Godkjenning, a-ha opplevelser og nøkkelen til sporgåten

Vi får starte med godkjenningen da, siden det står først i tittelen... På lørdag var det A-prøver, og vi gikk opp til sporprøve, som vi bestod med solid margin. Vi har slitt lenge med sporet, eller det vil si JEG har slitt, for Ask har det nok heller vært et stort frustrasjonsmoment å ha den der tullingen hengende bak i tauet. Dette innlegget blir kanskje både langt og detaljert omkring sportreningen, men selve godkjenningssporet blir et kjapt og greit avsnitt.

Fredagen før prøvedagen var det luftetur, og på vei tilbake fra lufteturen så ble Ask plutselig veldig rar i oppførselen. Han stoppet opp, ble bare stående og henge med hodet, sjangla og endte opp gående med pannen pressa inn i knehasen min, akkurat det vi trengte som oppkjøring til prøven. Senere på kvelden kom årsaken - det ble spying... MASSE spying, og når det var ferdig så var det null matlyst - Han ville ikke engang ha hverken hundesnop eller min mat, som han vanligvis tigger som en gal på og sluker rått. Jeg fikk virkelig kjenne på "der røyk de prøvene"-følelsen mens Ask lå ved min side og sov, klynkende og med masse magelyder. Heldigvis så kviknet han raskt til, og etter spyinga og en halvtimes søvn, så var han plutselig lys våken og tydelig superhappy igjen over å ikke være kvalm lenger, så da gikk innstillinga mi fra å være "det blir ingen prøve på oss!" til å bli "vi ser alt an ut fra formen imorgen tidlig!" Morgenen kom og alt var som før, bare med kanskje (om mulig) enda mer energi og livsglede. Det ble raskt konstatert at "Her blir det spor gitt, briste eller bære!"

Etter å ha dømt alle runderingene, så bar det avgårde for å gå mitt spor, mens de andre prøvedeltakerne fikk litt hvile før de skulle ut på spor. Vi fikk presentert oppsøket og startet på det. Ask fikk som vanlig sine 2 meter med line og jeg gikk fremover langs oppsøkslinja i normalt gå-tempo. Etter ca 60 meter var det en krystallklar markering på spor, og jeg lot ham gå sporlinelengden ut og bevegde meg selv 5 meter før jeg meldte spor. Rett spor og rett retning på første forsøk, og da var det bare å løpe. Kort fortalt så brukte vi 11 minutter fra vi startet oppsøket til vi belønnet ved slutten, og innimellom der hadde Ask plukket og levert (og fått belønning for) 4 gjenstander, så her var det ingen tvil. Han fikk noe lenger line enn det vi vanligvis bruker, ca halve sporlinelengden, og jeg måtte løpe over myr, stier, snaufjell og lyng for å holde følge. Et kjempebra spor, null nøling hverken i underlagsskifter eller stikryssinger, så selv om det gikk raskt så var det helt tydelig at han gikk veldig nøyaktig. Når sporleggeren omsider kom frem til sporslutten ble vi gratulert med redningshundtrekant, gullmerke og hundefører-patch, og vips så var vi på lista, ferdig godkjent. En veldig god følelse, og Ask viste meg så til de grader at jeg bare har med å stole på ham ett-hundre-og-nitti prosent, også i sporet!

Så tilbake til sportreninga... Vi har slitt med hastigheten og nøyaktigheten, vi har gått over i vinkler og ikke oppdaga at vi hadde gått over før vi var 20 til 50 meter forbi. Jeg har forsøkt med å overstyre farten i sporet, noe som resulterte i trekkhund de-luxe, med skikkelig kvelningslyder og pesing, og om mulig enda mindre spor-fokus fra Ask sin side. Vi har forsøkt med pauser i sporet når Ask begynte å pese skikkelig, for å roe helt ned før vi går videre. Det har jo hele tiden vært tydelig at jeg har en hund med masse energi og masse spring i beina, så det har alltid vært naturlig for Ask å løse utfordringer med fart. Løsningen for oss måtte altså bli å lære Ask at det var nesen som skulle bestemme farten, og ikke beina.

Vi startet med å trene 2 meter lange spor... MANGE 2 meter lange spor! Med vinkler! og gjenstander - bittesmå gjenstander! Alt sammen bare for å trene inn en ny spor-adferd. Målet var at han skulle lære seg at det ikke nytta å løpe, men det eneste som gav resultater var å jobbe med nesen. Etterhvert så utvidet vi sporene til å bli enda lenger og med flere vinkler, og alltid en ørliten gjenstand rett etter hver vinkel, for å terpe inn at vinklene måtte bli tatt nøyaktig. Farten var veldig lav i disse sporene, men det som var viktigst for meg var at nesen til Ask gikk så intenst at det smalt i nesevingene. Han virkelig støvsugde seg gjennom sporene for å ikke misse noen av gjenstandene.
Når vi så testet ut "vanlige" spor igjen, så gikk farten opp igjen, men allikevel så så jeg at det var nesen som avgjorde farten og ikke beina. Han jobbet flott med intens snusing gjennom hele sporet så det gikk veldig nøyaktig selv om det gikk fort. Selv om arbeidet med de ørsmå gjenstandene foregikk med klikker på markering og ikke apport, så var det ikke noe problem å apportere og avlevere gjenstandene i vanlige spor. Vi fikk bråstopp der gjenstandene lå (de lå som regel skjult under gress o.l. sånn at han ikke skulle få dem på syn) og enda mer intens snusing til han fant og plukket.

Veldig kort forklart, så ble altså nøkkelen vår litt todelt, men alt gikk ut på nesearbeid. Jeg må la Ask styre tempoet for å unngå pesing og trekkhund-fakter, og Ask må la nesen styre farten istedetfor beina. Om det går fort slik som på prøven, så er det helt greit så lenge det i tillegg er nøyaktig. Jeg kommer til å trene variert videre fremover også, en del slike "smellerspor" for å holde nøyaktigheten oppe, og en del ukjente spor for å trene hundefører til å stole bare mer og mer på hunden. Farten vil jo justeres med erfaring på lengre og eldre spor, men det viktigste er jo at fokuset er der det skal være (ned i bakken) og at intensiteten får utløp i snusing istedetfor løping.