Lavinehelg og refleksjoner så langt.

Denne helgen har gått med på markeringstrening med lavinegjengen. Forrige gang vi var oppe i snøen så fikk vi plutselig et "problem" med at Ask sluttet å grave og gikk rett over i standhals så snart han hadde gravd et lite hull inn i grava sånn at han kunne se figuranten. Mest sannsynlig er det ruintreninga og halsmeldingen på utilgjengelige figuranter som kicket inn, så han gjorde jo ikke noenting galt ut fra det han har lært og erfart tidligere, og hadde det ikke vært for det faktum at han sluttet å grave når han gikk i hals, så hadde jeg ikke sett på det som noe problem. Denne helgen ble det imidlertid satt inn et skippertak på å gi Ask masse erfaring på gravemarkeringer.

De to første repetisjonene på lørdagen ble en del halsing i starten, etterfulgt av "skal du ikke snart få figuranten til å komme med belønninga mi snart far?!?"-spørring, men plutselig gikk det opp et lys for vesle gul, og halsinga forsvant til fordel for gravinga. Vi sluttet av lørdagen med en flott markering og assistert inngraving på ei grav som var over halvannen meter dyp, så der var matfar veldig fornøyd. Det var litt forstyrrende for Ask når vi begynte å spa bak ham, men etterhvert som han kom seg lenger ned mot grava, så gikk intensiteten mer og mer opp, og forstyrrelsene av oss som gravde ble etterhvert uviktige.

Søndagen ble det 5 kjappe markeringer helt i starten. Vi startet med en liten halvmeter tykt lag over inngangen til grava, og siste repetisjon så var vi oppe i en god meter som han måtte grave seg gjennom selv. Veldig fornøyd med både graving og ikke minst stillheten på markeringene. Ser fremdeles at han søker litt støtte hos meg, men fokuset ble MYE bedre etter disse to dagene.

Siste økt på søndagen kjørte vi som et søk med markering. Vi startet å gå innover mot feltet mens scooteren kjørte rundt og Hugo var i søk på en annen grav et stykke unna. Når vi kom inn i fertssonen så snudde Ask og løp direkte til grava og satte igang gravinga. Etter inngraving og belønning så kjørte vi en siste markering. Denne gangen fikk Ask stå og se på mens jeg tettet graven og lessa på med masse snø før jeg satte ham på grava igjen. Denne påvirkningen ble tydeligvis litt vel mye, for på denne markeringen så kom det litt frustrasjonshals, men uten at han stoppet å grave, gravingen ble heller mer intens, og det ble med to-tre bjeff i starten, så den lar vi passere og kaller en fin markering og en super avslutning på helgen.

Ellers har jeg tenkt en masse i det siste, på alt vi har lært og erfart så langt, på det vi nå kan og det vi må lære, og selv om jeg har sagt det så mange ganger at alle sikkert er både smertefullt klar over det og rimelig leie av å høre det, så er jeg så vanvittig fornøyd med alt det som bor i Ask. Vi ligger milevis foran det skjemaet jeg hadde satt meg før jeg fikk ham i hus, og vi kommer ikke til å stoppe hverken trening eller progresjon.

Det ble veldig raskt krystallklart for meg at dette var en gutt som kun trengte en ting i starten - kontakttrening! Kontakten er den tingen som MÅ sitte som spikret og som ligger i bunn for alt som heter hundearbeid og samarbeid med hund, og her stod jeg altså med en liten valp som gladelig løp avgårde på flere hundre meters overvær og ikke brydde seg døyten i at matfar stod igjen og ropte. Hadde vi ikke lagt ned så mye arbeid i kontakt og lydighetstrening i starten, så hadde jeg garantert endt opp med en hund som kunne finne på å ta hele skogen på første rundeingsslag, og bare si "slapp av far, dette fikser jeg!". Den egenskapen er jo veldig grei å ha, eller i det minste vite om når det kommer til teigsøk, men for å få til de øvelsene vi testes i, som spor og rundering, så må samarbeidet og kontakten ligge skikkelig solid forankret i bunn.

