Trening i boks

Etter gårsdagens trening så er det på sin plass å skrive litt. Ikke nødvendigvis noe spesifikt fra selve treningen, men fra det jeg alltid har ment om treningsmetoder og effektiv og optimal trening. Jeg har jo alltid ment at man skal bryte alle øvelser ned i minste tenkelige momenter og bygge et solid fundament før man starter med fullstendige øvelser, og det gjelder ikke bare i innlæringen, men gjennom hele livet til hundene, for vedlikehold og videreutvikling i tillegg til nyinnlæring.

 

 

Jeg har et "mantra" som jeg trekker frem hele tiden, både for meg selv og for dem jeg trener med - nemlig å tenke og trene i bokser. Så små bokser som mulig, for å gjøre det så tilnærmet umulig som mulig for hunden å gjøre feil, og for å gjøre det så enkelt som mulig for hundefører å belønne det som hunden gjør riktig, og så enkelt som mulig for hunden å forstå våre forventninger. Det handler om å bryte øvelsene ned og forenkle så mye som mulig. Et enkelt eksempel som jeg dessverre ser så alt for ofte er at man setter sammen flere elementer før hunden har fått mulighet til å forstå hvert enkelt moment skikkelig... I meldingstreningen så er det ofte å kjøre en full øvelse uten at hunden har forstått hva som er selve nøkkelen til å låse opp belønningen ute hos figurant, i stedet for å virkelig hjernevaske inn at det KUN er å sitte hos føreren og HOLDE FAST som gjør at figuranten belønner. I runderingen er det de som krever rette utslag, gode fremtrekk, fin lokalisering OG en fin melding, når hunden egentlig burde få tid til å modnes med oppgavene og la momentene sette seg skikkelig først. Jeg pleier alltid å bruke følgende eksempel i slike tilfeller: Hva skjer om hunden har et SUPERT utslag, flott fremtrekk, lokaliserer figuranten fint, plukker bittet og så stopper halvveis inne og slipper bittet... Hva gjør man da? Alt for mange tillater at hunden da plukker opp igjen bittet og så kommer inn til føreren, noe som jeg kjenner at jeg koker av hver gang jeg ser det... Hva skjedde med å lære hunden at den ALDRI skal slippe, slik at man ikke risikerer å få dårlige meldinger senere? Og - hvordan skal da hunden få bekreftet at den flotte utsendingen var akkurat det vi ønsker, at fremtrekket var supert og at måten den plukket bittet på var supert, når hele øvelsen må gjøres på nytt fordi den slapp bittet etter alle de flotte momentene? Hvorfor ikke gjøre det så enkelt at man alltid får belønnet akkurat det man ønsker å belønne?
 

Vel - veldig ofte så ser man seg blind på den ferdige øvelsen, det ser så fint ut når den voksne, erfarne, godkjente hunden gjør det, og man vil så gjerne gjøre det samme, at man glemmer at også den erfarne hunden måtte starte et sted. Man ser ikke veien til sluttmålet, og enda viktigere - man ser ikke viktigheten av et bunnsolid grunnmur i meldingen. Jeg mener bestemt at den eneste forskjellen på en redningshund og "bare en hund", er meldingen... Uten meldingen så har vi ingenting ute på en aksjon å gjøre, og derfor er jeg nok godt over middels opphengt i at denne må være bra. Selv sliter jeg med meldingene - Ask melder på alt vi trener på, og jeg vet at han vil melde, men det vi sliter med er den oversosiale biten, som gjør at meldingene hans kan bli "urene" fordi han forsøker å få figurantene til å gi ham belønningen før han returnerer til meg. Dette er et problem som jeg selv er skyld i, fordi jeg startet treningen til Ask med å kjøre ham rett i belønning på samme måte som jeg gjorde med Odin, uten å ha tatt med i vurderingen hvor ekstremt sosial og intens Ask er. Dette betyr at dette er noe jeg må trene MASSE på, og vedlikeholde opp gjennom hele livet til Ask, og da er vi tilbake til å tenke og å trene i bokser... Små bokser... Virkelig lære ham at det ikke er akseptabelt å støte på figurantene, men bare plukke bittet og returnere ASAP!
 

Det vi gjør er å gå tilbake til trinn 3 i meldingstreningen, sitt hos figurant, få bittet og returner til far. Bare for å fjerne alt annet som kan forstyrre øvelsen. Etter det så varierer vi, løsbitt liggende på bakken slik at han må søke det opp og ikke bare få det presentert, slik at han får et lite sekund til å summe seg før han returnerer. Jeg tenker ALDRI på at "vi må kjøre hele øvelsen for å få masse erfaring i runderinga", fordi jeg vet at om jeg hadde gjort det, så hadde Ask bare fått flere og flere erfaringer på at han får belønning for uvanene sine, som i sin tur vil gjøre det bare vanskeligere og vanskeligere å gå inn og fikse dette senere... Veldig mange glemmer at hunder som lærer raskt også lærer uvaner like raskt, og for slike hunder så er det bare enda viktigere å være helt 100% sikker på at de virkelig VET hva vi forventer og gjør det i stedet for å finne egne løsninger eller tillære seg uvaner som vil komme tilbake og bite oss i rumpa senere i utdannelsen...
 

Det å tenke og trene i små bokser er jo like aktuelt i andre øvelser... Sporene for eksempel, kan brytes ned i masse små elementer, og jo bedre vi blir på å innskrenke rammene for det vi vil trene på og gjøre det så enkelt som mulig for hunden å forstå og få belønning for rett adferd, jo færre repetisjoner trengs det før hunden forstår skikkelig, altså mer effektiv trening, og mer optimal trening! Det er ingen grunn til at vi alltid skal trene på hele øvelsene, og i alle fall ikke dersom vi ikke er 100% sikre på at hunden virkelig KAN alle delmomentene som til sammen utgjør øvelsen, verken i rundering, felt eller spor. Vi må jo trene hele øvelsene opp mot prøver og konkurranser, men utenom det så vil man nesten alltid ha mer igjen for å trene momenter enn hele øvelser, fordi det er ALLTID noe å finpusse på og forbedre! Selv fastholder jeg på de målene som vi har satt for oss selv for året, men allikevel vet jeg at veien dit består minst like mye i å trene momenter som i å trene hele øvelser.

spor-helg

Det har vært spor på tapetet i den siste tiden. Flere langspor med masser av utfordringer, men viktigere er alle de momentene vi har isolert og trent på. En av de tingene jeg har sett at Ask kan slite med, dels fordi han har så høy fart i sporet, er underlagsskifter fra vegetasjon til hardt underlag. Vi har derfor tatt dette momentet ut av sporene og bare trent på dette. Vi har startet med spor på gress som etter kort tid har gått ut på grus/asfalt. Overgangen til grus har blitt veldig mye bedre og Ask jobber godt og intenst med nesen på grusen i stedet for å løpe "hodeløst" rundt for å lete etter sporet i vegetasjonen. På asfalten så må vi strekke strikken enda lenger... Vi har trent en del spor som går ut på, tvers over, på skrå over og langs asfaltveier. I starten så prøvde Ask seg på "snarveien" ved å stoppe sporet i veikanten, så løpe over og lete etter sporet igjen på andre siden, men ved hjelp av "asfaltgjenstander", i denne treninga i form av små biter med el-tape trykket godt ned i asfalten, først i starten så ble de trukket lenger og lenger ut på asfalten, så fikk han flere supre erfaringer på at sporet også måtte følges ute på asfalten og ikke bare i skogen.

Det som er greit med denne typen momenttrening er at man får belønnet akkurat det som man ønsker å trene på, og man kan også få mange repetisjoner på kort tid, så kvalitetsmessig er dette en super måte å trene på i en travel hverdag. Jeg har startet med å gi meg selv "hjemmelekse" med å identifisere de helt konkrete momentene som jeg ønsker å forbedre, og legge planer for hvordan treningen skal legges opp for å være helt optimal, og helt konkrete mål med enkeltmomentene før vi går videre med å legge dem inn i sporene. Jeg gjorde jo akkurat det samme når vi trente melding, så nå går vi like vitenskapelig til verks på sporene som i de andre øvelsene. Målene med laaaange, gaaamle og ukjente spor trener vi fremdeles mot, men i stedet for å bare trene slike spor, så veksler vi nå mellom momenter og spor, for at treningen ikke skal bli monoton for noen av oss, men hele tiden skal være spennende og ikke minst gi synlige og målbare resultater.

Vi har også trent en del på sporoppsøk, for selv om jeg faktisk synes at vi er ganske gode på akkurat det, så kan man jo aldri bli god nok. Det vil alltid være rom for forbedring, og jo flinkere vi blir på sporoppsøk, jo bedre vil fremtidige sporprøver gå. Vi trener stadig på kortere og kortere "rene" spor før vi entrer overtråkket terreng, slik at Ask skal lære seg å feste seg på sporet etter første meter. Jeg merker stadig forbedring på dette, og det er veldig gøy å se at han nå ignorerer kryssingene og alt allerede etter få meter etter sporstart, selv etter et oppsøk og ikke bare ved direkte påsett. Måten vi trener dette er å legge gjenstand kortere unna enn sporlinas lengde, slik at jeg kan bli stående i ro når Ask slår på sporet og la ham erfare at det lønnner seg å bare "gønne på" når han treffer sporet, selv om jeg ikke følger etter. Jeg vil jo gjerne ha sporoppsøkene slik at jeg kan gå dem i blinde og allikevel være helt trygg på at "Nå er han på spor!", og denne treningen ser ut til å fungere veldig bra.

Vi fortsetter nok sporene også utover vintersesongen, selv om fokuset snart endres til lavinetrening. Vi starter nok ganske snart med lange overvær i høst/vinterfjellet og når snøen blir dyp nok, så er det frem med spadene og sondestengene igjen. En ting er i alle fall hevet over enhver tvil - det er aldri en kjedelig stund i redningshund-verdenen, og jeg stortrives med hvert eneste aspekt av den!!!

Hovedkurs og godkjennning

Nervene var i helspenn en god stund frem mot dette kurset, fordi jeg vet at den katastrofesøksgodkjenninga som vi skulle prøve oss på er den mest krevende utdannelsen en hund (og ikke minst en ekvipasje) kan gå gjennom. Jeg har jo alltid hatt lyst til å godkjenne i katastrofesøk slik at vi kan være en ressurs utover bare ettersøksgodkjenninga, men siden jeg aldri fikk mulighet til å prøve meg på det med Odin, så var usikkerheten større enn noen gang her for hva som ventet oss av utfordringer.

