Vi har hatt noen skikkelige opp- og nedturer den siste måneden, og har måttet ta skikkelige tak i hundefører-nakkeskinnet for å finne motivasjonen igjen. I korte trekk, så bestod oppturen vår i å bestå A-runderingen, med ei rundering som jeg selv ikke var helt fornøyd med, men allikevel - vi var over grensa selv på en av de dagene der vi ikke hadde samspillet helt på topp. Nedturen kom etterpå når vi strøyk på sporet på grunn av at jeg stoppet Ask og regelrett dro ham av sporet fordi jeg ikke stolte på ham idet han ville over et stein- og piggtrådgjerde. Vi gikk fint spor oppover langs gjerdet, og hadde en stabil sidevind inn fra høyre. etpar hundre meter til høyre for oss gikk det en tursti, og når Ask plutselig ville opp på gjerdet, så både så og hørte jeg folk som var ute og gikk på turstien midt i fertssonen. Jeg stoppet opp og forsøkte å vente Ask ut, siden jeg var sikker på at det var overvær av turgåerne som forstyrret ham, men han ville ikke videre. Etter en stund gikk vi tilbake til der vi fant forrige gjenstand, og tok oppsøk derfra, men etter mye styr så rant tiden ut for oss og godkjenningen glapp. Når vi gikk tilbake og tok sporet på nytt en time senere, så var det ingen turgåere og jeg lot Ask dermed gå videre over gjerdet, og han cruiset gjennom sporet uten problem, så selv om jeg lovet meg selv å ikke tenke men bare henge i sporlina, så klarte jeg å ødelegge for oss.
Siden det ikke ble godkjenning før hovedkurs vinter, så ble det heller ikke noen konvertering. Etter stryken var jeg så langt nede at jeg vurderte å melde meg av hele kurset, men etter litt tankevirksomhet så valgte jeg å melde meg på et treningslag istedet, om ikke annet så for å få finpusset på markeringen/gravingen og å få ettersøkstreningen litt på avstand en liten periode. Når vi ankom Tyin og lavinekurset, så havnet jeg på et kombinert trenings/B-ukas-lag, noe som viste seg å ikke være særlig optimalt for vår del, i forhold til forventningene om hva vi skulle trene på. Vi fulgte hele B-ukas, kjørte alle de ukjente oppgavene og overflate-meldinger og alt som hørte med, men det som vi ville trene på, nemlig masse inngravinger for å øke motivasjonen for vedvarende markering, fikk vi ikke gjort noe særlig av. Skuffelsen var derfor stor når vi siste dag fikk tilbakefall til halsing på grava istedetfor inngraving, som vi tidligere har jobbet masse for å få bukt med. noen ganger er ei uke frem egentlig ti skritt tilbake, så lettere irriterte ble det hjemreise med mål om å bruke påsken på å trene bort standhalsen og trene opp igjen inngravingen/markeringen.
Det positive var jo at markeringene på alle de ukjente oppgavene var veldig bra, han slo der ferten kom opp og ikke nødvendigvis på inngangen (gravefert/spor), men vi fikk noen uheldige oppgaver der momentet skulle være inngraving, men når ferten kom opp i taket på hula og det var knallhard is, så fikk vi en veldig tydelig gravemarkering, men uten noe resultat. Jeg fikk beskjed om å forsøke å dirigere ham mot inngangen, men han var fast bestemt på at han skulle ned i den knallharde snøen, så selv om det ble en dårlig gjennomføring (jeg burde ha sagt "drit i inngravingen" og beklønnet gravingen og snusingen, men - etterpåklokskap og spilt melk og alt det der...) så var jeg fornøyd med at han ikke ville forlate eller gi seg selv om han ikke kom noen vei. Tydelig at figurantsuget er der, så i påsken og neste sesong så blir det masse inngravinger for å virkelig hjernevaske inn dette, før vi prøver oss på A-lavine da.
Tilbake fra Tyin ble det nytt spor-fokus. Jeg fikk hjelp og innspill fra Frode, som var med og så på sporene våre, og sammen la vi en momentplan for å få styrt intensiteten bort fra beina og over til nesen. Vi trener masse ruter og microspor med nedgravde eller mikroskopiske gjenstander, og målet er å få styrt energien bort fra trekkhund-modus og over i sporhund-modus. Så langt har vi kjørt 8-10 økter pr dag med dette, og det ser ut til å funke veldig bra. Kommer til å kjøre dette videre en periode, og så begynne å kjøre inn igjen lange og eldre spor for å se om vi får lagt den nye spor-adferden inn i skikkelige spor. Selv om jeg mer eller mindre har lagt alle tanker om godkjenning på hylla for i år (iallefall frem til sporet sitter 200%) så er vi forsiktig optimistiske på at det kan bli en god sporhund om en 5-6 år, bare jeg klarer å holde meg konsekvent.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar