Men - når det gjelder hundetrening, så er heldigvis ikke det heller rakettforskning, så veldig mye av det jeg kommer til å skrive nå vil være ting som er helt selvsagte. Det vil ikke være noe helt nytt og revolusjonerende stoff her, men heller bare en samling med selvsagtheter som kanskje er så selvsagte at man glemmer å tenke på dem. Helt enkle ting, for det er jo det hundetrening skal være - enkelt. Dette blogginnlegget fra tidligere forteller jo en del om mine tanker om å dele alle treninger opp i momenter for å trene så effektivt og optimalt som mulig, så det som kommer under her går litt mer på tankemåtene for å få dette til.
Jeg skal ikke sitte her og påberope meg superkunnskap om hund og forsøke å tvinge lærdom nedover ørene på folk heller, for jeg er ingen fan av å prakke på noen noe de ikke vil ha, så dette blir bare en samling av mine tanker omkring trening og prossessene der. Ikke så mye av hund, men av hundetrenere, for om vi skal være helt ærlige, så er det der det må læres, slik at hundeførerne i sin tur kan bruke det de lærer på å trene sine hunder.
Den første selvfølgeligheten går nettopp på det med å lære selv, og for å lære så må man tenke, og enda viktigere - vite hva man skal tenke på. Jeg liker veldig godt å stille meg en del spørsmål selv, for å "koke ned" treningen til noe selv jeg klarer å forstå og beherske. Jeg er et enkelt menneske som må gi meg selv enkle beskjeder for å få det til, og mitt første spørsmål til meg selv når vi skal trene inn noe nytt blir da: "Hva må hunden kunne for at jeg skal kunne kreve rett adferd?" Med krav mener jeg da belønningskriteriet - hvor rett må det være for at hunden skal få belønning? Det som jeg selv mener er veldig viktig da er at man allerede FØR man starter innlæringen av en øvelse, ser for seg "hvordan skal MITT sluttresultat se ut?", og legge kriteriene ut fra det. Skal jeg ha avlevering i utgangsstilling så skal det ALLTID være avlevering i utgangsstilling, ingenting annet "kjøpes", slik at jeg gjør det enkelt for hunden å forstå hva jeg forventer.
Når man koker dette ned, i f.eks en lydighetsøvelse som Fri ved fot, så blir mitt svar til meg selv noe slikt som dette: For at hunden skal kunne gå ved siden av meg og søke kontakt, så må den først forstå at den skal oppholde seg i utgangsstilling - at det lønner seg å være tett på min venstre fot og søke kontakt. For at hunden skal forstå dette så må det belønnes. Videre så må hunden forstå at det er DEN som må søke kontakt og være obs på meg, og ikke omvendt, og for å få til det, så trengs kontakttrening og mere kontakttrening!
Når det gjelder kontakt, så kan det nok terpes på til det kjedsommelige, og her kommer de først frustrasjonene frem - vi står der og nistirrer på hunden vår og nermest "tigger" etter at den skal se på oss, klar til å kaste belønningen. Allerede der har vi jo feilet - i svaret til meg selv så sa jeg jo at HUNDEN skal søke kontakt, og ikke jeg... Lærdom til hundefører der, altså: Rett opp ryggen, hev blikket og se fremover, og belønn når hunden aktivt søker oppmerksomhet og kontakt. En selvfølgelighet - ja, men allikevel noe vi sliter veldig med. I starten så trente jeg foran speilet slik at jeg kunne se når Ask så på meg, jeg trente med en annen person som stod med klikkeren og timet belønninga mi, og jeg ble en jævel på å skule ned og til venstre mens jeg latet som om jeg så rett frem - alt annet enn å snu meg ned og bli den kontaktsøkende. På kurs så bruker jeg gjerne lignelsen av det å gå på byen og være desperat kontra "hard to get" - det er ingen tvil om hvem av de to typene person kursdeltakerne mine ville tatt med seg hjem, så hvorfor er det så vanskelig for oss å dra den tankegangen over i hundetreningen? (ikke at vi alltid skal ta med oss noen hjem fra hundetrening, annet enn hunden da selvsagt, men det med hvem som skal være den kontaktsøkende...)
Belønningen er jo også et helt kapittel for seg selv i den store "jeg er ikke rakettforsker"-boka, så det går jeg ikke inn på her, annet enn å si at man selvsagt må tilpasse belønningen etter graden av forstyrrelser slik at den alltid er verdt å jobbe for. Vi kan alle mye om variasjon av belønning og korrekt timing av denne, så istedetfor å vandre inn på den digresjonen her, så er neste spørsmål faktisk mye mer interessant. Det stiller jeg meg når hunden skal lære inn en annen øvelse, og da en som krever en salig blanding av selvstendighet og kontroll - i dette tilfellet rundering.
