tirsdag 29. mars 2016

Treningsmål og målbar trening

Som overskriften sier - Det er på tide å konkretisere nye treningsmål. Og da mener jeg selvsagt mål som er klart målbare, både for perioden frem til neste godkjenning, for året, og for hver trening (selv om de siste taes fortløpende mellom øktene for å sørge for bra progresjon).


Enkelte vil kanskje si at jeg er over snittet opphengt i slike treningsmål, men all min erfaring tilsier at det å sette seg klare mål for hver trening gjør at treningene blir mye mer effektive og det da blir mye lettere å nå både del- og hoved-mål så lenge man alltid stiller seg spørsmålet: "Hva ønsker jeg å oppnå med dagens trening?" før man setter igang. Når man tenker slik, så er det veldig greit å i tillegg føre en liten treningsdagbok, gjerne i stikkordsform, slik at man husker hva man gjorde forrige gang man trente på det enkelte momentet og dermed kan legge opp treningen ut fra de resultatene.

Selvsagt er det ikke alltid at jeg har hatt et helt klart mål for dagens trening, noen dager er bare sånn... De dagene er det imidlertid EKSTRA viktig å stille seg selv spørsmålet: "Hva ønsker jeg å oppnå med denne økten?" før man setter igang. Så lenge man gir seg selv et konkret svar på det, så vet man hvilke momenter som skal vektlegges og dermed også hvilke kriterier og rammer vi skal jobbe i på den økta. De gangene vi har konkrete mål, enten det er melding, utslag, passeringer, ulike typer figuranter, ukjente oppgaver (ja - også her har jeg konkrete mål, det kan være på lengde kontra tid, utfordringer for meg som hundefører ifm dekking av ukjent terreng etc), eller spormomenter, så er det jo veldig enkelt, da har jeg treningsdagboka som en guide for hva vi avsluttet med forrige gang vi trente på de samme momentene, slik at jeg kan starte der vi slapp og så legge på litt større vanskelighetsgrad utover økta, hele tiden med treningsmålet langt fremme i minnet. For meg så har dette blitt en måte å tenke på i hundetreningen som er ganske annerledes enn slik jeg fungerer i hverdagen, men i og med at jeg skal samarbeide med et vesen som ikke snakker helt samme språk som meg, så må jeg alltid passe på å gjøre rammene så enkle, tydelige og ikke minst konsekvente so mulig slik at jeg ikke oppleves som urettferdig fra Ask sin side. Trener vi rette utslag, så er det DET og KUN DET som belønnes, trener vi melding, så er det meldings-momentene som belønnes (for vår del så har det vært den umiddelbare returen, andre ganger er det innkomsten og hold-fast). Trener vi sporoppsøk, så er det oppsøket som belønnes, RASKT etter at han har slått på sporet, kryssinger - så er det belønning RASKT etter kryssing... Slik har jeg tenkt helt siden Odin gikk av med pensjon, at SÅNN skal min neste hund trenes, og det har fungert veldig bra til nå, både med Ask og med de hundene som jeg har hatt gleden av å være instruktør for på diverse kurs.

På treningene nå fremover, så vil alle lagsmedlemmene mine få det spørsmålet - "Hva ønsker du å oppnå med denne treningen? Hva er planen?" På den måten må man bli bevisst hva man gjør, og hele tiden holde fokus både på hovedmålet, og på alle de delmålene frem mot hovedmålet, de delmålene som er hver eneste treningsøkt frem til godkjenningene er i boks.

Selvsagt er ikke godkjenningen noe mål i seg selv - godkjenningene er minstekravet, det er inngangsbilletten for å få lov til å bidra, så det å godkjenne må aldri bli en gyldig grunn til å stagnere. Det er klart at første hovedmål kan være beståtte godkjenningsprøver, men så snart det målet er nådd, så må man sikte høyere - forbedring, foredling og konstant utvikling. Derfor er det viktig å selv etter godkjenningen fokusere på konkrete og klart målbare mål for forbedringen, og ikke gå i den fella det er å sette seg et udefinert og ullent mål om at "vi skal bli bedre", for da vil man ikke ha noe å strekke seg mot, og da vil det i de fleste tilfellene bare ende opp med vedlikeholdstrening istedetfor videreutvikling.