Ask har helt fra dag en vist seg å være veldig miljøsterk, og vi har trent målrettet mot denne godkjenninga helt fra han var 10 uker gammel. Vi har gått i, lekt i og trent i alt tenkelig av miljø og underlag, og alt det viste seg å være et godt grunnlag. Allikevel var jeg nervøs, mest bare på grunn av de enorme dimensjonene på det som ventet oss. Her hjemme har vi ikke de enorme plankehaugene eller ruin-tomtene som vi kom til å møte på, så selv om jeg var gansk sikker på at Ask ville melde fint uansett underlag eller setting,  så var det allikevel litt uvisst om jeg ville klare å få ham til å forsere svære "ruiner". Jeg var faktisk så usikker at jeg "tjuvstartet" på kurset ved å reise til Kristiansand for å trene litt i plankehaugene som Bodil har fikset som treningsområde. Heldigvis så beroliget Ask meg veldig ved å ta alle utfordringer på strak arm og som om det var den mest naturlige ting av verden å klatre rundt på hva det skulle være.

Onsdag morgen bar det avgårde til Skedsmo og kursåpning. ogallerede første dag ble vi drillet i det som kom til å bli et hovedtema for hele kurset - taktikk og sikkerhet i søket. Vi fikk masse erfaringer fra gjengen som hadde vært i Nepal, og god gjennomgang av både INSARAG-retningslinjene som vi må følge som en del av NORSAR, samt gode forklaringer på hva, hvordan og hvorfor. Alt i alt reiste vi hjem med MASSE ny og veldig nyttig lærdom omkring NORSAR og katastrofesøk.

Alle søkene våre var ukjente oppgaver, og vi ble gang på gang drillet i taktikk i søket. Første økt var nok preget av nervøsitet, for det ble gjort en del dumme førerfeil, men Ask gjorde jobben sin uten å la seg påvirke av meg heldigvis. Utover i uken så ble taktikken heldigvis mer og mer imprentet og ting gikk mye greiere i takt med at skuldrene sank mer og mer. Vi fikk imidlertid en liten "knekk" når vi skulle søke i line og få melding tett på utilgjengelige figuranter, for her var det ingen som hadde fortalt Ask at figurantene skulle være utilgjengelige, så i stedet for å melde, så brøt han seg innn til der figurantene lå, og jeg ble bedt om å dra ham ut igjen. Det samme skjedde igjen på forsøk to, han viste helt klart at han hadde nesen på og at han klarte å lokalisere figurantene, men i og med at vi trakk ham bort så fikk vi ikke melding på disse. Vi kunne ha blitt stående og ventet ham ut, men da hadde det til slutt bare blitt en frustrasjonshalsing mot meg og ikke en melding på figuranten, så vi gikk fra den økta uten å få meldinger. Etter denne var jeg helt sikker på at vi hadde strøket, men vi ble heldigvis testet i denne typen søk  flere ganger iløpet av kurset, og disse meldingene ble bare bedre og bedre, så vi klarte å hente oss inn igjen heldigvis.

Utenom teoriundervisninga og alle de ukjente oppgavene, så var det jo småting som kommer til å bli husket lenge - Det å se Ask klatre opp en loddrett to-meter høy trekasse fordi han fikk fert av figurant, sånn at jeg måtte opp etter ham og løfte ham ned igjen, mens instruktørene bare flirte av den "halvt hund, halvt apekatt"-hunden min var jo en ting, det å se at han taklet heisinga helt supert og ikke lot seg berøre av det var jo ikke uventet men veldig gøy å se.

Når søndagen kom og det var på tide med tilbakemeldinger, så fikk jeg høre at de hadde vært litt i tvil nettopp fordi Ask er FOR uberørt av miljøet, så de var redde for at han kunne skade seg selv i ruinene. Det er ikke verst å få høre at hunden nesten er FOR tøff for jobben, men så lenge jeg vet at jeg kan styre ham og stoppe ham helt fint, så er jeg trygg på at vi med litt mer erfaring og modenhet hos Ask (og en del trening og videreutvikling) vil gjøre oss til en stadig bedre ressurs både for Norge og for NORSAR, om vi blir tatt opp der når alt av tester og vaksiner er på plass. Uansett så ble resultatet av kurset bestått, så jeg er ekstremt stolt av å kunne kalle oss en godkjent katastrofesøks-ekvipasje! Vi kommer også her til å fortsette treningen og videreutviklingen for å bli så gode som det er mulig å bli!

Høstsamling vol 2.

Ny helg, og ny samling... Den som sier at høsten er ei rolig tid kan ta seg ei pære, iallefall om han/hun prøver å følge mitt skjema...

Jeg var veldig dradd mellom to samlinger akkurat denne helga - ResQ, som isåfall hadde blitt ei bra oppkjøring mot Hovedkurs ruin for min og Ask sin egen del, og Evjesamlinga, hvor jeg skulle være instruktør. "Valget" (i den grad det var et valg), endte på Evjesamlinga, fordi det å være instruktør og få mulighet til å jobbe med så mange hunder gir meg uendelig mye kunnskap, utfordringer og glede. Denne gang så slo vi sammen to lag, så det ble lange og travle dager for å kunne følge opp alle deltakerne, men vi fikk sett, kommet med innspill og fulgt utviklinga til alle på en veldig fin måte. Jeg hadde også en lavineinnstruktør og tidligere hundefører ettersøk på laget, som var til stor hjelp med runderingsgruppa, slik at jeg kunne fokusere mest på spor og melding for dem som ville trene dette.

Samlinga var som samlinger flest - full av gøye erfaringer, kjekke folk og masse gøy sosialt samvær både på dagene og kveldene. Spesielt gøy var det å ha med en del "nye" folk fra andre distrikter, som man ikke treffer så ofte, både for å utvide nettverket og for å se litt hvordan det trenes i andre deler av (sørvest)landet.

For spor-gjengen, så var det kryssinger og overværs-forstyrrelser som var hovedfokus, og det var utrolig gøy å se hvor bra hundene taklet utfordringene vi kastet dem uti. Meldingsgjengen fikk flere økter og selv om det for mange var både nye terreng og nye figuranter så gikk det veldig bra for alle. Noe kluss ble det jo når hundene bli litt slitne, men vi fikk ordnet opp og avsluttet alle økter med suksess, så forhåpentligvis så fikk både hunder og førere godt utbytte av dagene.

For Ask sin del, så fikk også han bra utbytte av samlinga. Vi fikk oss flere supre spor med masse av forstyrrelser og kryssinger, vi fikk "over-et-døgn-gamle" spor som hadde overlevd et døgn i pisseregn, og vi fikk til og med rundert litt. Han jobbet veldig bra på alle øktene, noe som gir et solid motivasjons-boost for videre trening. Det ble for min del ei VELDIG bra avslutning av ettersøks-sesongen, iallefall for en stund, så nå blir det en intensiv ruin-periode de neste 3 ukene, før vi kan begynne å se fremover mot lavinesesongen. En ting som er helt sikkert, er at man aldri vil få fritidsproblemer i dette gamet, men heldigvis så er treninga og miljøet så gøy og givende at alt arbeidet er verdt det og vel så det!

onsdagsspor

Mens alle de andre skulle rundere, sosialisere eller gå patruljesøk, så var det spor på tapetet for Ask og meg. Ronny la ut et spor til oss, ca 500 meter bare, og det ble ikke eldre enn 4 timer, men momentene som skulle trenes på var ikke hverken lengde eller alder, men forstyrrelser og underlagsskifter. Vi startet i skogen på barnålsunderlag i en heidundrande fart, plukket to gjenstander før vi plutselig stod helt nede ved asfaltveien. Her gikk sporet på veien og i grøfta i ca 20-30 meter, med biler susende forbi som forstyrrelser (når jeg sier susende, så er jo det et stykke fra sannheten, for når de så lykter og refleksvester langs veien i skumringa, så bremste samtlige kraftig ned og kjørte fint og rolig forbi).

Etter strekket langs veien, så gikk vi såvidt litt innom litt høyt gress før vi fikk en skrå-kryssing av en grusvei der det hadde gått masse turgåere og kjørt en del biler etter at sporet ble lagt ut. For å gi en ekstra forstyrrelse her så ble Gro Elin og Alexandra stående ca 2 meter fra sporet og snakke, plassert slik at de ble en forstyrrelse både i form av lyd og fert. Det eneste jeg merket var at Ask ble enda mer opptatt av sporet, for han så ikke opp mot dem i det hele tatt, men nesen gikk bare litt heftigere over veien. Jeg hadde vel forventet at han i det minste skulle sjekke dem opp ved å ta kontakt, for så å gå tilbake til sporet, men der tok jeg feil av gutten. Neste gang så får vi plassere forstyrrelsene slik at han ikke får overvær men får mulighet til å sjekke dem ut om han vil, og se hva som skjer da.

Etter denne kryssingen så bar det ned i veiskulderen igjen etpar meter, før sporet og Ask brakk av inn i skogen og rett på slutten. Veldig fornøyd med jobbinga, både i underlagsskiftene, med forstyrrelsene og vinklene. Farten er enda noe høy, men han blir stadig lettere å lese så da er det bare å satse på lengde på både spor og liggetid fremover, så bør døgngamle 3-kilometre være godt innen rekkevidde.

Aksjon

Etter en søndag uten særlig aktivitet, og en mandag som skulle brukes på jobb og møter, så så jeg for meg at Ask nermest ville gå på veggene av kjedsomhet utover kvelden. Det skulle vise seg at den frykten ikke ville bli en realitet... Jeg kom hjem fra jobb og fikk akkurat spist et halvt pizzastykke før telemeny-dama ringte og opplyste om ei ung jente som hadde forsvunnet fra et turfølge, så da var det bare å kaste seg i aksjonsklærne og hive oss i bilen.

Vi var første ekvipasje på stedet, så da organiserte jeg meg med operativ leder for folkehjelpa og tok med meg en lokal kjentmann for å starte søket. Turfølget hadde gått innover en sti et godt stykke oppi fjellsida i en bratt og trang dal, med ei til tider ganske stri elv i bunnen, så mitt søksområde ble da et ca 150 meter bredt belte mellom stien og elva. Vinden fulgte dalsøkket, så vi vekslet mellom å gå langs stien og rundere lange utslag nedover mot elva, og å krysse oss opp og ned dalsiden for å dekke skikkelig.