Parallelt med søkstrening, så ble det mye "hold fast" og generalisering av apportering i alle mulige settinger og av alle mulige gjenstander, mens løsbittet ble terpet og terpet på til det kjedsommelige, slik at Ask virkelig lærrte seg at det ikke finnes noen annen ting i verden å gjøre når han får et løsbitt, enn å sitte på plass hos far og holde det fast. Vi trente LENGE med dette, og generaliserte så mye vi kunne før vi satte det inn i selve søkstreningen. Det viste seg at jeg nok gjorde en liten bjørnetjeneste ved å kjøre så mye flying/rett-i-belønning som jeg gjorde i starten, for vi holdt en lang periode på med å overbevise Ask om at de samme reglene for løsbitt gjaldt både når vi drev meldingstrening og når vi runderte. Vi hadde en lang periode der han plukket bittet umiddelbart, for så å forsøke å få figuranten til å leke. Jeg var hele tiden veldig obs på at jeg ikke skulle venne ham til at jeg ropte ham inn fra figurant, så det ble mye is i magen og mange ukvemsord bak sammenbitte tenner for å holde meg fra å rope ham inn der han hoppet rundt for å få belønningen, med løsbittet i munnen...

Så startet vi ruintrening. Her gjorde jeg et valg om å ikke bruke bringkobbelet, men ha halsmelding. Dette gjorde jeg fordi jeg ikke ville gi Ask noen som helst erfaring med å bruke bringkobbelet til å melde på avstand eller uten å ha lokalisert figuranten skikkelig, samt at jeg ønsket å minimere løpingen hans frem og tilbake i ruin-settingen, siden det alltid er fare for at de kan skade seg når de klatrer rundt i ruinene. Heldigvis er Ask veldig letthalset, så det tok ikke mange repetisjonene med melsingstrening der før halsen satt som et skudd. Jeg har også vært veldig klar på forskjellige arbeidstegn for forskjellige oppgaver i innlæringen, for å gi Ask klare skiller på hva som forventes i hvilken setting. Alltid sporsele når vi går spor, som jeg ikke tar på før vi kommer til oppsøket, alltid bringkobbel og trekant i teig/rundering, alltid helt naken hund i ruin, og eget dekken i lavine. Det finnes mange tanker og meninger omkring dette, men jeg er jo såpass enkel av meg at jeg ikke ser på hundetrening som rakkettforskning, og dermed valgte jeg å gjøre hver enkelt øvelse så enkel som overhodet mulig å gjenkjenne for Ask, slik at forventingene skulle være helt klare ut fra arbeidstegnene. Etterhvert som han blir mer erfaren så må han jo lære seg å gå spor uten sporsele, å rundere uten trekanten og søke i skred uten dekkenet, men i innlæringen så ønsker jeg å ha alle momenter klart avgrenset og konsekvente, slik at Ask alltid skal ha tryggheten av de rammene jeg har satt "i ryggen" når han jobber.

Veien videre fremover mot delmålet - inngangsbilletten til å få lov til å drive redningsarbeid - A-godkjenning, består for ettersøksdelen i enda mer mengdetrening, flere økter med rundering, generalisering av figuranter og varierende lengde på øktene. Vi jobber mer på tid enn på meter, for jeg vil ikke henge meg for mye opp i at runderingene må være så og så mange meter lange. Jeg nekter å tro at hunder vet hvor lang en meter er, og det er dermed viktigere for Ask å lære seg å jobbe over tid, snarere enn over antall meter. Når det gjelder spor så er det det samme som blir leksa der. Massemasse ukjente spor, i alle mulige terreng og settinger, samt av og til noen kortere momenter som terrengskifter, by-spor og sikkert flere hundre andre momenter som kan trenes uendelig mye.

I ruintrening så har jeg vært så heldig at jeg har fått en utrolig miljøsterk hund som samtidig har en ekstrem figurantinteresse, så her blir det bare å generalisere melding melding og melding, i alle settinger, med allemulige forstyrrelser og på alle mulige underlag. Meldingen er det viktigste i hele treningen, det er melding, enten det er bringkobbel, hals eller graving, som skiller en redningshund fra en hund, så melding/markering er noe vi ALDRI kommer til å slutte å trene på. Jeg ser jo at det å ha en hund som tross alt er såpass ung, men som allikevel skal mestre alle de meldingsformene vi har i alle de tre grenene har sine utfordringer, ruinhalsen slår av og til inn når vi har utligjengelige figuranter i rundering, eller når han får åpning inn til grava og ser figuranten, men med nok trening, og nok BRA trening, nok konsekvent trening, så har alt jeg har sett av Ask til nå fortalt meg at vi ikke vil ha noenting å frykte så lenge vi jobber målbevisst og konsekvent, og med våre faste arbeidstegn. Vi skynder oss sakte mot godkjenningene, for målet er jo å kunne være vel innafor minstekravet i alle tre grenene, slik at vi kan være parat til å stille opp når noen trenger vår hjelp, året rundt, og i alle mulige settinger. (så ja - målet er trippel, og det er et mål som bør være vel innen rekkevidde, med mindre matfar driter solid på draget!)