Et av mine yndlings-sitater fra tiden som syklist, er Specialized sitt "Innovate or die!" - Eller på godt norsk - "Den dagen der du anser deg for ferdig utlært så er du definitivt ikke utlært, men du er ferdig!" Selv om man godkjenner, så må man ikke tillate seg å dovne hen i vedlikeholdstrening, hverken for hund eller fører, men man må heve blikket og fokusere mot neste topp, mot å bli bedre, både hund, fører og ikke minst ekvipasje. Derfor er det nå tiden, for min og Ask sin del, til å sette ned nye, konkrete mål, i alle disipliner, slik at vi kan utnytte potensialet vårt best mulig, og bli den beste rednings-ekvipasjen vi kan bli! Klarer vi det, så er the sky the limit, og klarer vi det, så klarer ALLE det! :-) Målene frem til neste godkjenning laget vi oss allerede like etter godkjenning ettersøk, i et eget blogginnlegg, så vi fisker dem frem igjen, revurderer dem og justerer dem eventuelt litt opp, og så er vi klare for en ny vår og en ny sesong! :-)

mandag 21. mars 2016

oversosial melding - trening på utfordringer

Det er ingen hemmelighet at Ask og jeg har slitt litt med det jeg vil kalle for oversosiale meldinger... Det var nok mest min feil, som kjørte mye rett-i-belønning på en hund som var så sosial og hadde så ekstrem figurantdrift i utgangspunktet, men... har man skaffet seg en utfordring, så løses den kun ved å trene på det, og det er akkurat det vi har gjort.

Inn med melding! Foto: Trude Hell
Problemet for oss var ikke at Ask ikke tok bittet hos figuranten, eller at han ikke returnerte til meg, eller ikke avleverte fint, men det var "bare" det at han tok bittet veldig kjapt hos figuranten, og så forsøkte å få tak i belønninga si selv, før han kom inn med bittet, noe som resulterte i en del hopping og uønsket adferd. Som med alle andre øvelser, så tenker jeg her at det vi da må fikse opp i er akkurat det lille momentet, den umiddelbare returen til meg, uten forsøkene på selvbelønning først. Vi har terpet mye, og hoppet mye frem og tilbake og ut til sidene for å fikse på dette, og smått om senn så har ting sunket inn. Vi gikk tilbake til baklengskjedingens trinn 3 - Sitt hos fig og få bittet og så innkomst og påvisning, vi varierte mellom fastbitt og løsbitt, for å gi ham tid til å tenke seg om, Figurantene ble nøye instruert i å avvise forsøk på hopping med håndsignaler, men det som ser ut til å ha virket veldig bra har vært å ikke utstyre figurantene med belønning, men la Ask ta med belønningen ut til fig igjen på påvisningen. Figurantene har blitt sendt ut uten noenting, og når Ask kommer inn for å avlevere bittet så får han med seg draleken sin som han selv tar med ut til figuranten. For oss har dette vært en skikkelig effektiv metode... Det har gjort at meldingene har blitt veldig mye renere, returen inn med meldingen har blitt raskere og avleveringen bedre, siden belønningen jeg har fungerer som omvendt lokking ved avlevering. Kort sagt - en aldri så liten revolusjon for vår del.

Selvsagt er dette ikke noen "fasitsvar" som alle bør følge sånn uten videre. Det krever en høy figurantdrift og en sosial hund, slik at hunden ikke sier seg fornøyd med å få belønningen på midtlinja og driter i å påvise, og selvsagt - når det overdrevne sosiale er hjernevasket bort, så må vi tilbake til variasjon - noen ganger får han belønningen hos meg, og andre ganger får han den av figuranten. Som med alt annet, hunden skal ha forstått oppgaven (GODT), men skal aldri vite HVA han får i belønning eller når han får den. Rent trenings-teori-messig så blir dette å legge inn belønningen et hakk for tidlig i forhold til baklengskjedinga, så det vil si at det krever at hunden har forstått HELE øvelsen, slik at det ikke blir noen selvbelønning på midtlinja, men så lenge figurantsuget er sterkt nok og forståelsen av øvelsen er bra nok, så har denne metoden fungert veldig bra for vår del, og vi satser på å fortsette med det frem til det sitter 100% og litt til, men nå med variasjoner både på bitt og belønning.

Hovedkurs, godkjenning og veien videre...

Nå har det skjedd så mye siden sist at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne... Først var det ei uke borte fra Ask, han var på feriekoloni hos Henning og Max mens jeg var på aksjonslederkurs på Finse. Et kurs og ei uke som var ekstremt krevende, fysisk og psykisk, med lange dager og krevende oppgaver, inkludert en sammenhengende øvelse som varte fra torsdag ettermiddag til lørdag ettermiddag, der vi var i aksjon på flere caser fortløpende, gravde og sov i nødbivuakker og ble skikkelig hardt kjørt. Det var et kurs som jeg virkelig lærte MASSE av, og det eneste aberet mitt var at jeg var så sliten når det var dags for hjemreise at jeg så ganske mørkt på å dra direkte derfra på lørdags kveld og så rett til Tyin for ukas arbeid lavine, som i tillegg startet med søksprøve tidlig på søndagen.

Når jeg ankom tyin, midt på lørdagsnatta, og Ask, som da var hentet og levert på Tyin av Stig, hørte bilen min rulle opp til hytta, så hoppet han rett ut vinduet og kom styrtende bort til meg, helt elektrisk, så det var tydelig at gjensynsgleden var like stor for begge parter.
Søndagen kom, og selv om jeg var helt forberedt på en stryk på grunn av den oppkjøringa vi hadde hatt, så var jeg akkurat så nervøs som man skal være, og selv om det ble stryk denne gang, så skal jeg ikke si at jeg ikke kjente på skuffelsen, for gutten jobbet mye bedre enn jeg hadde fryktet. Uansett - stryk ble det, og vi brukte kvelden på å nullstille oss slik at vi var klare for starten på godkjenningsuka tidlig mandag morgen.

Det blir for mye å skrive om alle øktene og alle oppgavene vi fikk under hele uka, men kort forklart, så var det også her ei god progresjonskurve for både Ask og min sin del... Jeg ble drillet skikkelig i søksmetodikk og Ask, som tidligere hadde slitt litt med å slå på svak fert, ble den hunden som slo superkontant på 3-meters-grava, opp med nesa på god avstand, bånn gass opp og sprutmarkering med en gang, hadde jeg ikke visst bedre så hadde jeg trodd at figuranten lå under 30 cm med snø, og ikke 3 meter... Veldig mye bra læring og bra momenter, og ikke minst et helt fantastisk lag som jobbet bra sammen og alle stod på og gjorde hverandre gode, akkurat slik et lag skal være!

Etter uka så ble det noen rolige dager for Ask og meg... Vi trente litt spor og tok oss noen runderingsslag, men de helt store greiene ble det naturlig nok ikke. Midtveis i uka meldte jeg meg jo opp til ny lavineprøve, så allerede to dager etter at vi kom hjem og fikk sovet ut begynte nervene å komme. Heldigvis så skulle det vise seg at de kunne ha holdt seg borte, for når vi hadde presentert taktikk og søksplan og skulle sette igang, så tok det ikke mer enn etpar korte minutter før han stod og markerte som en gal på første grav, helt nede i skredtunga... Total tidsbruk på prøven aner jeg ikke, men det føltes både som et sekund og som en evighet på samme tid, men følelsen når jeg så at Ask startet markering nummer to var veldig god, og det å sette ned sondestanga og melde funn og så få meldingen om å returnere etter at jeg hadde satt ham igang med videre søk var et skikkelig kick. Jeg var veldig i tvil når jeg fikk meldingen, skulle jeg ikke søke ut tiden? Hadde jeg satt ned stanga på en feilmarkering? Var det stryk? mange tanker for gjennom hodet mitt idet jeg labbet tilbake til standbplass, men når jeg kom dit og fikk dommen - "Bestått! Grattis!" så var det formelig som at lufta gikk ut av ballongen litt... Vi hadde nådd hovedmålets del 1 - trippelgodkjenninga var i boks, nå gjenstår bare den evige forbedringen...
Første funn

Sondestanga plantes på funn nr 2
















Etter en så hektisk periode som dette, så blir det godt å kunne ta en kort påskeferie i noen dager, der vi ikke skal gjøre noenting annet enn å trene litt kjekke ettersøks-momenter, og selvsagt også være klar i beredskap om det skulle være behov for oss noe sted i påskefjellet. Etter påske begynner ettersøkssesongen for fullt, og da er det bare å videreføre arbeidet fra forrige sesong- bli bedre, på alle måter!