Post-godkjennings-takk!

Etter ei godkjenning så er det jo tid for å takke... Takke alle instruktører, dommere, prøveledere og ikke minst alle figuranter. Alle som har hjulpet oss frem mot godkjenninga, med time på time i skauen i alt slags vær, for å hjelpe oss til der vi er nå. Det er klart at det ikke er en enmannsjobb å godkjenne en hund, så alle som har stilt opp for oss - lagt ut spor, tråka felt, gått seg bort, sittet tålmodig og venta, i enden av et spor, eller i regnet på gressmatta med løsbitt og belønning. TAKK alle sammen! Ingen nevnt, og ingen glemt!

Men - den som har opptatt tankene mine mest disse dagene etterpå, og den som faktisk skal ha den største takken, er Odin. Min første redningshund - Han som startet all denne galskapen. Han som fikk meg til å gråte, i frustrasjon over at ting aldri gikk som det skulle, og i ekstase fordi ting bare gikk sååå perfekt!

Det er nå engang sånn at den beste redningshunden er den som ikke er med oss lenger, for vi har en tendens til å bare huske de gode tingene, og de var det mange av, men det var også mange dårlige ting... Flere ganger var jeg på vippen til å bare kaste inn håndkledet og godta det som jeg av og til fikk høre - "Dette kommer aldri til å gå!" Heldigvis gjorde jeg ikke det. Heldigvis så gikk det en faen i meg når jeg hørte sånne ting og heldigvis beit jeg tenna sammen, la hodet i bløt og etter 4 år var vi i mål! Vi stod på lista i 4 år, helt til Odin var nesten 11 år gammel (sånn går det når man starter med en voksen hund, som egentlig bare skulle være en turkamerat). Det å komme gjennom godkjenninga med Ask nå føltes annerledes... Ask var kjøpt inn for akkurat dette formålet, han ble trent målretta fra dag en. Vi hadde ALLTID en plan og et mål med hver treningsøkt, så det å komme hit nå var mer en klapp på egen skulder og et "endelig!", mens det å godkjenne med turkompisen, den godmodige "oksen ferdinand", som virkelig satte meg på prøve gang etter gang - DET var en følelsesmessig overload det. Jeg skal selvfølgelig ikke si at vi ikke har hatt våre utfordringer på veien Ask og jeg heller, og heller ikke si at jeg ikke verdsetter godkjenninga vår, for det gjør jeg virkelig, men nå er det bare sånn at den første godkjenninga, det å komme i mål, kanskje med oddsene mot oss, og etter 4 år med prøving og feiling - DET var noe helt spesielt, og det å nå i ettertid se alt det utrolig viktige og nyttige jeg lærte av at ting ikke gikk helt på skinner hele tiden - det er simpelthen uvurderlig!

 Så - Tusen takk for starthjelpen Odin! Takk for hjelpen med en ustyrlig liten gylden rakett! Takk for alt du lærte meg! alt om å takle motgang, om å glede seg over de tingene som faktisk gikk bra, og for den fantastiske "VI KLARTE DET"!!!"-følelsen det var å krysse målstreken med deg! Jeg tar med meg alt det du lærte meg videre, Ask har allerede dradd mye lærdom fra det, og forhåpentligvis så vil mange andre også kunne lære litt av det du lærte meg! Om jeg med det du har lært meg kan hjelpe andre til å stå på videre og ikke gi opp, så har du hjulpet oss med å få nye ekvipasjer opp og frem, og for det skylder jeg deg en evig takk!

Godkjenning, a-ha opplevelser og nøkkelen til sporgåten

Vi får starte med godkjenningen da, siden det står først i tittelen... På lørdag var det A-prøver, og vi gikk opp til sporprøve, som vi bestod med solid margin. Vi har slitt lenge med sporet, eller det vil si JEG har slitt, for Ask har det nok heller vært et stort frustrasjonsmoment å ha den der tullingen hengende bak i tauet. Dette innlegget blir kanskje både langt og detaljert omkring sportreningen, men selve godkjenningssporet blir et kjapt og greit avsnitt.