Jeg hadde tilsammen 3 lokale medhjelpere, hvorav to gikk helt nede i elvekanten og en gikk på oppsiden av stien, og etter en stund tok vi igjen to folkehjelps-mannskaper som hadde startet stisøk litt før oss. Ask jobbet som en helt i det tunge terrenget, og fikk i tillegg 5 funn med flotte meldinger. Riktignok var alle disse funnene av de lokale medhjelperne våre, men siden terrenget var slik at jeg ikke så hva han meldte på, så måtte vi sjekke ut alle meldinger, og vi fikk fine påvisninger i nesten farlig tungt terreng, og belønning av hvert funn. For Ask sin del så ble det ei god og motiverende teig-økt, der alle funnene gjorde at han hele tiden fikk belønning for strevet. Selv er jeg utrolig glad for at jenta ble funnet (hun hadde kommet seg over på en annen sti og var på vei ut av søkeområdet, og ble fnnet av lokalt letemannskap) i god behold, men også ekstremt glad for å se at meldingene sitter så bra som de gjør, på helt vanlige folk, som både gikk , tok kontakt med ham og oppførte seg, vel, som folk flest og ikke som en NRH-figurant.

Etter aksjonsslutt møtte jeg Stig for en luftetur slik at Ask skulle få løpe litt og bare være hund sammen med Mira (eller Tøsen fra Tønsberg, som hun raskt ble omtalt som...) så vi fikk oss en liten times rolig kosetur før det bar hjem for litt sårt tiltrengt middag og søvn.

høstsamling vol. 1

Fredag var det avreise til Telemarks skoger for høstens første samling. Jeg har vært på Bø-samling 2 ganger før og storkost meg, så nå - med tanken om at "alle gode ting er tre", så bar det avgårde for å (som Anders ville ha sagt:) "Toppa heile driden!"
Vel fremme etter en laaang ventepause i Sirdal på grunn av 10 000 sauer som var på vei ned veien fra fjellet, så ble det tid til en liten luftepause før åpningsmøte, laginndeling og hilsing. Jeg var veldig glad for å se at jeg på mitt lag hadde flere som jeg tidligere har hatt på lag, senest under vestfoldsamlinga i mai, sånn at jeg fikk fulgt med på treninga og utviklinga til de kommende ekvipasjene. Nå skal det sies at hele laget var en fryd å jobbe med, både lærevillige og med stor stå-på-vilje (noe jeg synes har blitt ganske gjentagende på kursene, så det er tydelig at NRH tiltrekker seg folk med gode kvaliteter!).

Fredags kvelden gikk med på veldig hyggelig sosialt samvær med medlemmer og ikke minst med-instruktører, med gode diskusjoner (selvsagt utelukkende faglige) og mye latter og morro.

Lørdagen bar det inn i Sommarland i Bø for miljøtrening og generalisering av søk og melding i uvante omgivelser, noe alle løste veldig bra. Ask fikk seg to supre økter med vanskelig tilgjengelige figuranter, som jeg synes han løste veldig bra, og som selvfølgelig var med på å senke skuldrene mine frem mot månedsskiftet.

Etter treninga ble det tid til å dømme en appellprøve før middag, og jeg må jo innrømme at det å skulle dømme en hundefører som har skrevet programmet vi dømmer ut fra gav litt prestasjonsangst, så om jeg har vært paragrafrytter før, så var jeg det iallefall denne gang. Heldigvis så overbeviste både hund og fører skikkelig, så det var aldri noen tvil om utfallet.
En liten halvtime på sofaen etterpå så var det fellesmiddag, loddtrekning med mer, før jeg trakk tilbake til hytta. Etter å ha vært ute i sommarland i regnet hele dagen, og så plutselig bøttet innpå med svære porsjoner med middag, så var både ønsket og trangen til en cowboy-nap definitivt tilstede. Selvfølgelig så ble det umulig å gjennomføre når hytta var full av kjekke folk, så da ble det en fortsettelse av fredagskvelden, med mer latter og morro før alle (med meg først) krøp til køys.

Søndag morgen kom, og som dagen i forveien fikk kaffetrakteren kjørt seg skikkelig før vi pakket oss ut, toke en rask utvask og satte kursen ut i trenignsfeltet. Idag var det ut i skogen for å trene rundering og melding, Ask ble med oss for å tråkke runderingsløypa før vi satte igang med treninga. Også idag jobbet både hunder og førere helt supert, og når vi kom så langt som til en noe sen lunch og gjennomgang av øktene, så var alle veldig fornøyde. Ask fikk seg ikke noe mer enn ei lita demo-økt av kontakt og lydighet, samt litt lek, før vi måtte pakke sammen og vende snutene hjemover igjen, men med et middags-feltsøk når vi omsider kom oss hjem igjen, så var han veldig fornøyd allikevel.

Som jeg har sagt alle de andre årene jeg har vært på denne samlingen, så er det eneste negative jeg kan komme på at samlingen ikke varer mye lenger, for selv om det var en lang kjøretur, så veide både trening og det sosiale opp and then some.Vi storkoste oss hele helgen, og kan nesten ikke vente til neste års samling!

hovedkurs

Det går lenger og lenger mellom innleggene nå merker jeg, naturlig nok fordi vi ikke driver med nyinnlæring i så stor grad som tidligere, men heller vedlikeholds- og videreutviklings-trening.

Forrige uke var vi på hovedkurs med NRH, i nydelig sommervær på nydelige Voss. Jeg og instruktørkollega Kenneth hadde et mix-lag av nybegynnere og B-tren, som bestod av 8 flotte ekvipasjer. Jeg trives jo aller best med slike lag, fordi man da har størst mulighet til å påvirke og ta problemer før de oppstår og på den måten å sørge for (forhåpentligvis) en lettere vei til målet for ekvipasjene våre. (og ja - jeg sier "våre", eller "mine" nettopp fordi jeg ved å følge ekvipasjer fra start til delmål får et visst eierskap og engasjement for disse. Man ønsker jo så gjerne å se dem lykkes, noe de fleste heldigvis gjør!) I tillegg så lever jeg etter vår grunnleggers kloke ord - nybegynnerlaget er det viktigste laget på ethvert kurs - de er organisasjonens fremtid! Det å få æren av å kunne være med å forme den fremtidige organisasjonen er noe helt spesielt, som jeg virkelig verdsetter og ønsker å fortsette med LENGE! En klok mann lærte meg en gang at det beste man kunne gjøre var å gjøre seg selv overflødig ved å gi all sin kunnskap videre, fordi da ville alle kunne nyte godt av den og vi vil samlet bli bedre, og det er virkelig ord jeg forsøker å leve etter, både i NRH-sammenheng og utenom, og jeg håper at "mine" ekvipasjer vil fortsette i samme ånd. Selvsagt krever denne kunnskapsdelingen litt - man må være ærlig mot andre, og man må tåle ærlighet tilbake, og ikke minst må man være åpen for diskusjoner for på den måten å løfte forståelse og fellesskap til stadig nye høyder. Heldigvis så hadde laget mitt alle disse kvalitetene i bøtter og spann, noe som gjorde uka til en fryd for mitt vedkommende.

Rent praktisk for uka, så delte vi inn laget i halshunder og bringkobbelhunder, siden fokuset vårt var å finpusse på meldingstreningen, så var det veldig greit å ha Kenneth med på laget, som er utrolig dyktig med halshunder, slik at jeg kunne fokusere på bringkobbelhundene. Mitt lag av bringkobbelhunder var spredd over flere nivåer, så det var mange forskjellige opplegg som måtte lages og følges, men når samtlige av hundeførerne var så positive, lærevillige og ikke minst så fulle av stå-på-vilje for hverandre, så gikk det som en lek. Jeg forsøker alltid å se etter de små triggerne som med minimal endring vil utgjøre størst forskjell, og starte med å teste ut disse, siden jeg ikke ønsker å "tvinge" noen til å hoppe fra stokk til vegg når det gjelder innlæring, men heller gjøre små justeringer på det opplegget de følger. Da blir hundeførerne mer komfortable med metodene og endringene, og det blir også mer rettferdig overfor hundene. Dette fastholdt jeg på under kurset, og ut fra det vi gjorde, det jeg så og ikke minst de positive tilbakemeldingene vi fikk, så så det ut til å fungere veldig bra!

Når det gjelder Ask, så er jo tilværelsen som instruktørhund ikke akkurat full av action... Det ble lange dager i bilen og noen lufteturer morgen og kveld, men laget mitt insisterte på at han også skulle få seg noen økter, så vi fikk både rundert, finpusset melding, gått teig, spor, søk i bygg og takket være instruktørkollegaen min fra fordypningslaget så fikk vi til og med kjørt noen korte søk med funn og markering på liklukt. Alt i alt så fikk Ask veldig mye bra erfaringer utav uka, og jeg lærte MASSE, både av jobbingen med ham, men ikke minst av jobbingen med de andre på laget.

For meg og Ask sin del, så blir det nå å fortsette arbeidet på spor av alle aldre, lengder og underlag, samt finpuss på halsmeldingen frem mot hovedkurs Ruin/katastrofesøk i oktober. Jeg merket at vi har kjørt litt mye rundering og spor i det siste, så halsen har gått fra den jevne med et og et bjeff, til noen korte og kjappe serier i starten før den jevne halsen kommer. Jeg er aldri i tvil når halsen kommer om at han har funnet noe, men for å ha noe å jobbe med, så ønsker jeg jo at halsen skal bli jevnere og renere helt fra første bjeff, og da må vi jobbe med den som enkeltmoment slik at han ikke fyrer seg så høyt opp at det blir mer maskingevær-hals... Det vil nok dermed bli mye egentrening på oss fremover, siden jeg vil trene inn halsen i alle settinger på meg selv først, og så sette den ut i søket når den er akkurat slik som jeg vil ha den, men vi kommer nok til å være innom noen treninger utover høsten allikevel, hvis det er tid til det innimellom alle samlinger vi skal på og ikke minst innimellom livet utenfor nrh, som også må pleies nå etter et veldig hunde-relatert år så langt.

