp igjen, men allikevel så så jeg at det var nesen som avgjorde farten og ikke beina. Han jobbet flott med intens snusing gjennom hele sporet så det gikk veldig nøyaktig selv om det gikk fort. Selv om arbeidet med de ørsmå gjenstandene foregikk med klikker på markering og ikke apport, så var det ikke noe problem å apportere og avlevere gjenstandene i vanlige spor. Vi fikk bråstopp der gjenstandene lå (de lå som regel skjult under gress o.l. sånn at han ikke skulle få dem på syn) og enda mer intens snusing til han fant og plukket.

Veldig kort forklart, så ble altså nøkkelen vår litt todelt, men alt gikk ut på nesearbeid. Jeg må la Ask styre tempoet for å unngå pesing og trekkhund-fakter, og Ask må la nesen styre farten istedetfor beina. Om det går fort slik som på prøven, så er det helt greit så lenge det i tillegg er nøyaktig. Jeg kommer til å trene variert videre fremover også, en del slike "smellerspor" for å holde nøyaktigheten oppe, og en del ukjente spor for å trene hundefører til å stole bare mer og mer på hunden. Farten vil jo justeres med erfaring på lengre og eldre spor, men det viktigste er jo at fokuset er der det skal være (ned i bakken) og at intensiteten får utløp i snusing istedetfor løping.

Vårens vakreste eventyr

Det finnes flust av NRH-samlinger rundtom i det ganske land akkurat første-mai-helgen, og nrh-ere fra alle kriker og kroker kryper frem fra vinterdvalen og gleder seg over at ettersøks-sesongen er igang. Siden alle sammen helt sikkert hevder at akkurat deres samling er vårens vakreste eventyr, så kan ikke jeg være noe dårligere, men når vakre Vestfold og Fredriksvern i tillegg viser seg fra sin beste side, med nydelig vær, nydelige treningsområder, supre folk og ellers alt som gjør ei samling bra, så kan det vel ikke være noen tvil om at det faktisk var akkurat denne samlinga som var vårens vakreste eventyr. (iallefall for en vestlending som meg...)

Etter en litt forsinket start og en lang kjøretur, som ble enda lenger på grunn av veiarbeid og kø-kjøring, så ankom jeg politihøgskolen i Stavern torsdag kveld. Allerede når jeg entret rommet mitt, med sjokolade og hundekjeks på hodeputen, så tenkte jeg at dette bare måtte bli ei superbra samling, og jammen fikk jeg ikke rett. Torsdags kveld gikk med til (foruten litt lufting av hund) en presentasjon av det flotte laget mitt med påfølgende planlegging av neste dag.

Fredagen startet med nydelig frokost før det bar avgårde ut i treningsfeltet, iallefall for alle de andre lagene. Vi ble igjen i leiren for å ta en liten leke-session med alle hundene samt en liten appell-general-prøve. Som nybegynnerlag flest så var det litt forskjellig nivå og litt forskjellige ting folk ønsket å trene på, så da startet vi med lek for å finne de beste figurantene for hver hund og for å se litt på hvordan hundene skulle belønnes. Etter dette kjørte vi ut i feltet og satte i gang treninga.
Både hunder og førere jobbet veldig bra, og selv om det ble litt frustrasjon hos noen av hundene når denne rare vestlendingen kom inn og fikk matmor og matfar til å gjøre ting litt annerledes, så tok heldigvis alle ekvipasjene utfordringene på strak arm og med godt humør, og progresjonen var bra hos alle utover helgen.

Etter treningsdagen var over, så ble det middag og påfølgende lagdelt hundequiz. Selv måtte jeg ut for å legge opp en feltprøve, men mine instruktørkollegaer hadde selvsagt full pott på quizen når jeg kom tilbake, men siden vi som instruktører ikke skal virke alt for belærende, så valgte vi å legge inn noen gale svar for å gjøre konkurransen mer spennende. (helt sant altså, det var akkurat sånn det var!)

Videre utover kvelden så ble det tid til sosialt samvær, og for min egen del, som langveisfarende, så var det en ypperlig sjangs til litt prat og erfaringsutveksling med instruktørkollegaer som jeg ellers ikke treffer så ofte. Når mørket etter hvert senket seg så avsluttet vi kvelden med mørkesøks-prøver der begge ekvipasjene som var oppe bestod, så da ble det en vellykket avslutning på en veldig bra dag.