Juleteig, meldingstrening og lav-innetrening

Neida, tittelen inneholder ingen skrivefeil, for med så lite snø, så var det jammen ikke høyt under taket i de ørsmå snøhulene vi klarte å lage... Allikevel så ble det etpar kjappe søk og meldinger på oss denne søndagen.

Helgen startet med lørdagstrening, og selv om det var planlagt juletrening, så hadde jeg et ønske om å terpe mer på melding, noe jeg faktisk fikk til. Juletreninga bestod av en søkskonkurranse der vi delte oss inn i 2 lag og gjemte oss for hverandre. Mitt lag var første lag ut i søk, og mens det andre laget stakk og gjemte seg, så ble vi andre stående og planlegge søket. Området var en sirkel på 500 meter i diameter ut fra grillhytta der vi skulle ha lunch, og jeg og Ask fikk en rimelig stor teig som viste seg å være nokså bratt og vanskelig å søke. På vei opp mot grillhytta så dro Ask avgårde og kom inn med melding på Kjell Ove som satt i KO, så vi fikk en tyvstart på meldingstreningen allerede der. Etter påvisning og litt belønning der så startet vi med et raskt sveip langs den ene siden av teigen, og det varte ikke lenge før Ask dro avgårde. Jeg klatret meg opp på en liten kolle og så Ask jobbe på et godt stykke unna. Figuranten lå pakket godt inn i en jervenduk, og i slilke situasjoner så ser jeg at Ask ofte sliter litt med å forlate figuranten før han har fått øyekontakt, noe han også gjorde denne gang. Jeg fortsatte å gå et stykke og etter etpar hopp frem og tilbake over figuranten, så kom han settende med meldingen. Etter påvisning og belønning så hadde vi ikke gått særlig langt før han igjen dro avgårde, denne gangen opp gjennom bratt og tett skog. En liten stund etterpå kom han inn med ny melding, og jeg lot Venke stå igjen mens vi dro avgårde på påvisning. Terrenget var så vanskelig å komme seg raskt frem i at jeg slapp påvisningslina og lot Ask løpe i forveien, og når han da kom frem til figuranten og ikke fikk belønning direkte, så kom halsen og ledet meg de siste metrene slik at jeg fikk kastet belønningen til Ronny. Halsen er en veldig grei hjelp i slike situasjoner, for jeg hadde ikke oversikt over hvor de var hen mens jeg kavet meg frem gjennom buskene. Har jo testet ut det med flere meldinger tidligere, og hadde jeg bare plystret på ham når han begynte å halse, så hadde jeg fått en ny melding, men siden jeg bare var etpar meter unna denne gang, så lot jeg det bli med en melding og halsing, og var veldig fornøyd med det. På vei nedover igjen med Ronny så kom Ask inn med ny melding, han hadde "funnet" Venke en gang til (snikplanen min om meldingstrening fungerte altså... ;-) ) Ny påvisning og ny belønning, før vi søkte oss videre gjennom teigen og lot figurantene gå tilbake til KO. På vei tilbake når vi fikk beskjed om at alle figurantene var funnet, så dro plutselig Ask avgårde på et overvær, og jeg hdde dermed ingen sjangs til å kalle ham inn igjen. Etter en liten stund så hørte jeg bjeffing, men ikke fra Ask, og etter litt av denne bjeffingen, så kom det etpar bjeff fra Ask også. Når jeg kom ned til KO, så hadde han altså slått på overvær av noen turgåere med hund, og denne hunden hadde tydelig lyst til å drepe Ask, og stod i stramt bånd og gneldret. Ask hadde imidlertid hoppet rundt dem og forsøkt å få den andre hunden til å bli med å leke. Dette var jo en glede i skåret, for ideelt sett så skulle han ha tatt bittet og kommet inn med melding, men akkurat den settingen, (gruppe med folk og hund, på veien like ved der alle de andre NRH-erne satt) har vi ikke trent på. Det positive var imidlertid viktigere - nemlig at han ikke gjorde noen form for utfall mot den andre hunden, annet enn å forsøke å få den i lek, selv om den ikke var i nærheten av leke-modus. Det var jo bare med på å senke skuldrene mine i forhold til møter med eventuelle "ublide" hunder når vi er i søk.