Bloggtørke, mål og tiden som har gått...

Etter at godkjenningen var i boks så kom jeg til det punktet der jeg måtte sette meg ned og legge nye planer og sette mer konkrete mål for videreutviklingen vår. Tidligere så var godkjenningen målet og alt som kom etter det var bare "vi skal bli bedre", men nå var det altså dags for å konkretisere HVA vi skal bli bedre på, tids- og fremdriftsplanene mot de nye målene, og ike minst rekkefølgen på momentene vi skal jobbe med.

Parallelt med denne planleggingen så har vi selvfølgelig trent. Det har blitt en del spor-momenter for å vedlikeholde spor-nøyaktigheten, litt rundering for å vedlikeholde og generalisere meldingene mer, og masse ruintrening med halsing på alt mulig av underlag, både med tanke på den kommende godkjenninsprøven og for å få et lite avbrekk fra den intensive ettersøkstreninga vi har vært gjennom. Når vi i tillegg til alt dette også har fått tid til en del fridager der vi bare har lekt, gått tur og kost oss, så forteller vel det at vi ikke akkurat har hatt problemer med å få brukt opp fritiden vår.

Når det gjelder ruintreninga, så ser ting veldig bra ut. Vi har ikke funet noen underlag eller miljøer der Ask ikke oppsøker figuranten og melder fint, og ingen situasjoner der han settes ut sånn at han ikke vil leke og belønes, så når det gjelder denne treningen så er momentene videre "bare" å generalisere halsmeldingen ytterligere i alle de miljøene vi kan finne, samt gi Ask enda mer erfaring på å måtte jobbe seg helt inn til figuranten, eller i det minste så nært inn til figuranten som det er mulig å komme.

Planen videre for ettersøkstreninga og målet om å bli så bra som det er mulig å bli består av flere delmål, som kan deles inn i spor, rundering og praktisk søk. For å kunne stille noen helt konkrete tidskrav til dette, så er dette mål som jeg håper å oppnå innen første re-godkjenning.

Spor: Her vil jeg fortsette å strekke lengde og liggetid med et mål på 3 kilometers døgngamle spor under forskjellige værforhold. (sånn bare for å ha noe konkret å jobbe mot) Samtidig fortsetter vi med de blodferske korte sporene med mikroskopiske gjenstander for å passe på at vi ikke går i unøyaktighets-fella.
Videre blir det fokus på spor i urbane strøk, med en konkret målsetning om å strekke liggetiden til 4 timer og da gjerne i skikkelig overtråkket område. For å få til dette starter vi med overtråkking på grus og gress samtidig som vi fortsetter med "rene" asfaltspor en stund til der vi strekker både lengde og liggetid, for så å ta inn kryssingene/overtråkket når asfaltsporene sitter slik jeg vil ha dem og de overtråkkede sporene går bra.

Rundering: Her skal vi vedlikeholde søksmønster og generalisere mer på melding, samtidig som vi varierer veldig på lengde. Jeg ser ingen vits i å ha et konkret mål om å rundere halvannen kilometer på x-antall minutter, så her går målent mer ut på å finpusse meldingen ytterligere og bedre samarbeidet og dekkingen av terreng. Jeg ser i tillegg på det som viktigere å jobbe over tid enn over antall meter, så med vanskelige figuranter som Ask gjerne må jobbe en stund for å lokalisere så vil vi bedre søks-kondisjonen uten at vi på død og liv henger oss opp i hvor mange meter jeg har gått langs midtlinja.

Når det gjelder praktisk søk, så er planen å begynne med mer søk i og langs vann, gjerne en kombinasjon av båtsøk og gjenstander under vann, siden dette er søksformer som ikke ligger inne i godkjenningsprogrammet vårt men som er høyst aktuelle i forhold til de aksjonene som vi ofte kalles ut på. Her starter jeg med enkel markeringstreningpå nedsenkede gjenstander og så legger vi inn mer båtsøk når markeringen er slik jeg vil ha den.
Søk i urbant strøk er helt klart også viktig, så i tillegg til søkene i kongeparken som vi hadde tidligere, så blir det mer trening for meg i å disponere Ask riktig i disse søkene. Her vil jo samarbeidet og disponeringen/dirigeringen som vi jobber inn i ruin være til stor hjelp, så der får vi en del "gratis" ved å trene flere grener.
Utenom dette blir arbeidet å gi Ask mer erfaring på å gå lenge uten funn og allikevel være "på jobb", samt å kjøre noen lange overvær. Konkrete mål på det blir også vanskelig siden det kun går ut på å øke erfaringsgrunnlaget hans, men en teig pr måned der vi skal være i søk i minst 3 timer bør være et greit mål, bare for å ha noe helt konkret.

Som jeg har sagt tidligere-  godkjenninga er inngangsbilletten - det er NÅ læringa begynner, og da er det viktig å ha noe å strekke seg etter. Så gjelder det bare å øke målene etterhvert som vi går fremover.

Post-godkjennings-takk!

Etter ei godkjenning så er det jo tid for å takke... Takke alle instruktører, dommere, prøveledere og ikke minst alle figuranter. Alle som har hjulpet oss frem mot godkjenninga, med time på time i skauen i alt slags vær, for å hjelpe oss til der vi er nå. Det er klart at det ikke er en enmannsjobb å godkjenne en hund, så alle som har stilt opp for oss - lagt ut spor, tråka felt, gått seg bort, sittet tålmodig og venta, i enden av et spor, eller i regnet på gressmatta med løsbitt og belønning. TAKK alle sammen! Ingen nevnt, og ingen glemt!

Men - den som har opptatt tankene mine mest disse dagene etterpå, og den som faktisk skal ha den største takken, er Odin. Min første redningshund - Han som startet all denne galskapen. Han som fikk meg til å gråte, i frustrasjon over at ting aldri gikk som det skulle, og i ekstase fordi ting bare gikk sååå perfekt!

Det er nå engang sånn at den beste redningshunden er den som ikke er med oss lenger, for vi har en tendens til å bare huske de gode tingene, og de var det mange av, men det var også mange dårlige ting... Flere ganger var jeg på vippen til å bare kaste inn håndkledet og godta det som jeg av og til fikk høre - "Dette kommer aldri til å gå!" Heldigvis gjorde jeg ikke det. Heldigvis så gikk det en faen i meg når jeg hørte sånne ting og heldigvis beit jeg tenna sammen, la hodet i bløt og etter 4 år var vi i mål! Vi stod på lista i 4 år, helt til Odin var nesten 11 år gammel (sånn går det når man starter med en voksen hund, som egentlig bare skulle være en turkamerat). Det å komme gjennom godkjenninga med Ask nå føltes annerledes... Ask var kjøpt inn for akkurat dette formålet, han ble trent målretta fra dag en. Vi hadde ALLTID en plan og et mål med hver treningsøkt, så det å komme hit nå var mer en klapp på egen skulder og et "endelig!", mens det å godkjenne med turkompisen, den godmodige "oksen ferdinand", som virkelig satte meg på prøve gang etter gang - DET var en følelsesmessig overload det. Jeg skal selvfølgelig ikke si at vi ikke har hatt våre utfordringer på veien Ask og jeg heller, og heller ikke si at jeg ikke verdsetter godkjenninga vår, for det gjør jeg virkelig, men nå er det bare sånn at den første godkjenninga, det å komme i mål, kanskje med oddsene mot oss, og etter 4 år med prøving og feiling - DET var noe helt spesielt, og det å nå i ettertid se alt det utrolig viktige og nyttige jeg lærte av at ting ikke gikk helt på skinner hele tiden - det er simpelthen uvurderlig!

 Så - Tusen takk for starthjelpen Odin! Takk for hjelpen med en ustyrlig liten gylden rakett! Takk for alt du lærte meg! alt om å takle motgang, om å glede seg over de tingene som faktisk gikk bra, og for den fantastiske "VI KLARTE DET"!!!"-følelsen det var å krysse målstreken med deg! Jeg tar med meg alt det du lærte meg videre, Ask har allerede dradd mye lærdom fra det, og forhåpentligvis så vil mange andre også kunne lære litt av det du lærte meg! Om jeg med det du har lært meg kan hjelpe andre til å stå på videre og ikke gi opp, så har du hjulpet oss med å få nye ekvipasjer opp og frem, og for det skylder jeg deg en evig takk!

Godkjenning, a-ha opplevelser og nøkkelen til sporgåten

Vi får starte med godkjenningen da, siden det står først i tittelen... På lørdag var det A-prøver, og vi gikk opp til sporprøve, som vi bestod med solid margin. Vi har slitt lenge med sporet, eller det vil si JEG har slitt, for Ask har det nok heller vært et stort frustrasjonsmoment å ha den der tullingen hengende bak i tauet. Dette innlegget blir kanskje både langt og detaljert omkring sportreningen, men selve godkjenningssporet blir et kjapt og greit avsnitt.

Fredagen før prøvedagen var det luftetur, og på vei tilbake fra lufteturen så ble Ask plutselig veldig rar i oppførselen. Han stoppet opp, ble bare stående og henge med hodet, sjangla og endte opp gående med pannen pressa inn i knehasen min, akkurat det vi trengte som oppkjøring til prøven. Senere på kvelden kom årsaken - det ble spying... MASSE spying, og når det var ferdig så var det null matlyst - Han ville ikke engang ha hverken hundesnop eller min mat, som han vanligvis tigger som en gal på og sluker rått. Jeg fikk virkelig kjenne på "der røyk de prøvene"-følelsen mens Ask lå ved min side og sov, klynkende og med masse magelyder. Heldigvis så kviknet han raskt til, og etter spyinga og en halvtimes søvn, så var han plutselig lys våken og tydelig superhappy igjen over å ikke være kvalm lenger, så da gikk innstillinga mi fra å være "det blir ingen prøve på oss!" til å bli "vi ser alt an ut fra formen imorgen tidlig!" Morgenen kom og alt var som før, bare med kanskje (om mulig) enda mer energi og livsglede. Det ble raskt konstatert at "Her blir det spor gitt, briste eller bære!"

