onsdag 21. oktober 2015

spor-helg

Det har vært spor på tapetet i den siste tiden. Flere langspor med masser av utfordringer, men viktigere er alle de momentene vi har isolert og trent på. En av de tingene jeg har sett at Ask kan slite med, dels fordi han har så høy fart i sporet, er underlagsskifter fra vegetasjon til hardt underlag. Vi har derfor tatt dette momentet ut av sporene og bare trent på dette. Vi har startet med spor på gress som etter kort tid har gått ut på grus/asfalt. Overgangen til grus har blitt veldig mye bedre og Ask jobber godt og intenst med nesen på grusen i stedet for å løpe "hodeløst" rundt for å lete etter sporet i vegetasjonen. På asfalten så må vi strekke strikken enda lenger... Vi har trent en del spor som går ut på, tvers over, på skrå over og langs asfaltveier. I starten så prøvde Ask seg på "snarveien" ved å stoppe sporet i veikanten, så løpe over og lete etter sporet igjen på andre siden, men ved hjelp av "asfaltgjenstander", i denne treninga i form av små biter med el-tape trykket godt ned i asfalten, først i starten så ble de trukket lenger og lenger ut på asfalten, så fikk han flere supre erfaringer på at sporet også måtte følges ute på asfalten og ikke bare i skogen.


Det som er greit med denne typen momenttrening er at man får belønnet akkurat det som man ønsker å trene på, og man kan også få mange repetisjoner på kort tid, så kvalitetsmessig er dette en super måte å trene på i en travel hverdag. Jeg har startet med å gi meg selv "hjemmelekse" med å identifisere de helt konkrete momentene som jeg ønsker å forbedre, og legge planer for hvordan treningen skal legges opp for å være helt optimal, og helt konkrete mål med enkeltmomentene før vi går videre med å legge dem inn i sporene. Jeg gjorde jo akkurat det samme når vi trente melding, så nå går vi like vitenskapelig til verks på sporene som i de andre øvelsene. Målene med laaaange, gaaamle og ukjente spor trener vi fremdeles mot, men i stedet for å bare trene slike spor, så veksler vi nå mellom momenter og spor, for at treningen ikke skal bli monoton for noen av oss, men hele tiden skal være spennende og ikke minst gi synlige og målbare resultater.

Vi har også trent en del på sporoppsøk, for selv om jeg faktisk synes at vi er ganske gode på akkurat det, så kan man jo aldri bli god nok. Det vil alltid være rom for forbedring, og jo flinkere vi blir på sporoppsøk, jo bedre vil fremtidige sporprøver gå. Vi trener stadig på kortere og kortere "rene" spor før vi entrer overtråkket terreng, slik at Ask skal lære seg å feste seg på sporet etter første meter. Jeg merker stadig forbedring på dette, og det er veldig gøy å se at han nå ignorerer kryssingene og alt allerede etter få meter etter sporstart, selv etter et oppsøk og ikke bare ved direkte påsett. Måten vi trener dette er å legge gjenstand kortere unna enn sporlinas lengde, slik at jeg kan bli stående i ro når Ask slår på sporet og la ham erfare at det lønnner seg å bare "gønne på" når han treffer sporet, selv om jeg ikke følger etter. Jeg vil jo gjerne ha sporoppsøkene slik at jeg kan gå dem i blinde og allikevel være helt trygg på at "Nå er han på spor!", og denne treningen ser ut til å fungere veldig bra.

Vi fortsetter nok sporene også utover vintersesongen, selv om fokuset snart endres til lavinetrening. Vi starter nok ganske snart med lange overvær i høst/vinterfjellet og når snøen blir dyp nok, så er det frem med spadene og sondestengene igjen. En ting er i alle fall hevet over enhver tvil - det er aldri en kjedelig stund i redningshund-verdenen, og jeg stortrives med hvert eneste aspekt av den!!!

mandag 12. oktober 2015

Hovedkurs og godkjennning

Nervene var i helspenn en god stund frem mot dette kurset, fordi jeg vet at den katastrofesøksgodkjenninga som vi skulle prøve oss på er den mest krevende utdannelsen en hund (og ikke minst en ekvipasje) kan gå gjennom. Jeg har jo alltid hatt lyst til å godkjenne i katastrofesøk slik at vi kan være en ressurs utover bare ettersøksgodkjenninga, men siden jeg aldri fikk mulighet til å prøve meg på det med Odin, så var usikkerheten større enn noen gang her for hva som ventet oss av utfordringer.