Etter grillmat og dømming av noen prøver, så fikk vi ei økt med 4 meldinger på figurant i jervenduk, og disse gikk veldig bra. På den første var det litt jobbing for å komme inn i duken og få øyekontakt, men på de siste var det bare plukking av bittet og umiddelbar retur til meg. Helt til slutt så fikk vi ei lita teig-økt med melding på gjenstand, når vi måtte ut for å hente sporslutten fra A-sporet.

Søndagen var det som nevnt lavinetrening. I svært våt og svært lite snø fikk vi akkurat 2 graver og 2 funn. I den første grava startet Ask markeringen midt oppå grava, med det resultat at han gikk rett gjennom taket og ned på figuranten. Han ble hoppende rundt nedi der med pipeballen og storkoste seg, så det var ikke noen redsel å spore selv om han plutselig dumpa rett gjennom taket. Her hadde vi fin gravemarkering og god intensitet.
På økt nr 2 hadde vi økt på snømengden foran hula  ørlitegranne mer, og i tillegg så hadde ikke grava fått lufta seg lenge nok, så der ble det litt graving på den snøen som vi hadde gravd ut av hula. Når han etter en stund slo på ferten av figuranten så ble det imielertid en markant økning av intensiteten, så det var veldig lett å se hva som bar utsjekk av fert og hva som var markering på figurant. Han gravde seg et godt stykke inn, men når han fikk et hull inn til hula slik at han kunne se figuranten, så slo han raskt over i hals. Jeg avventet ham og etter en stund kom gravingen igang igjen og etter å ha fått utvidet hullet fra størrelse "1 labb" til "her passer såvidt hodet inn", så klarte han å skvise seg inn til figurant og hadde full jubel der inne. Nå er det jo sånn at både hals og graving er godkjente meldingsformer i lavine, men målet mitt er jo å få fine og rene gravemarkeringer, så her er det bare mengdetrening som hjelper. Det at han halser er sånn sett ikke feil, i forhold til om han står og markerer på ei grav når det er svært dårlig sikt og jeg ikke har full kontroll på hvor han er, men ideelt sett så skal jeg jo hele tiden ha kontroll på hvor han er og hva som er avsøkt, så derfor kommer jeg til å jobbe for å få frem en bedre gravemarkering og få ned halsingen. Det blir mengdetrening og generalisering utover sesongen, forhåpentligvis med en del mer snø, og gjerne også tørrere og kaldere snø enn det våte halv-slapset som vi drev og krøp rundt i denne gang. :-)

Mere spor

Mens lavinesesongen for noen er i full gang, så fortsetter vi med barmarkstreninga en stund til, og nå er det spor som står på programmet. Vi trener spor med underlagsskifter i beferdet område, samt sporoppsøk, og nå begynner mye å falle på plass. Vi har selvfølgelig mye mer vi må jobbe med, og trekke ut som enkeltmomenter, men det vi har jobbet med nå har vært spor i terrenget men med masse kryssinger av grusveier og lysløyper, der det går masse turgåere og mosjonister.
Vi kjører nå ukjente spor, men med merker der sporleggerne treffer veiene/stiene, og for å unngå kaninbyks over veien for så å ta opp igjen sporene der, så blir alle sporleggere instruert om å vinkle og følge vei/sti minst 20 meter før de går ut i terrenget igjen. Det jeg ser er at jeg må korte inn sporlina når vi nærmer oss veiene, og stoppe opp og la Ask få utrede litt i terrengskiftet. Hvis jeg lar ham få de vanlige 4-5 metrene, så er han raskt over veien før jeg kommer frem, men så lenge jeg jobber meg inn til ca 2-3 meter og står i grøfta til han finner utav underlagsskiftet, så går det veldig greit. Det vi kommer til å trene mer på fremover er korte spor som går fra mykt underlag til hardere, og slutten på det hardeste underlaget. (gress-grus, grus-asfalt etc...) Målet mitt er at vi skal slippe mye unødvendig utsjekk når vi veksler mellom forskjellige underlag, så her er det nok bare generalisering, generalisering, generalisering som hjelper.