Lørdagen kom, som lørdager ofte gjør, og denne dagen skulle bli ekstra gøy, for ikke bare viste været seg fra sin beste side ute i den nydelige skjærgården på Rakke, men vi fikk også celebert besøk av en helt egen proff fotograf. Det som gjorde besøket enda mer spesielt var jo at fotografen vår også var tidligere lavinehundefører fra en svunnen tid. En tid der redningshund var lavinehund, hundeførere var menn og hund var schæfer (70-tallet altså). Per Olav var imidlertid veldig glad for at tidene hadde endret seg, og vi fikk en super dag med masse god trening, gode historier om de første Riksgränsen-kursene, og masser av kanonflotte bilder.

Vi trente masse forskjellig, meldingstrening, passeringer og tomslag, og spor da, selvfølgelig. Eller - når jeg sier spor, så var det vel ikke akkurat det da, men snarere fokus og konsentrasjon som senere skal settes inn i sporene. (når man har hunder som har veldig lyst til å løpe og av og til glemmer at nesa ikke går like fort som beina, så må man gå inn og lære dem å la nesa styre farten i stedet for beina, og hundene jobbet veldig bra, fra å ikke forstå en døyt av hvorfor de ikke fikk løpe avgårde, til å jobbe så det smallt i nesevingene (sikkert derfor det heter smeller, egentlig... ;-) ).

Vi avsluttet dagen med noen økter inne i leiren, og for å gi hundene litt avbrekk, så fikk alle et søk i bygg. Det var tydelig at alle hundene syntes det var greit med litt variasjon, for når de ble sluppet inn i huset vi skulle søke, så var intensiteten på topp og vel så det. Vi avsluttet treningsdagen med noen veldig slitne og veldig fornøyde hunder, og noen minst like fornøyde hundeførere, og etter en kjapp powernap og planlegging av neste dag, så bar det opp til samling med morsomme lagkonkurranser og gøy før grillene ble tent og midagen var servert. Utover kvelden ble det tid til masse sosialt samvær, som seg hør og bør på samlinger, og et var en sliten men glad vestlending som etter en liten kveldslufting tuslet seg inn på rommet for litt sårt tiltrengt søvn litt uti de sene kveldstimer.

Søndag morgen var det avgårde til enda et nytt og flott terreng. Idag var det masse rutesøk etter ørsmå gjenstander for sporhundene, og rundering og melding for de andre. Sporhundene viste stor fremgang og jobbet intenst med nesene, så det var tydelig at fokuset bvar flyttet fra "opp og ut" til "ned og let". Runderingshundene gjorde noen supre økter med meldinger, tomslag og rette utsendinger, og vi strakk strikken for alle littegranne lenger enn hundeførerne selv hadde trodd, og det med supre resultater. Dagen ble avsluttet med en oppsummering og en gjennomgang av veien videre før den lange hjemturen startet.

Det ble jo selvsagt også tid til trening av egen hund, og laget mitt stilte villig opp som figuranter. Vi runderte, trente melding og gikk spor inne på fredriksvern, så selv om jeg var veldig fornøyd med mitt utbytte av helgen bare i form av alt jeg lærte av å instruere lagsmedlemmene mine, så ble det bare enda bedre når vi fikk så masse bra trening selv også. Vi snakker mye om frivillighet og det å stille opp for hverandre, og det var denne samlingen virkelig et godt eksempel på, med full innsats fra alle på laget hele helgen, og alle med brennende ønsker om å kunne hjelpe hverandre opp og frem. Akkurat slik skal det være, og jeg er veldig glad for å ha fått æren av å være en del av dette denne flotte helgen.

 

Som en fersk instruktør så er det jo alltid gøy å få spørsmål om å hjelpe til på samlinger, og ekstra gøy er det jo å få muligheten til å treffe nye nrh-ere og nye hunder og lære om deres treningsmetoder. Det er veldig lett for at vi går oss litt fast i våre gamle vaner når vi trener fast med de samme folkene og de samme metodene hele tiden, så det å få komme seg ut litt slik som dette er gull verd, både for instruktører og ekvipasjer. En annen super ting er jo muligheten til å treffe igjen igjen andre instruktører fra andre deler av landet for litt meningsutveksling og samkjøring, så om det er en ting jeg er sikker på, så er det at jeg kommer tilbake til Vestfoldsamlinga igjen neste år, for det gav VIRKELIG mersmak!