Ask har helt fra dag en vist seg å være veldig miljøsterk, og vi har trent målrettet mot denne godkjenninga helt fra han var 10 uker gammel. Vi har gått i, lekt i og trent i alt tenkelig av miljø og underlag, og alt det viste seg å være et godt grunnlag. Allikevel var jeg nervøs, mest bare på grunn av de enorme dimensjonene på det som ventet oss. Her hjemme har vi ikke de enorme plankehaugene eller ruin-tomtene som vi kom til å møte på, så selv om jeg var gansk sikker på at Ask ville melde fint uansett underlag eller setting,  så var det allikevel litt uvisst om jeg ville klare å få ham til å forsere svære "ruiner". Jeg var faktisk så usikker at jeg "tjuvstartet" på kurset ved å reise til Kristiansand for å trene litt i plankehaugene som Bodil har fikset som treningsområde. Heldigvis så beroliget Ask meg veldig ved å ta alle utfordringer på strak arm og som om det var den mest naturlige ting av verden å klatre rundt på hva det skulle være.

Onsdag morgen bar det avgårde til Skedsmo og kursåpning. ogallerede første dag ble vi drillet i det som kom til å bli et hovedtema for hele kurset - taktikk og sikkerhet i søket. Vi fikk masse erfaringer fra gjengen som hadde vært i Nepal, og god gjennomgang av både INSARAG-retningslinjene som vi må følge som en del av NORSAR, samt gode forklaringer på hva, hvordan og hvorfor. Alt i alt reiste vi hjem med MASSE ny og veldig nyttig lærdom omkring NORSAR og katastrofesøk.

Alle søkene våre var ukjente oppgaver, og vi ble gang på gang drillet i taktikk i søket. Første økt var nok preget av nervøsitet, for det ble gjort en del dumme førerfeil, men Ask gjorde jobben sin uten å la seg påvirke av meg heldigvis. Utover i uken så ble taktikken heldigvis mer og mer imprentet og ting gikk mye greiere i takt med at skuldrene sank mer og mer. Vi fikk imidlertid en liten "knekk" når vi skulle søke i line og få melding tett på utilgjengelige figuranter, for her var det ingen som hadde fortalt Ask at figurantene skulle være utilgjengelige, så i stedet for å melde, så brøt han seg innn til der figurantene lå, og jeg ble bedt om å dra ham ut igjen. Det samme skjedde igjen på forsøk to, han viste helt klart at han hadde nesen på og at han klarte å lokalisere figurantene, men i og med at vi trakk ham bort så fikk vi ikke melding på disse. Vi kunne ha blitt stående og ventet ham ut, men da hadde det til slutt bare blitt en frustrasjonshalsing mot meg og ikke en melding på figuranten, så vi gikk fra den økta uten å få meldinger. Etter denne var jeg helt sikker på at vi hadde strøket, men vi ble heldigvis testet i denne typen søk  flere ganger iløpet av kurset, og disse meldingene ble bare bedre og bedre, så vi klarte å hente oss inn igjen heldigvis.

Utenom teoriundervisninga og alle de ukjente oppgavene, så var det jo småting som kommer til å bli husket lenge - Det å se Ask klatre opp en loddrett to-meter høy trekasse fordi han fikk fert av figurant, sånn at jeg måtte opp etter ham og løfte ham ned igjen, mens instruktørene bare flirte av den "halvt hund, halvt apekatt"-hunden min var jo en ting, det å se at han taklet heisinga helt supert og ikke lot seg berøre av det var jo ikke uventet men veldig gøy å se.

Når søndagen kom og det var på tide med tilbakemeldinger, så fikk jeg høre at de hadde vært litt i tvil nettopp fordi Ask er FOR uberørt av miljøet, så de var redde for at han kunne skade seg selv i ruinene. Det er ikke verst å få høre at hunden nesten er FOR tøff for jobben, men så lenge jeg vet at jeg kan styre ham og stoppe ham helt fint, så er jeg trygg på at vi med litt mer erfaring og modenhet hos Ask (og en del trening og videreutvikling) vil gjøre oss til en stadig bedre ressurs både for Norge og for NORSAR, om vi blir tatt opp der når alt av tester og vaksiner er på plass. Uansett så ble resultatet av kurset bestått, så jeg er ekstremt stolt av å kunne kalle oss en godkjent katastrofesøks-ekvipasje! Vi kommer også her til å fortsette treningen og videreutviklingen for å bli så gode som det er mulig å bli!