Fredagen før prøvedagen var det luftetur, og på vei tilbake fra lufteturen så ble Ask plutselig veldig rar i oppførselen. Han stoppet opp, ble bare stående og henge med hodet, sjangla og endte opp gående med pannen pressa inn i knehasen min, akkurat det vi trengte som oppkjøring til prøven. Senere på kvelden kom årsaken - det ble spying... MASSE spying, og når det var ferdig så var det null matlyst - Han ville ikke engang ha hverken hundesnop eller min mat, som han vanligvis tigger som en gal på og sluker rått. Jeg fikk virkelig kjenne på "der røyk de prøvene"-følelsen mens Ask lå ved min side og sov, klynkende og med masse magelyder. Heldigvis så kviknet han raskt til, og etter spyinga og en halvtimes søvn, så var han plutselig lys våken og tydelig superhappy igjen over å ikke være kvalm lenger, så da gikk innstillinga mi fra å være "det blir ingen prøve på oss!" til å bli "vi ser alt an ut fra formen imorgen tidlig!" Morgenen kom og alt var som før, bare med kanskje (om mulig) enda mer energi og livsglede. Det ble raskt konstatert at "Her blir det spor gitt, briste eller bære!"

Etter å ha dømt alle runderingene, så bar det avgårde for å gå mitt spor, mens de andre prøvedeltakerne fikk litt hvile før de skulle ut på spor. Vi fikk presentert oppsøket og startet på det. Ask fikk som vanlig sine 2 meter med line og jeg gikk fremover langs oppsøkslinja i normalt gå-tempo. Etter ca 60 meter var det en krystallklar markering på spor, og jeg lot ham gå sporlinelengden ut og bevegde meg selv 5 meter før jeg meldte spor. Rett spor og rett retning på første forsøk, og da var det bare å løpe. Kort fortalt så brukte vi 11 minutter fra vi startet oppsøket til vi belønnet ved slutten, og innimellom der hadde Ask plukket og levert (og fått belønning for) 4 gjenstander, så her var det ingen tvil. Han fikk noe lenger line enn det vi vanligvis bruker, ca halve sporlinelengden, og jeg måtte løpe over myr, stier, snaufjell og lyng for å holde følge. Et kjempebra spor, null nøling hverken i underlagsskifter eller stikryssinger, så selv om det gikk raskt så var det helt tydelig at han gikk veldig nøyaktig. Når sporleggeren omsider kom frem til sporslutten ble vi gratulert med redningshundtrekant, gullmerke og hundefører-patch, og vips så var vi på lista, ferdig godkjent. En veldig god følelse, og Ask viste meg så til de grader at jeg bare har med å stole på ham ett-hundre-og-nitti prosent, også i sporet!

Så tilbake til sportreninga... Vi har slitt med hastigheten og nøyaktigheten, vi har gått over i vinkler og ikke oppdaga at vi hadde gått over før vi var 20 til 50 meter forbi. Jeg har forsøkt med å overstyre farten i sporet, noe som resulterte i trekkhund de-luxe, med skikkelig kvelningslyder og pesing, og om mulig enda mindre spor-fokus fra Ask sin side. Vi har forsøkt med pauser i sporet når Ask begynte å pese skikkelig, for å roe helt ned før vi går videre. Det har jo hele tiden vært tydelig at jeg har en hund med masse energi og masse spring i beina, så det har alltid vært naturlig for Ask å løse utfordringer med fart. Løsningen for oss måtte altså bli å lære Ask at det var nesen som skulle bestemme farten, og ikke beina.

Vi startet med å trene 2 meter lange spor... MANGE 2 meter lange spor! Med vinkler! og gjenstander - bittesmå gjenstander! Alt sammen bare for å trene inn en ny spor-adferd. Målet var at han skulle lære seg at det ikke nytta å løpe, men det eneste som gav resultater var å jobbe med nesen. Etterhvert så utvidet vi sporene til å bli enda lenger og med flere vinkler, og alltid en ørliten gjenstand rett etter hver vinkel, for å terpe inn at vinklene måtte bli tatt nøyaktig. Farten var veldig lav i disse sporene, men det som var viktigst for meg var at nesen til Ask gikk så intenst at det smalt i nesevingene. Han virkelig støvsugde seg gjennom sporene for å ikke misse noen av gjenstandene.
Når vi så testet ut "vanlige" spor igjen, så gikk farten opp igjen, men allikevel så så jeg at det var nesen som avgjorde farten og ikke beina. Han jobbet flott med intens snusing gjennom hele sporet så det gikk veldig nøyaktig selv om det gikk fort. Selv om arbeidet med de ørsmå gjenstandene foregikk med klikker på markering og ikke apport, så var det ikke noe problem å apportere og avlevere gjenstandene i vanlige spor. Vi fikk bråstopp der gjenstandene lå (de lå som regel skjult under gress o.l. sånn at han ikke skulle få dem på syn) og enda mer intens snusing til han fant og plukket.