For meg er rundering (i denne settingen) en helt ferdig øvelse, med melding og alt, så da er spørsmålet - hva må en hund kunne for å ha en helt ferdig øvelse? Svaret blir nærmest langt som et vondt år og det kan nok skrives store avhandlinger om det, men i all enkelhet, så er lista over grunnmomenter omtrent slik som dette: Rette utslag, fremdrift, innkalling og melding. Hverken mer eller mindre. Det er først når vi går inn på hver av disse delene at det blir morsomt, for hva trenger en hund for å få rette utslag? Den trenger å "vite" at det er noen rett ut for der som mor/far stiller den opp, men enda viktigere - den trenger å kunne konsentrere seg og fokusere på en enkelt oppgave, istedetfor å være opptatt av "alt". Den trenger rett og slett ro og fokus og "jobb-modus". Personlig så er innlæringen av denne ro/fokus-øvelsen en "is-i-magen-øvelse", og jeg bruker gladelig halvparten av min tilmålte treningstid på å vente ut hunden og lære den ro og fokus for så å få 4 flotte utslag, enn å stresse meg opp og kjøre på og få mange mindre vellykkede slag der jeg risikerer at hunden får løsninger ved å løpe hodeløst rundt på måfå. Nok en gang lærdom til hundefører: Kvalitet foran kvantitet, også her! Det at hunden skal "vite" at det er noen der ute er jo veldig enkelt - her er det grunninnlæring med påvirkninger av forskjellige typer helt til den er hjernevasket nok. Fremdrift legger jeg ikke ned mye jobb i å trene inn som et helt eget moment, det lærer jeg inn allerede ved meldings-innlæringen, ved at hunden ALDRI skal finne meg igjen på samme sted som jeg sendte, men ALLTID lenger fremme i løypa. Og vips - så var vi ved den enda morsommere delen - meldingen. Denne gang fokuserer jeg bare på bringkobbelmelding, og da må vi igjen tilbake til det første spørsmålet i dette innlegget: "Hva må hunden kunne for at jeg skal kunne kreve rett adferd?" Momentrekka her blir som ved apportøvelsen - Hunden må kunne løpe ut og hente løsbittet og returnere til meg og holde fast til jeg gir påvis-kommando, og så må den forstå påvis. Veldig enkelt - og så begynner morroa. Hva må til for å få til dette? Hunden må forstå at belønningen er hos figuranten, men at løsbittet er nøkkelen som låser opp denne belønningen, og at den nøkkelen må leveres til meg (som i denne settingen/lignelsen da blir han som må låse opp belønningen!). Personlig så baklengskjeder jeg denne øvelsen (og alle sammensatte øvelser) og det arbeidet går omtrent sånn som dette:
- Utgangsstilling - Påvis.
- Utgangsstilling - hold fast - Påvis.
- Utgangsstilling - hold fast med håndtering - Påvis
- Utgangsstilling - hold fast med håndtering- korriger utgangsstilling - Påvis.
- Få bittet hos figurant - utgangsstilling - hold fast med håndtering - korriger utgangsstilling - Påvis
- Løp ut til figuranten - hent løsbittet - utgangsstilling - hold fast med håndtering - korriger utgangsstilling - Påvis
Når flere kommer til meg og forteller at de har problemer med slipp/spytting av bittet, så forteller jeg dem denne listen over, og påpeker at det ikke noe sted står "takk" eller "ta bittet" eller "slipp", men bare Hold fast med håndtering og korrigering av utgangsstilling før påvis. Det betyr at hunden skal lære at nøkkelen er å holde fast bittet i utgangsstilling, uansett om jeg tar på det/tar på hunden/beveger meg på midtlinja, og det utløsende ordet er "VISE!". Med andre ord så får han den største belønningen jeg kan gi den (jeg låser opp belønningen hos figuranten) for å holde fast, og ikke for å gi meg bittet. Jeg freser når jeg ser belønning for melding inne på midtlinja, belønning for "takk"/"slipp" der øvelsen avsluttes inne hos hundefører for så å sende hunden på nytt slag rett i belønning, fordi jeg ser på meldingskjeden som én kjede, som starter ved sending og slutter med belønning hos figurant. Jeg belønner ofte på midtlinja selv, men da for fine innkomster etter tomslag. Der belønningen kommer fordi "nå var du flink og løp langt ut og kom inn når jeg ropte uten å ha snappet bittet". Den belønningen blir jo med på å forsterke koblingen av bittet til figurantene, fordi det er ikke en "straff" å komme inn uten bitt, jeg blir like glad for det som figuranten skal bli av å bli funnet. Selvsagt er det mange tanker og idéer omkring dette, så da må jeg påpeke at dette er min foretrukne metode, og jeg bruker den fordi jeg ser at den gir de resultatene jeg vil ha og ikke minst fordi den er enkel nok for en enkel fyr som meg.