Vi har også kjørt noen økter med lange sporoppsøk, og her er jeg veldig fornøyd med hvordan samarbeidet funker. Jeg styrer retning og fart, og Ask jobber superkonsentrert og slår veldig kontant på sporene. På lørdag så imponerte vi Paul med oppsøkene våre, siden han hadde glemt hvor han gikk ut, og sa nei når vi meldte spor, men det viste seg at Ask visste bedre enn paul, og gikk rett på slutten selv om jeg forsøkte å holde igjen.
Vi har variert oppsøkene fra å være alt fra 20 cm til 200 meter, og Ask jobber like fokusert hele tiden og er veldig lett å lese på når han melder spor, så her begynner jeg å føle meg veldig trygg på ham. Nå blir det mer fokus på spor i urbant miljø og med de tidligere nevnte underlagsskiftene som gjelder fremover, og så starter vi vel på lavinesesongen når snøen kommer litt nermere oss enn at vi må helt til Røldal for å finne treningsforhold. utstyrsbagen for lavinesesongen er allerede pakket klar, så her blir det no rest for the wicked fremover, uansett vær og føreforhold! :-)

330-besøk

Idag ble vanlig trening satt til side til fordel for et besøk hos 330-skvadronen på Sola for å hilse på den nye avdelingslederen der. I og med at vi forsøker å ha et godt samarbeid med seaking-en på øvelser osv, så er det veldig greit å ha et ansikt bak navnet og et slikt besøk gjør det lettere å ha en god dialog omkring samtreninger og sånnt. Denne gangen var Ask med bare for litt miljøtrening, og mens vi ventet på at maskinen skulle lande (de var ute på treningsflyvning når vi ankom, vi var litt for tidlige og de var litt forsinket...) så fikk vi tid til litt miljøtrening inne i hangaren, samt testing av heiseseler og munnkurver. Ask klarte selvfølgelig å finne noen svære to-etasjers nettingtraller å klatre på, og noen høye gittertrapper på hjul (som de bruker når de innspiserer motorene) til å løpe opp slik at han fikk "hele oversikten". Ikke noe av det var noen utfordring for ham, og det som var det mest imponerende var at han faktisk logret når jeg løftet ham opp i selen, med munnkurven på. Ikke noe av dette var hverken skummelt eller ukomfortabelt, han bare storkoste seg og fikk masse kos og lek innimellom all klatringen og håndteringen.

Når seakingen kom inn fra havet og gikk inn for landing, så tok vi med oss hundene (Stig og Mira var også med) ut på rullebanen og fikk sitte der og fikk med oss landingen på nært hold, samt 3-4 flyavganger også like nært. Det som var utrolig gøy å se var at begge hundene faktisk løp avgårde og dro oss med inn mot helikopteret idet de hadde landet, så det var tydeligvis ikke særlig skummelt det heller.

Alt i alt så ble det en innholdsrik dag med mye miljøtrening, så selv om det ikke ble den dagen med den lengste turen eller den hardeste fysiske treningen, så var vi veldig fornøyde begge to. I tillegg var jo dette helt i tråd med at Ask skal ha rolige dager en periode, så kombinert med etpar smeller-økter på kvelden, så ble det vel "just what the doctor ordered"!

