onsdagsspor

Mens alle de andre skulle rundere, sosialisere eller gå patruljesøk, så var det spor på tapetet for Ask og meg. Ronny la ut et spor til oss, ca 500 meter bare, og det ble ikke eldre enn 4 timer, men momentene som skulle trenes på var ikke hverken lengde eller alder, men forstyrrelser og underlagsskifter. Vi startet i skogen på barnålsunderlag i en heidundrande fart, plukket to gjenstander før vi plutselig stod helt nede ved asfaltveien. Her gikk sporet på veien og i grøfta i ca 20-30 meter, med biler susende forbi som forstyrrelser (når jeg sier susende, så er jo det et stykke fra sannheten, for når de så lykter og refleksvester langs veien i skumringa, så bremste samtlige kraftig ned og kjørte fint og rolig forbi).

Etter strekket langs veien, så gikk vi såvidt litt innom litt høyt gress før vi fikk en skrå-kryssing av en grusvei der det hadde gått masse turgåere og kjørt en del biler etter at sporet ble lagt ut. For å gi en ekstra forstyrrelse her så ble Gro Elin og Alexandra stående ca 2 meter fra sporet og snakke, plassert slik at de ble en forstyrrelse både i form av lyd og fert. Det eneste jeg merket var at Ask ble enda mer opptatt av sporet, for han så ikke opp mot dem i det hele tatt, men nesen gikk bare litt heftigere over veien. Jeg hadde vel forventet at han i det minste skulle sjekke dem opp ved å ta kontakt, for så å gå tilbake til sporet, men der tok jeg feil av gutten. Neste gang så får vi plassere forstyrrelsene slik at han ikke får overvær men får mulighet til å sjekke dem ut om han vil, og se hva som skjer da.

Etter denne kryssingen så bar det ned i veiskulderen igjen etpar meter, før sporet og Ask brakk av inn i skogen og rett på slutten. Veldig fornøyd med jobbinga, både i underlagsskiftene, med forstyrrelsene og vinklene. Farten er enda noe høy, men han blir stadig lettere å lese så da er det bare å satse på lengde på både spor og liggetid fremover, så bør døgngamle 3-kilometre være godt innen rekkevidde.