Etter å ha dømt alle runderingene, så bar det avgårde for å gå mitt spor, mens de andre prøvedeltakerne fikk litt hvile før de skulle ut på spor. Vi fikk presentert oppsøket og startet på det. Ask fikk som vanlig sine 2 meter med line og jeg gikk fremover langs oppsøkslinja i normalt gå-tempo. Etter ca 60 meter var det en krystallklar markering på spor, og jeg lot ham gå sporlinelengden ut og bevegde meg selv 5 meter før jeg meldte spor. Rett spor og rett retning på første forsøk, og da var det bare å løpe. Kort fortalt så brukte vi 11 minutter fra vi startet oppsøket til vi belønnet ved slutten, og innimellom der hadde Ask plukket og levert (og fått belønning for) 4 gjenstander, så her var det ingen tvil. Han fikk noe lenger line enn det vi vanligvis bruker, ca halve sporlinelengden, og jeg måtte løpe over myr, stier, snaufjell og lyng for å holde følge. Et kjempebra spor, null nøling hverken i underlagsskifter eller stikryssinger, så selv om det gikk raskt så var det helt tydelig at han gikk veldig nøyaktig. Når sporleggeren omsider kom frem til sporslutten ble vi gratulert med redningshundtrekant, gullmerke og hundefører-patch, og vips så var vi på lista, ferdig godkjent. En veldig god følelse, og Ask viste meg så til de grader at jeg bare har med å stole på ham ett-hundre-og-nitti prosent, også i sporet!

Så tilbake til sportreninga... Vi har slitt med hastigheten og nøyaktigheten, vi har gått over i vinkler og ikke oppdaga at vi hadde gått over før vi var 20 til 50 meter forbi. Jeg har forsøkt med å overstyre farten i sporet, noe som resulterte i trekkhund de-luxe, med skikkelig kvelningslyder og pesing, og om mulig enda mindre spor-fokus fra Ask sin side. Vi har forsøkt med pauser i sporet når Ask begynte å pese skikkelig, for å roe helt ned før vi går videre. Det har jo hele tiden vært tydelig at jeg har en hund med masse energi og masse spring i beina, så det har alltid vært naturlig for Ask å løse utfordringer med fart. Løsningen for oss måtte altså bli å lære Ask at det var nesen som skulle bestemme farten, og ikke beina.

Vi startet med å trene 2 meter lange spor... MANGE 2 meter lange spor! Med vinkler! og gjenstander - bittesmå gjenstander! Alt sammen bare for å trene inn en ny spor-adferd. Målet var at han skulle lære seg at det ikke nytta å løpe, men det eneste som gav resultater var å jobbe med nesen. Etterhvert så utvidet vi sporene til å bli enda lenger og med flere vinkler, og alltid en ørliten gjenstand rett etter hver vinkel, for å terpe inn at vinklene måtte bli tatt nøyaktig. Farten var veldig lav i disse sporene, men det som var viktigst for meg var at nesen til Ask gikk så intenst at det smalt i nesevingene. Han virkelig støvsugde seg gjennom sporene for å ikke misse noen av gjenstandene.
Når vi så testet ut "vanlige" spor igjen, så gikk farten opp igjen, men allikevel så så jeg at det var nesen som avgjorde farten og ikke beina. Han jobbet flott med intens snusing gjennom hele sporet så det gikk veldig nøyaktig selv om det gikk fort. Selv om arbeidet med de ørsmå gjenstandene foregikk med klikker på markering og ikke apport, så var det ikke noe problem å apportere og avlevere gjenstandene i vanlige spor. Vi fikk bråstopp der gjenstandene lå (de lå som regel skjult under gress o.l. sånn at han ikke skulle få dem på syn) og enda mer intens snusing til han fant og plukket.

Veldig kort forklart, så ble altså nøkkelen vår litt todelt, men alt gikk ut på nesearbeid. Jeg må la Ask styre tempoet for å unngå pesing og trekkhund-fakter, og Ask må la nesen styre farten istedetfor beina. Om det går fort slik som på prøven, så er det helt greit så lenge det i tillegg er nøyaktig. Jeg kommer til å trene variert videre fremover også, en del slike "smellerspor" for å holde nøyaktigheten oppe, og en del ukjente spor for å trene hundefører til å stole bare mer og mer på hunden. Farten vil jo justeres med erfaring på lengre og eldre spor, men det viktigste er jo at fokuset er der det skal være (ned i bakken) og at intensiteten får utløp i snusing istedetfor løping.

Vårens vakreste eventyr

Det finnes flust av NRH-samlinger rundtom i det ganske land akkurat første-mai-helgen, og nrh-ere fra alle kriker og kroker kryper frem fra vinterdvalen og gleder seg over at ettersøks-sesongen er igang. Siden alle sammen helt sikkert hevder at akkurat deres samling er vårens vakreste eventyr, så kan ikke jeg være noe dårligere, men når vakre Vestfold og Fredriksvern i tillegg viser seg fra sin beste side, med nydelig vær, nydelige treningsområder, supre folk og ellers alt som gjør ei samling bra, så kan det vel ikke være noen tvil om at det faktisk var akkurat denne samlinga som var vårens vakreste eventyr. (iallefall for en vestlending som meg...)

Etter en litt forsinket start og en lang kjøretur, som ble enda lenger på grunn av veiarbeid og kø-kjøring, så ankom jeg politihøgskolen i Stavern torsdag kveld. Allerede når jeg entret rommet mitt, med sjokolade og hundekjeks på hodeputen, så tenkte jeg at dette bare måtte bli ei superbra samling, og jammen fikk jeg ikke rett. Torsdags kveld gikk med til (foruten litt lufting av hund) en presentasjon av det flotte laget mitt med påfølgende planlegging av neste dag.

Fredagen startet med nydelig frokost før det bar avgårde ut i treningsfeltet, iallefall for alle de andre lagene. Vi ble igjen i leiren for å ta en liten leke-session med alle hundene samt en liten appell-general-prøve. Som nybegynnerlag flest så var det litt forskjellig nivå og litt forskjellige ting folk ønsket å trene på, så da startet vi med lek for å finne de beste figurantene for hver hund og for å se litt på hvordan hundene skulle belønnes. Etter dette kjørte vi ut i feltet og satte i gang treninga.
Både hunder og førere jobbet veldig bra, og selv om det ble litt frustrasjon hos noen av hundene når denne rare vestlendingen kom inn og fikk matmor og matfar til å gjøre ting litt annerledes, så tok heldigvis alle ekvipasjene utfordringene på strak arm og med godt humør, og progresjonen var bra hos alle utover helgen.

Etter treningsdagen var over, så ble det middag og påfølgende lagdelt hundequiz. Selv måtte jeg ut for å legge opp en feltprøve, men mine instruktørkollegaer hadde selvsagt full pott på quizen når jeg kom tilbake, men siden vi som instruktører ikke skal virke alt for belærende, så valgte vi å legge inn noen gale svar for å gjøre konkurransen mer spennende. (helt sant altså, det var akkurat sånn det var!)

Videre utover kvelden så ble det tid til sosialt samvær, og for min egen del, som langveisfarende, så var det en ypperlig sjangs til litt prat og erfaringsutveksling med instruktørkollegaer som jeg ellers ikke treffer så ofte. Når mørket etter hvert senket seg så avsluttet vi kvelden med mørkesøks-prøver der begge ekvipasjene som var oppe bestod, så da ble det en vellykket avslutning på en veldig bra dag.

Lørdagen kom, som lørdager ofte gjør, og denne dagen skulle bli ekstra gøy, for ikke bare viste været seg fra sin beste side ute i den nydelige skjærgården på Rakke, men vi fikk også celebert besøk av en helt egen proff fotograf. Det som gjorde besøket enda mer spesielt var jo at fotografen vår også var tidligere lavinehundefører fra en svunnen tid. En tid der redningshund var lavinehund, hundeførere var menn og hund var schæfer (70-tallet altså). Per Olav var imidlertid veldig glad for at tidene hadde endret seg, og vi fikk en super dag med masse god trening, gode historier om de første Riksgränsen-kursene, og masser av kanonflotte bilder.

Vi trente masse forskjellig, meldingstrening, passeringer og tomslag, og spor da, selvfølgelig. Eller - når jeg sier spor, så var det vel ikke akkurat det da, men snarere fokus og konsentrasjon som senere skal settes inn i sporene. (når man har hunder som har veldig lyst til å løpe og av og til glemmer at nesa ikke går like fort som beina, så må man gå inn og lære dem å la nesa styre farten i stedet for beina, og hundene jobbet veldig bra, fra å ikke forstå en døyt av hvorfor de ikke fikk løpe avgårde, til å jobbe så det smallt i nesevingene (sikkert derfor det heter smeller, egentlig... ;-) ).

Vi avsluttet dagen med noen økter inne i leiren, og for å gi hundene litt avbrekk, så fikk alle et søk i bygg. Det var tydelig at alle hundene syntes det var greit med litt variasjon, for når de ble sluppet inn i huset vi skulle søke, så var intensiteten på topp og vel så det. Vi avsluttet treningsdagen med noen veldig slitne og veldig fornøyde hunder, og noen minst like fornøyde hundeførere, og etter en kjapp powernap og planlegging av neste dag, så bar det opp til samling med morsomme lagkonkurranser og gøy før grillene ble tent og midagen var servert. Utover kvelden ble det tid til masse sosialt samvær, som seg hør og bør på samlinger, og et var en sliten men glad vestlending som etter en liten kveldslufting tuslet seg inn på rommet for litt sårt tiltrengt søvn litt uti de sene kveldstimer.

Søndag morgen var det avgårde til enda et nytt og flott terreng. Idag var det masse rutesøk etter ørsmå gjenstander for sporhundene, og rundering og melding for de andre. Sporhundene viste stor fremgang og jobbet intenst med nesene, så det var tydelig at fokuset bvar flyttet fra "opp og ut" til "ned og let". Runderingshundene gjorde noen supre økter med meldinger, tomslag og rette utsendinger, og vi strakk strikken for alle littegranne lenger enn hundeførerne selv hadde trodd, og det med supre resultater. Dagen ble avsluttet med en oppsummering og en gjennomgang av veien videre før den lange hjemturen startet.

Det ble jo selvsagt også tid til trening av egen hund, og laget mitt stilte villig opp som figuranter. Vi runderte, trente melding og gikk spor inne på fredriksvern, så selv om jeg var veldig fornøyd med mitt utbytte av helgen bare i form av alt jeg lærte av å instruere lagsmedlemmene mine, så ble det bare enda bedre når vi fikk så masse bra trening selv også. Vi snakker mye om frivillighet og det å stille opp for hverandre, og det var denne samlingen virkelig et godt eksempel på, med full innsats fra alle på laget hele helgen, og alle med brennende ønsker om å kunne hjelpe hverandre opp og frem. Akkurat slik skal det være, og jeg er veldig glad for å ha fått æren av å være en del av dette denne flotte helgen.

 

Som en fersk instruktør så er det jo alltid gøy å få spørsmål om å hjelpe til på samlinger, og ekstra gøy er det jo å få muligheten til å treffe nye nrh-ere og nye hunder og lære om deres treningsmetoder. Det er veldig lett for at vi går oss litt fast i våre gamle vaner når vi trener fast med de samme folkene og de samme metodene hele tiden, så det å få komme seg ut litt slik som dette er gull verd, både for instruktører og ekvipasjer. En annen super ting er jo muligheten til å treffe igjen igjen andre instruktører fra andre deler av landet for litt meningsutveksling og samkjøring, så om det er en ting jeg er sikker på, så er det at jeg kommer tilbake til Vestfoldsamlinga igjen neste år, for det gav VIRKELIG mersmak!

Spor, Bading og et stilstudie i lek

Denne helgen gikk med til sportrening med Agdergjengen. Vi har trent gamle spor, lange spor, sporoppsøk og alt har egentlig gått helt supert. Det var et skikkelig temperaturomslag i helgen, så det å jobbe i steikende sol og skikkelig varme var jo noe som gjorde at hundene ble skikkelig kokte og slitne, og fordampingen gjorde jo også sitt til at sporene ble vanskeligere.

Vi startet med 3 ukjente sporoppsøk (det viste seg etterpå at sporene her var et døgn gamle. På det første slo Ask kjempefint på sporet, sjekket ut bakspor noen meter før han snudde og fulgte på rett på slutten. Oppsøk nummer to fikk vi ikke noen sporutgang på, så vi gikk tur-retur i oppsøket og valgte å gå videre til neste. I ettertid fikk jeg vite at det ikke var noe spor der, men at det var en felle for å se om jeg forsøkte å lede Ask avgårde på et spor som ikke fantes. Oppsøk 3 var bang rett på og rett vei på første forsøk, så de var jeg veldig fornøyd med.

Etterpå ble det et halvannet kilometersspor på 8 timer i et ganske godt brukt turområde. Her hadde vi litt startproblemer, men etter å ha fått litt starthjelp så gikk det så det suste, over stier og skrenter og alt. Vi avsluttet med et halvannenkilometers spor som rakk å bli 5 timer, med flere kryssinger av brede turstier, og de partiene som ikke var på stier var på snaufjell og i tørr lyng. Her gikk Ask superbra og utrolig nok så klarte jeg å lese /hjelpe ham skikkelig bra her. Han fikk lov til å gå når han hadde sporet, og han fikk lov til å utrede utfordringene sine godt nok til å finne veien videre hver gang. Dette var rett og slett noen økter som jeg selv var veldig fornøyd med. Selvsagt fornøyd over Asks jobbing, men mest fornøyd med samarbeidet og det at jeg klarte å lese når jeg måtte stoppe og vente og når jeg skulle følge på. Gutten viste meg iallefall at han har roen på spor, bare tullingen i tauet klarer å stole på og holde følge.

Mens vi ventet på det siste sporet så ble det noen timer med bading og lek i sommervarmen:

Et lite stilstudie i kong-lek med en superhappy hund, det å vinne kongen trigger bare til å gå rett inn i ny kamp, og det at jeg rygger når han vinner ser bare ut til å trigge enda mer.

På lørdagskvelden var det dømming av en mørkerundering som stod på tapetet, og mens vi ventet på at det skulle bli mørkt nok for prøven så tok vi et lite spor-avbrekk og fikk ei kjapp runderings/meldings-økt med 4 funn. Selv om Ask var synlig sliten etter all sporgåinga, badinga og varmen, så gikk han ut i høy fart og meldte fint. Han har blitt veldig mye bedr på meldingene nå, bare litt forsiktig utsjekk av figurantene før returen med bittet, i forhold til så intens han var før. Tydelig at modning og læring pågår, og veldig fornøyd med det!

Søndagen ble et 2-kilometersspor som ble rett over 4 timer gammelt. Det gikk for det meste over våte myrer og knusktørre gressflater, med noen stikkturer innom lyng og skog. Vi fikk litt problem der jeg uvitende hadde krysset sporet (helt i starten) når jeg var runderingsfigurant tidligere, for her hadde sporet gått nesten helt inn i runderingsløypa. Etter en utsjekk av der jeg hadde sittet figurant så gikk vi litt tilbake og med litt søk så fant vi sporet igjen og fortsatte. Det var nesten ikke noen vind, så ute på myrene stod luften og dirret og fordampningen gjorde sitt til at dette også ble et veldig krevende spor. Etter at vi fant slutten så visste jeg at det var lagt ut en ekstra gjenstand et lite stykke videre, så ved slutten så gikk først sporselen av og det ble full belønning, bading og litt godbitsøk, for jeg satte på sporselen igjen. Først så fikk jeg et "hva?!? Men vi var jo ferdige nå!?!"-fjes fra Ask, men etter et sekunds betenkningstid så tok han opp igjen sporet og dro avgårde rett til gjenstand og ny belønning før vi trasket ned til bilen og satte kursen hjemover. Alt i alt ei helt fantastisk helg med MASSE gode erfaringer og minst like masse læring!

NRH-helg (spor, såklart...)

Fredag ettermiddag stoppet jeg på et utmarksbeite like ved heimen og la ut et spor til lørdags morgen. Det ble ca 300 meter, med både svinger og vinkler, to gjenstander pluss slutt. Terrenget var jo stort sett det samme, men med litt variasjoner der jeg hadde gått litt opp i bakken med høyere gress, og der selve beitemarka var vasstrukken og myrete. Sporet var lagt ut kl 4 på ettermidagen, og klokken 9 neste morgen satte vi igang. Det hadde ikke vært minusgrader iløpet av natten, så det hadde nok vært litt fordamping hele tiden, men Ask fant raskt sporet og gikk avgårde i et rolig og fint tempo. Tok vinkelen fra beitemarka og opp i skråningen presist og fint, og gikk rett på første gjenstand. Fikk en kjapp belønning og så var det tilbake på sporet. Andre gjenstand gikk også supert, og så ble det litt økning på farten frem mot slutten, men allikevel ikke så mye at det gikk ut over nøyaktigheten. Det er tydelig å se alt alt arbeidet jeg har gjort med mikroskopiske gjenstander/nedgravde gjenstander og raske gjenstander etter spisse vinkler har gitt resultat, så det er noe vi kommer til å fortsette med fremover.

På fellestreningen så utstyrte jeg to sporleggere med 4 gjenstander hver, for anledningen "fargekodede" gjenstander (en sort og en grå sokk i biter) og instruerte dem om følgende: Jeg ville ha 2 stk helt ukjente kilometersspor, og det eneste kriteriet mitt var at de skulle krysses, men hvor mange ganger de krysset hverandre ville jeg ikke vite.
Etter 2 timer så gikk vi det første sporet. Her ble det ikke oppsøk, siden Ask tok sporet allerede på vei over gjerdeklyveren. Vi dro avgårde og plukket alle 4 sorte gjenstandre pluss slutt uten at jeg merket noe til kryssingen(e). Like før slutten måtte jeg løfte ham over ei grind (var piggtråd på gjerdet, så selv om han sikkert kunne hoppe selv så ville jeg ha litt kontroll akkurat der.) Sporadferden var intens men allikevel veldig nøyaktig, og selv om det gikk fort så var det ikke full-fart-trekkhundløping slik vi har slitt med tidligere. Jeg fokuserte 100% på å se på hvor jeg skulle plante føttene, og fulgte dermed blindt etter Ask uten å gjøre meg opp egne formeninger om hvor sporet gikk, og det viste seg at var en lur ting (hvem skulle trodd...).
Ytterligere to timer gikk, og så var det på tide å ta spor nummer to. Dette var vanskeligere av to grunner - det var eldre OG det inneholdt to kryssinger av Ask og meg, og de kryssingene hadde han jo fått belønning for å følge tidligere. Vi startet med oppsøk og fikk fin sporutgang, og plukket også her alle gjenstander og slutt uten problem. Ved den første kryssingen sjekket han ut det andre sporet etpar meter, men der merket jeg en markant forskjell i lina, så det var veldig lett å lese at det var et utsjekk og ikke sporet. Jeg ble stående og lot ham sjekke det ut, og han gikk raskt tilbake til sporet og fortsatte. Den andre kryssingen merket vi ikke noe til, og også her bar det rett på slutten og full belønning. Alt i alt superfornøyd med både sporgåingen, tempoet og nøyaktigheten, og ikke minst fornøyd med at jeg ikke begynte å tenke for mye selv. Jeg bare gikk bak og belønnet når han leverte gjenstander, og det var det. Det kan nesten virke som om det begynner å gå opp et nytt lys for den tobeinte delen av ekvipasjen, så med litt mer trening så kan jeg kanskje komme meg opp på hundens nivå, og da kan vi snakke om å begynne å gjøre en jobb for redningstjenesten.

På vei hjem fra treningen la jeg ut et nytt over-natta-spor i en skog like ved hjemme, Vær og føreforhold gjorde at dette bare ble ca 200 meter (tenkte at det ville bli vanskelig nok med det været som var meldt, og søndag morgen, etter 17 timer med sterk vind og kontinuerlig regn, sludd og hagl, så viste det seg å være veldig vanskelig. Vi kom oss gjennom, men det gikk veldig sent og med en skikkelig høy snuse-frekvens i forhold til farten. Alle gjenstander ble plukket, og selv om det ble etpar vanskelige steder med en del sirkling og søk når han mistet sporet de stedene det var helt vasket bort, så måtte vi si oss fornøyde nok til å feire med en fin fjelltur.

Søndag ettermiddag ble det noen spor på stadion sammen med Stig. Masse underlagsskifter, vinkler og kryssinger, og selv om deler av sporet var litt rotete (gikk over 2 av 14 gjenstander) så var flertallet av vinkler helt spot on, og det var en svært fornøyd ekvipasje som tok kvelden etter dette. Alt i alt en super helg som gav meg mye lærdom og følelsen av å være et lite steg nermere sporprøven.