"Desverre" så er det jo sånn i NRH at det er et veldig stort fokus på at vi må ut i skogen og trene søk, og lydigheten kan ofte bli ei sånn greie som vi bare må gjennom, og det mange da glemmer å tenke på er at alle de mestrings- og selvstendighets-øvelsene, og alt det fokuset på figuranten der ute kan gjøre at man selv som hundefører blir litt for lite viktig og gøy. Da kommer vi til det som virkelig skiller en god ekvipasje fra en "mann med hund" (eller "dame med hund", selvsagt...). Vi snakker SAMARBEID. Det siste spørsmålet jeg stiller meg selv i denne omgang blir da: Hvordan kan jeg få hunden min til å ØNSKE å jobbe sammen med meg og ikke ta hele styringen alene?. For å "slutte ringen", så er vi da tilbake til noe beskrevet i starten av innlegget - ønsket om kontakt, og ja - samarbeid. Det som er viktig er å passe på at jo mer selvstendighet man trener, jo mer kontakt må man trene for at hunden skal ha en grunn og et ønske om å jobbe sammen. Har man en veldig selvstendig og selvsikker hund, så må det jobbes mere med samarbeid enn selvstendighet, på samme måte som at om man har en hund som er veldig knyttet til føreren må jobbe mer med selvstendighet enn kontakt. Har man en veldig heit hund med høyt stress, så må man som beskrevet over lære hunden ro, og man må selv bli kilden til ro og fokus på midtlinja. man må puste med magen og vente på fokus før man sender ut, og tenke kvalitet foran kvantitet, så vil hunden etterhvert lære seg å fokusere og konsentrere seg raskere og raskere for hver gang, når den erfarer at det er det eneste som hjelper. Det å få en hund "nedpå" og rolig før start betyr jo ikke at hunden får mindre lyst til å jobbe, snarere tvert imot, så de gangene vi har trent mye teig eller praktiske oppgaver og jeg ser at selvstyringa begynner å ta overhånd, så er det rett tilbake til ro, konsentrasjon og fokus-øvelser. Ny lærdom til hundefører igjen: Balansér forholdet mellom "der ute" hos figuranten og "her inne" hos meg for å bevare samarbeidslysten.
Når alt kommer til alt så handler det om å finne "nøklene" til belønning, og lære hunden å forstå disse, og det handler ikke minst om å finne og å opprettholde balansen i treningen og i relasjonen, slik at det blir GØY å jobbe sammen - for det er jo akkurat det hundetrening skal være - GØY!
"Desverre" så er det jo sånn i NRH at det er et veldig stort fokus på at vi må ut i skogen og trene søk, og lydigheten kan ofte bli ei sånn greie som vi bare må gjennom, og det mange da glemmer å tenke på er at alle de mestrings- og selvstendighets-øvelsene, og alt det fokuset på figuranten der ute kan gjøre at man selv som hundefører blir litt for lite viktig og gøy. Da kommer vi til det som virkelig skiller en god ekvipasje fra en "mann med hund" (eller "dame med hund", selvsagt...). Vi snakker SAMARBEID. Det siste spørsmålet jeg stiller meg selv i denne omgang blir da: Hvordan kan jeg få hunden min til å ØNSKE å jobbe sammen med meg og ikke ta hele styringen alene?. For å "slutte ringen", så er vi da tilbake til noe beskrevet i starten av innlegget - ønsket om kontakt, og ja - samarbeid. Det som er viktig er å passe på at jo mer selvstendighet man trener, jo mer kontakt må man trene for at hunden skal ha en grunn og et ønske om å jobbe sammen. Har man en veldig selvstendig og selvsikker hund, så må det jobbes mere med samarbeid enn selvstendighet, på samme måte som at om man har en hund som er veldig knyttet til føreren må jobbe mer med selvstendighet enn kontakt. Har man en veldig heit hund med høyt stress, så må man som beskrevet over lære hunden ro, og man må selv bli kilden til ro og fokus på midtlinja. man må puste med magen og vente på fokus før man sender ut, og tenke kvalitet foran kvantitet, så vil hunden etterhvert lære seg å fokusere og konsentrere seg raskere og raskere for hver gang, når den erfarer at det er det eneste som hjelper. Det å få en hund "nedpå" og rolig før start betyr jo ikke at hunden får mindre lyst til å jobbe, snarere tvert imot, så de gangene vi har trent mye teig eller praktiske oppgaver og jeg ser at selvstyringa begynner å ta overhånd, så er det rett tilbake til ro, konsentrasjon og fokus-øvelser. Ny lærdom til hundefører igjen: Balansér forholdet mellom "der ute" hos figuranten og "her inne" hos meg for å bevare samarbeidslysten.
Når alt kommer til alt så handler det om å finne "nøklene" til belønning, og lære hunden å forstå disse, og det handler ikke minst om å finne og å opprettholde balansen i treningen og i relasjonen, slik at det blir GØY å jobbe sammen - for det er jo akkurat det hundetrening skal være - GØY!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar