Post-godkjennings-takk!

Etter ei godkjenning så er det jo tid for å takke... Takke alle instruktører, dommere, prøveledere og ikke minst alle figuranter. Alle som har hjulpet oss frem mot godkjenninga, med time på time i skauen i alt slags vær, for å hjelpe oss til der vi er nå. Det er klart at det ikke er en enmannsjobb å godkjenne en hund, så alle som har stilt opp for oss - lagt ut spor, tråka felt, gått seg bort, sittet tålmodig og venta, i enden av et spor, eller i regnet på gressmatta med løsbitt og belønning. TAKK alle sammen! Ingen nevnt, og ingen glemt!

Men - den som har opptatt tankene mine mest disse dagene etterpå, og den som faktisk skal ha den største takken, er Odin. Min første redningshund - Han som startet all denne galskapen. Han som fikk meg til å gråte, i frustrasjon over at ting aldri gikk som det skulle, og i ekstase fordi ting bare gikk sååå perfekt!

Det er nå engang sånn at den beste redningshunden er den som ikke er med oss lenger, for vi har en tendens til å bare huske de gode tingene, og de var det mange av, men det var også mange dårlige ting... Flere ganger var jeg på vippen til å bare kaste inn håndkledet og godta det som jeg av og til fikk høre - "Dette kommer aldri til å gå!" Heldigvis gjorde jeg ikke det. Heldigvis så gikk det en faen i meg når jeg hørte sånne ting og heldigvis beit jeg tenna sammen, la hodet i bløt og etter 4 år var vi i mål! Vi stod på lista i 4 år, helt til Odin var nesten 11 år gammel (sånn går det når man starter med en voksen hund, som egentlig bare skulle være en turkamerat). Det å komme gjennom godkjenninga med Ask nå føltes annerledes... Ask var kjøpt inn for akkurat dette formålet, han ble trent målretta fra dag en. Vi hadde ALLTID en plan og et mål med hver treningsøkt, så det å komme hit nå var mer en klapp på egen skulder og et "endelig!", mens det å godkjenne med turkompisen, den godmodige "oksen ferdinand", som virkelig satte meg på prøve gang etter gang - DET var en følelsesmessig overload det. Jeg skal selvfølgelig ikke si at vi ikke har hatt våre utfordringer på veien Ask og jeg heller, og heller ikke si at jeg ikke verdsetter godkjenninga vår, for det gjør jeg virkelig, men nå er det bare sånn at den første godkjenninga, det å komme i mål, kanskje med oddsene mot oss, og etter 4 år med prøving og feiling - DET var noe helt spesielt, og det å nå i ettertid se alt det utrolig viktige og nyttige jeg lærte av at ting ikke gikk helt på skinner hele tiden - det er simpelthen uvurderlig!

 Så - Tusen takk for starthjelpen Odin! Takk for hjelpen med en ustyrlig liten gylden rakett! Takk for alt du lærte meg! alt om å takle motgang, om å glede seg over de tingene som faktisk gikk bra, og for den fantastiske "VI KLARTE DET"!!!"-følelsen det var å krysse målstreken med deg! Jeg tar med meg alt det du lærte meg videre, Ask har allerede dradd mye lærdom fra det, og forhåpentligvis så vil mange andre også kunne lære litt av det du lærte meg! Om jeg med det du har lært meg kan hjelpe andre til å stå på videre og ikke gi opp, så har du hjulpet oss med å få nye ekvipasjer opp og frem, og for det skylder jeg deg en evig takk!