Spennende spor-utvikling

Etter innspill og gode tips fra Frode for å få bukt med revisor-sporene og stikkprøvene, så har det blitt masse micro-spor der Ask må være super-nøye for å klare dem. Parallelt med disse har vi også trent en del ukjente spor for at jeg som hundefører skal bli tryggere på at Ask gjør riktig når jeg går bak der i sporlina og ikke aner hvor sporet er. til nå så har han bevist for meg hver eneste gang at han har kontroll, så da er det vel kanskje snart på tide å stole skikkelig på ham og ikke gjøre flere teite førerfeil...
Gårsdagens spor ble ikke ukjent, men det ble litt av en utfordring, med masse forstyrrelser, kryssinger av både trailere, biler, folk og hunder. Jeg ser fremdeles tendenser til løpingen når vi kommer inn på lett underlag, men ting ser mye bedre ut enn før, så om vi ikke er helt der enda, så er vi på god vei...

mye har skjedd siden sist...

Vi har hatt noen skikkelige opp- og nedturer den siste måneden, og har måttet ta skikkelige tak i hundefører-nakkeskinnet for å finne motivasjonen igjen. I korte trekk, så bestod oppturen vår i å bestå A-runderingen, med ei rundering som jeg selv ikke var helt fornøyd med, men allikevel - vi var over grensa selv på en av de dagene der vi ikke hadde samspillet helt på topp. Nedturen kom etterpå når vi strøyk på sporet på grunn av at jeg stoppet Ask og regelrett dro ham av sporet fordi jeg ikke stolte på ham idet han ville over et stein- og piggtrådgjerde. Vi gikk fint spor oppover langs gjerdet, og hadde en stabil sidevind inn fra høyre. etpar hundre meter til høyre for oss gikk det en tursti, og når Ask plutselig ville opp på gjerdet, så både så og hørte jeg folk som var ute og gikk på turstien midt i fertssonen. Jeg stoppet opp og forsøkte å vente Ask ut, siden jeg var sikker på at det var overvær av turgåerne som forstyrret ham, men han ville ikke videre. Etter en stund gikk vi tilbake til der vi fant forrige gjenstand, og tok oppsøk derfra, men etter mye styr så rant tiden ut for oss og godkjenningen glapp. Når vi gikk tilbake og tok sporet på nytt en time senere, så var det ingen turgåere og jeg lot Ask dermed gå videre over gjerdet, og han cruiset gjennom sporet uten problem, så selv om jeg lovet meg selv å ikke tenke men bare henge i sporlina, så klarte jeg å ødelegge for oss.

Siden det ikke ble godkjenning før hovedkurs vinter, så ble det heller ikke noen konvertering. Etter stryken var jeg så langt nede at jeg vurderte å melde meg av hele kurset, men etter litt tankevirksomhet så valgte jeg å melde meg på et treningslag istedet, om ikke annet så for å få finpusset på markeringen/gravingen og å få ettersøkstreningen litt på avstand en liten periode. Når vi ankom Tyin og lavinekurset, så havnet jeg på et kombinert trenings/B-ukas-lag, noe som viste seg å ikke være særlig optimalt for vår del, i forhold til forventningene om hva vi skulle trene på. Vi fulgte hele B-ukas, kjørte alle de ukjente oppgavene og overflate-meldinger og alt som hørte med, men det som vi ville trene på, nemlig masse inngravinger for å øke motivasjonen for vedvarende markering, fikk vi ikke gjort noe særlig av. Skuffelsen var derfor stor når vi siste dag fikk tilbakefall til halsing på grava istedetfor inngraving, som vi tidligere har jobbet masse for å få bukt med. noen ganger er ei uke frem egentlig ti skritt tilbake, så lettere irriterte ble det hjemreise med mål om å bruke påsken på å trene bort standhalsen og trene opp igjen inngravingen/markeringen.

Det positive var jo at markeringene på alle de ukjente oppgavene var veldig bra, han slo der ferten kom opp og ikke nødvendigvis på inngangen (gravefert/spor), men vi fikk noen uheldige oppgaver der momentet skulle være inngraving, men når ferten kom opp i taket på hula og det var knallhard is, så fikk vi en veldig tydelig gravemarkering, men uten noe resultat. Jeg fikk beskjed om å forsøke å dirigere ham mot inngangen, men han var fast bestemt på at han skulle ned i den knallharde snøen, så selv om det ble en dårlig gjennomføring (jeg burde ha sagt "drit i inngravingen" og beklønnet gravingen og snusingen, men - etterpåklokskap og spilt melk og alt det der...) så var jeg fornøyd med at han ikke ville forlate eller gi seg selv om han ikke kom noen vei. Tydelig at figurantsuget er der, så i påsken og neste sesong så blir det masse inngravinger for å virkelig hjernevaske inn dette, før vi prøver oss på A-lavine da.

Tilbake fra Tyin ble det nytt spor-fokus. Jeg fikk hjelp og innspill fra Frode, som var med og så på sporene våre, og sammen la vi en momentplan for å få styrt intensiteten bort fra beina og over til nesen. Vi trener masse ruter og microspor med nedgravde eller mikroskopiske gjenstander, og målet er å få styrt energien bort fra trekkhund-modus og over i sporhund-modus. Så langt har vi kjørt 8-10 økter pr dag med dette, og det ser ut til å funke veldig bra. Kommer til å kjøre dette videre en periode, og så begynne å kjøre inn igjen lange og eldre spor for å se om vi får lagt den nye spor-adferden inn i skikkelige spor. Selv om jeg mer eller mindre har lagt alle tanker om godkjenning på hylla for i år (iallefall frem til sporet sitter 200%) så er vi forsiktig optimistiske på at det kan bli en god sporhund om en 5-6 år, bare jeg klarer å holde meg konsekvent.

Livstegn, statusoppdatering og et øyeblikks klarhet

Det har ikke blitt så mange blogginnlegg i det siste, ikke fordi vi ikke har trent, men fordi det plutselig ble så veldig travelt og vi trente jo bare på de samme tingene hele tiden så da var det jo grenser for hvor mange "vi har gått spor igjen"-innlegg det var vits i å skrive...

Vi trener fortsatt melding, rundering, lydighet, spor og lavine, og har egentlig kost oss med treningen hele tiden, men nå i det siste har jeg merket at det ikke har vært like motiverende å trene. Jeg har rett og slett ikke syntes at det var like gøy lenger, på grunn av alt presset jeg la på meg selv, med godkjenningen som nermer seg og lavine-planene og alt. Jeg glemte helt mitt eldgamle "mantra" - Treningen skal være GØY, den skal tilføre noe, ikke være et ork. På et tidspunkt så måtte jeg ta meg selv i nakkeskinnet og riste meg selv litt for å komme på rett spor igjen.

Løsningen ble, merkelig nok, ei treningshelg i Valle hos venn og instruktørkollega Vidar. Det ble ikke ei sånn rolig "nå skal vi bare kose oss dere"-treningshelg, men et skikkelig blodslit som utfordret meg skikkelig og virkelig fikk meg til å bite tennene sammen og fokusere på det gøye. Det høres kanskje rart ut, men en liten tur i kjelleren var akkurat det jeg trengte, for å klare å samle tankene og fokusere og ikke minst for å få tilbake det store overblikket på alt arbeidet jeg og Ask har lagt ned og skal legge ned videre fremover.

Jeg skal ikke gå noe mer inn på den vanlige hverdagstreningen vår, den er nå vann under broen og vi fokuserer fremover. Istedet prøver jeg å få ned på papir det som skjedde i helgen. Lørdagen startet som ei vanlig treningshelg, opp i treningsfeltet hvor jeg fikk en case der jeg visste hvor 2 av 3 graver var, men ikke den tredje. Ask fant veldig raskt den ukjente graven og markerte på den. Ikke like intens markering som han har hatt tidligere, så jeg ble faktisk litt satt ut av akkurat det, men når jeg etterpå fikk høre at det ikke fantes noen spor inn til hulen eller rundt hulen i det hele tatt, den var rett og slett gravd ut fra scootersleden, og figuranten hoppet nedi fra sleden og ble spadd ned før scooteren kjørte litt på kryss og tvers over åpningen. Jeg ser jo klart at vi har ikke har vært flinke nok på det å unngå tråkk rundt gravene når vi har trent hjemme, for der har hundene alltid hatt noen spor å støtte seg til, noe vi fikk eliminert denne helgen.
Vi søkte videre og Ask slo fint og markerte på begge de to andre gravene, og jeg belønnet markeringene. Det at han ikke fikk grave seg helt inn men fikk belønning av meg var jo litt rart for Ask i starten, men etter belønning så var det veldig lett å få ham med videre i søk, uten at den andre graven ble noen forstyrrelse for ham, så akkurat det var jo veldig bra å se, og en veldig bra lærdom for oss begge.

Etter økta så bar det tilbake til hytta for å gjøre oss klare til O-prøven. 20 kilometer, med utmarsj-sekk på ryggen, og terrenget vi skulle vandre rundt i var alt annet enn lett. Løypa var litt kortere for å kompensere for all stigningen, men med 800 høydemeter totalt den dagen så ble det hardt nok uansett. Formen var fin helt frem til post 3, der stivna jeg skikkelig til når vi stoppet for å ta på fellene igjen, og da gikk det på viljestyrke til post 5, der jeg tok en kjapp drikke og sjokoladepause før siste innspurt.Vel fremme var dommen bestått, med en halvtime til gode, og jeg var superfornøyd. På turen ned i kjelleren så fikk jeg samlet fokus og iløpet av turen så var det mye som bare fallt på plass... Jada, vi jobber mot godkjenningen og nå som vi har alt på plass både for godkjenning ettersøk og lavine, så er det mye som står og henger på de kommende prøvene, men allikevel så er det ikke noe viktig... Det er jo "bare" prøver... Misforstå merg riktig, jobben er superviktig og om man skal stå på lista så må tilliten og nivået være på plass og vel så det, men om det nå ikke skulle gå, så er det jo ikke verdens undergang... Vi må ikke henge oss opp i selve godkjenningen eller selve søksprøvene, for som jeg hele tiden har hevdet så er de bare et minimumskrav, en inngangsbillett. Hvis vi fokuserer utelukkende på prøvene og ikke på grunnen til at vi tar prøvene og det arbeidet vi skal gjøre etterpå, så vil vi aldri bli fullgode ekvipasjer. Jeg tok meg selv i å bryte det budet, og det ble en virkelig oppvekker der jeg sleit meg opp bakkene (og ned bakkene, som faktisk var tyngre, med sekk på ryggen og hund i tau, bå vinglete ski og med skjelvende knær...), Alt i alt så var prøven akkurat det doktoren anbefalte... Både fikk jeg smakt litt på det å være langt nede og måtte jobbe meg opp selv, og jeg fikk også nok fokus og klarhet til å se at vi har feilet - vi har et eller annet sted langs veien fått feil fokus, og nå har vi virkelig bitchslappet oss tilbake på rett spor, takket være denne prøven.