Teig, harejakt, rundering og en skikkelig skrekkopplevelse

Det var en kald og vindfull morgen, og for å gjøre ting enda kaldere og mer vindfullt, så bar det opp til de åpne slettene på Høgjæren ved Holmavatn for å trene denne lørdagen. Vi startet med meldingstrening og rundering på de andre hundene, før jeg fikk en liten teig med 3 funn med Ask. Det var stabil vindretning og sterk vind, så jeg tenkte at han skulle få jobbe med litt lange overvær der han måtte slite litt med lokaliseringen av figurantene. Det viste seg imidlertid at Ask syntes at sterk vind var kjempegreie forhold å jobbe under, så selv om det ble lange overvær, så var det bang rett på alle figurantene uten nøling. Vi startet med å gå langs Holmavatn, eller det vil si vi startet emd at jeg koblet Ask fri og gav en "UT!"-kommando og anviste retning langs vannet, før han dro på i to-hundre-og-nitti i anvist retning helt til han fikk overvær av første figurant, da tverrsnudde han og løp like raskt rett til figurant og meldte flott. På figurant nummer to skjedde det samme, men idet Ask var halvveis inne hos meg med meldingen så skremte jeg opp en svær hare som la på sprang rett foran nesa på Ask. Resultat - han løp etter... FORT... og LENGE... Når han etter noen minutter i sprint-jakt innså at dette ikke kom til å gå veien, så returnerte han til figuranten, tok bittet på nytt og kom inn med melding. Full belønning og så gjentok vi alt dette, minus harejakta vel og merke, på siste figurant. Selv om det ikke var ønskelig at han avbrøt meldinga for å jage haren, så må jeg si meg fornøyd med at han selv valgte å returnere til figuranten for å melde helt selvstendig etter at han avbrøt jakta, samt at alt som het jakt var ute av syne, ute av sinn og han jobbet både raskt og veldig fint etterpå.

Økt nummer to ble i Vigreskogen, der vi egentlig skulle kjøre noen B-runderinger.
Vi var sistepar ut, og det begynte å skumre når vi startet. Jeg bad Trude om å være dommer og legge opp en A-prøve for oss, og som sagt så gjort. Etter ca 150 meter (på venstresiden like før gjørmehullet for de som sitter med lokalkunnskapen) så hørte jeg plutselig et hyl når Ask var ca 20 meter ute. Jeg forsøkte å kalle ham inn, men han reiste seg opp, gikk to runder og så bare la han seg ned. Jeg tror aldri jeg har løpt så raskt i mitt liv, og heller ikkke at jeg noengang har hatt en så ekkel følelse i magen som akkurat der og da. Jeg løp ut og startet en grundig sjekk av hele hunden for å se etter sår/stikkskader i tilfelle han hadde løpt på noe og skadet seg. Etter full sjekk, strekk, bøy og tøy og masse kos, så reiste Ask seg opp, ristet seg litt, logret som en gal og løp avgårde på et nytt runderingsslag. Jeg var på nippet til å be Trude om å kalle inn alle figurantene og bare avbryte hele økten, men når han selv valgte å fortsette så tenkte jeg at vi fikk kjøre noen slag til og ta det litt etterhvert. Det virket (og virker nå i ettertid) som at han kun slo pusten utav seg og heldigvis ikke ble alvorlig skadet. På neste slag fant han Oddvar, og her gikk han rett i hals. Jeg sa til Trude at vi hadde funn av figurant høyt oppe i et tre, noe som viste seg å stemme. Vi ventet ham ut litt og Oddvar strakk ned en fot slik at Ask nådde opp til ham, og da kom bringkobbelmeldingen med en gang. Fin melding og påvisning, og så var vi igang igjen som om ingenting hadde skjedd. Totalt sett, inkludert pausen vi hadde, så brkte vi etpar-og-tjue minutter på hele runderingen. Siste figurant lå på va 750 meter, så hadde vi et tomslag til etterpå der jeg belønnet masse på midtlinja når han kom inn fra et supert tomslag.

Alt i alt en VELDIG bra treningsdag, selv om vi nok begge fikk oss en skikkelig støkk i starten av siste økt. På vei tilbake til bilen så fikk Ask gått seg skikkelig ned, og da så jeg litt halting, men iløpet av søndagen der det ble mye ro og massasje/tøying, så forsvant dette helt og han var tilbake i tipp-topp stand. Vi kommer til å ta noen rolige dager nå allikevel der vi kommer til å kjøre en del spor, både lange og gamle, for å øke konsentrasjonen der litt. Jeg er ikke i tvil om at nivået er der det skal være med tanke på A-prøver til våren, så da kan vi trygt satse på litt lavinetreninger i vinter for å se om vi kan komme oss opp på et godkjenningsnivå der til neste lavinesesong.