Når søndagen kom, etter ei natt ute i snøen, så var det innstillingsprøve på oss. Vi kjørte en ukjent oppgave ganske lik en A-prøve, og der var det nok ting som gikk bra til at vi fikk innstillinga vår, Når vi ankom "skredet", så kom Per Kristian løpende og forklarte at han hadde sett en person bli tatt av et skred. Det jeg ikke visste var at hunden hans, som var med og ble stående sammen med oss, var midt i løpetiden, og dermed var en test for å se på fokuset til Ask. Ingen av oss enset noe til det, og så snart jeg gav ham søk-kommandoen, så var det som om Mira ikke eksisterte, selv om hun ble stående helt i kanten av feltet hele tiden. Vi søkte oss oppover skredtunga, og når vi kom opp til ytre begrensning, så merket jeg at Ask gikk inn i finsøks-modus, og etter litt undersøking så begynte han å grave på toppen av en liten skrent. Jeg markerte funn etter at han hadde fått gravd en liten stund, selv om det ikke var tegn til noen graving i nærheten. Det viste seg at grava lå etpar meter nedenfor, men at den lå helt inntil fjellsiden, så ferten har nok fulgt opp langs steinen. Vidar var litt nølende selv, men når han så at alle de andre hundene også markerte på akkurat samme sted, og ingen gikk på selve åpningen til grava, så måtte han si seg fornøyd. Vi søkte videre, men siste figurant fikk vi ingen markering på. Det som reddet oss der var at det kun var en (godkjent) hund som faktisk fikk markering på den grava, så den var tydeligvis veldig vanskelig.
Etter innstillingen så ble det tid til noen kjappe repetisjoner med inngraving. Vi startet med påvirkning og åpen grav, før vi la på litt og litt mer foran åpningen, og nå fikk markeringene litt mer schwung / snøfreser-preg over seg. Vi får kjøre en del mer av disse , og da forsøke å legge opp til at han får ferten før han kommer til åpningen av hulen, frem mot Tyin, for det er jo sånne markeringer vi ønsker og trenger når vi kommer opp dit og når vi eventuelt kommer videre ut i reelle skred.

Skippertakstrening, fysisk test og planene videre

Det har gått lenge siden siste innlegg nå. Etter en liten gjennomgang av planene våre videre fremover, så ble det plutselig veldig travelt med alt vi må ha på plass, noe som gjorde at matfar ble litt stresset, og da ble det først et lite skippertak på sportrening, noe som gjorde at jeg innså at her må vi puste med magen og ikke la oss stresse av kommende prøver. Vi har i det siste trent masse kosentrasjonsøvelser i form av finsøk/smeller, og jobber nå med å overføre det til sporene slik at vi får en mer nøyaktig og forhåpentligvis også litt roligere sporgang.
Vi terper også stadig på meldingen, og jeg ser at hver gang vi tar pauser fra dette, så kommer problemene tilbake, i form av forsøk på å få figuranten i lek før han returnerer med bittet.
Nå jobber jeg med en del godbit, for å roe ham litt mer ned ute hos fig, og så langt ser det ut til å fungere fint. Faren er jo der for å passifisere ham for mye slik at det går ut over motivasjonen, men så langt så har ikke det vært et problem. Han er snarere litt for intens fremdeles, så det blir nok en god stund til med korte meldingsøkter frem mot prøvene. En positiv ting er at vi har fått bort halsingen på figuranter i trær eller i jervenduker så lenge bringkobbelet er på, så da kan det se ut som at han begynner å fatte poenget om at bringkobbelet er førstevalg og skal benyttes så lenge det er på, og så kan halsen få komme når bringkobbelet er av.

Jeg fikk også tatt fysisk test ettersøk sammen med Tone en fin søndag formiddag. Jeg må si at 15 likometer langs en grusvei/turløype der hundene måtte gå i bånd og vi møtte tusenvis av joggere, syklister, andre hundefolk osv ikke var spesielt gøy, men det er uansett greit med alt som er gjort.

Vi har kjørt A-runderinger som har gått helt supert, og lange og helt ukjente spor som har lært meg mye om Ask's sporadferd. En ting er å gå kjente spor eller spor der sporleggeren er med oss, men det er noe helt annet å måtte gå der 100% uvitende om hvor sporet går. Jeg har fått bekreftet det som jeg allerede har sett en del av før, nemlig at sporene blir veldig vinglete når Ask blir sliten. Nå trener vi en del på dekk og hvile i sporet så snart jeg ser antydning til pendling, og det ser ut til å gå veldig bra. Sammen med søksintensiteten fra smeller-treningen så ser det veldig lovende ut, så vi fortsetter med disse momentene hver for seg en stund til før vi kjører noen nye ukjente langspor.

Nå som frosten har kommet og vestlandsvinteren har fått seg et tynt melisdryss, så blir det mindre spor og mer melding og smeller, så satser vi på at vi gjenopptar sporene i neste uke, når det (iallefall ifølge tidligere refaring) er snøfritt igjen. Vi har etter de siste lavinesamlingene fokusert mer på ettersøkstreningen, siden alle videre planer står og faller på at vi klarer ettersøksgodkjennignen vår nå i vår. Planene for sesongen, med alt av hovedkurs og prøver begynner å falle på plass, så alt ser ut til å bli et veldig spennende år.

Treningshelg i Røldal, utedøgn og ekstremvær

Med varsler om ekstremvær hele helgen, så pakket vi sekker, bagger og utstyr og vendte nese og snute mot Røldal for ei snøhule-helg med masse lavinetrening. Vi møtte Bodil og Felix i Valldalen, og mens vi ventet på Stig og Mira, så satte vi likegodt i gang med å grave det som skulle være hytten vår for helgen. Etter mye graving, og litt planendringer underveis, (blant annet fordi noen veldig glade hunder hoppet på taket av hulen, som resulterte i at taket bestemte seg for å gi gulvet i hulen litt nærkontakt...) så endte vi opp med en "åpen løsning", eller en cabriolet-snøhule... Første natt ble altså under åpen himmel, kun omgitt av høye vegger av snø, og det som skulle ha vært en krystallklar stjernehimmel med masse nordlys over oss. Dessverre var vi for langt sør for nordlyset, og selv om stjernene helt sikkert var ganske så krystallklare, så hadde de bestemt seg for å gjemme seg bak skyene. Skyene som utover natten bestemte seg for å begynne å slippe ned et lite snødryss på oss.
Så - på tykt liggeunderlag, sovepose og jervenduk, og med stråleovnen Ask med i jervenduken, så ble det en fin natt. Selv om vi våknet med 10 cm snø oppå duken så hadde vi det varmt og godt, og selv om duken og sekken var våte av snø så var vi tørre og veldig fornøyde med natten. (selvfølgelig rent bortsett fra at Ask to ganger bestemte seg for å snike seg ut for å se om Stig ville være med å leke, noe som Stig helt sikkert var veldig fornøyd med, eller?)

Morgenen etterpå ble det grundig testing av webastoer for å tørke alle jervenduker, og mens hundene satt i bilene i varmen og ventet, så gravde vi flere graver og så snart Eric også kom så satte vi i gang treningen. Første økt, før det blåste skikkelig opp, ble et kort søk og funn av Stig. Eric gikk bak meg og insttruerte, og jeg gikk bare på uten engang å se på Ask. Når han slo på ferten så fortsatte jeg bare å gå slik at han skulle få løse oppgaven helt uten meg. Når Eric så at han stod og gravde for fullt, så snudde vi og gikk bort for å hjelpe til, men før vi var fremme så var Ask nesten nede i graven allerede. Vi begynte å grave bak ham uten noen påvirkning eller ros, slik at vi ikke skulle ta fokuset bort fra graven og figuranten, og han lot ikke til å merke at vi var der engang, så fokuset var helt tydelig der det skal være. Etter at alle hadde fått sine økter, så måtte Eric reise hjem. Da var allerede Hardangervidda stengt, og Håradalen gikk i kolonne, så det var tydelig at Nina var på vei opp i fjellet. Jeg hadde laget til et skikkelig dypgrav tidligere på morgenen, og siden både Bodil og jeg ville ha et ekstra funn, så ble Stig gravd ned og fikk ligge trygt og godt i en liten times tid, mens vi som var oppå snøen merket hvordan vinden og snøværet dro seg til. Bodil og Felix var først ute, og etterpå fikk Ask og jeg et fint søk. Filmen viser kanskje ikke skikkelig hvor "hårete" værforholdene ble, men den gir i alle fall et lite innblikk i flott lavine-vær.



Søndagen var vinden løyet, men Hardangervidda var fortsatt stengt og det var fremdeles kolonne i håradalen, så da ble vi værende nede i Røldal for å trene der. Vi kjørte 2 økter pr hund, og selv om det ikke ble akkurat som planlagt denne dagen, siden skitrekket der vi skulle trene var stengt, men vi fikk uansett noen greie søk. Jeg hadde parkert helt inntil en garasje der det hadde gått et skikkelig takras, så det hadde dannet seg en naturlig hule inn under taket. Bodil satte seg inn der, og allerede når jeg stod og tok dekkenet på Ask, så fikk han ferten, og hoppet raskt ut og klatret seg opp til taket og inn til Bodil. Her fikk han gå rett i belønning, siden momentet her bare var å sjekke om han var i søk helt fra (eller før) han gikk ut av bilen, som det viste seg at han var. Alt i alt en veldig fin helg, og selv om vi ikke fikk alle de momentene vi hadde planlagt, så fikk vi noe annet - nemlig trening under litt mer realistiske forhold.