Veldig kort forklart, så ble altså nøkkelen vår litt todelt, men alt gikk ut på nesearbeid. Jeg må la Ask styre tempoet for å unngå pesing og trekkhund-fakter, og Ask må la nesen styre farten istedetfor beina. Om det går fort slik som på prøven, så er det helt greit så lenge det i tillegg er nøyaktig. Jeg kommer til å trene variert videre fremover også, en del slike "smellerspor" for å holde nøyaktigheten oppe, og en del ukjente spor for å trene hundefører til å stole bare mer og mer på hunden. Farten vil jo justeres med erfaring på lengre og eldre spor, men det viktigste er jo at fokuset er der det skal være (ned i bakken) og at intensiteten får utløp i snusing istedetfor løping.

Vårens vakreste eventyr

Det finnes flust av NRH-samlinger rundtom i det ganske land akkurat første-mai-helgen, og nrh-ere fra alle kriker og kroker kryper frem fra vinterdvalen og gleder seg over at ettersøks-sesongen er igang. Siden alle sammen helt sikkert hevder at akkurat deres samling er vårens vakreste eventyr, så kan ikke jeg være noe dårligere, men når vakre Vestfold og Fredriksvern i tillegg viser seg fra sin beste side, med nydelig vær, nydelige treningsområder, supre folk og ellers alt som gjør ei samling bra, så kan det vel ikke være noen tvil om at det faktisk var akkurat denne samlinga som var vårens vakreste eventyr. (iallefall for en vestlending som meg...)

Etter en litt forsinket start og en lang kjøretur, som ble enda lenger på grunn av veiarbeid og kø-kjøring, så ankom jeg politihøgskolen i Stavern torsdag kveld. Allerede når jeg entret rommet mitt, med sjokolade og hundekjeks på hodeputen, så tenkte jeg at dette bare måtte bli ei superbra samling, og jammen fikk jeg ikke rett. Torsdags kveld gikk med til (foruten litt lufting av hund) en presentasjon av det flotte laget mitt med påfølgende planlegging av neste dag.

Fredagen startet med nydelig frokost før det bar avgårde ut i treningsfeltet, iallefall for alle de andre lagene. Vi ble igjen i leiren for å ta en liten leke-session med alle hundene samt en liten appell-general-prøve. Som nybegynnerlag flest så var det litt forskjellig nivå og litt forskjellige ting folk ønsket å trene på, så da startet vi med lek for å finne de beste figurantene for hver hund og for å se litt på hvordan hundene skulle belønnes. Etter dette kjørte vi ut i feltet og satte i gang treninga.
Både hunder og førere jobbet veldig bra, og selv om det ble litt frustrasjon hos noen av hundene når denne rare vestlendingen kom inn og fikk matmor og matfar til å gjøre ting litt annerledes, så tok heldigvis alle ekvipasjene utfordringene på strak arm og med godt humør, og progresjonen var bra hos alle utover helgen.

Etter treningsdagen var over, så ble det middag og påfølgende lagdelt hundequiz. Selv måtte jeg ut for å legge opp en feltprøve, men mine instruktørkollegaer hadde selvsagt full pott på quizen når jeg kom tilbake, men siden vi som instruktører ikke skal virke alt for belærende, så valgte vi å legge inn noen gale svar for å gjøre konkurransen mer spennende. (helt sant altså, det var akkurat sånn det var!)

Videre utover kvelden så ble det tid til sosialt samvær, og for min egen del, som langveisfarende, så var det en ypperlig sjangs til litt prat og erfaringsutveksling med instruktørkollegaer som jeg ellers ikke treffer så ofte. Når mørket etter hvert senket seg så avsluttet vi kvelden med mørkesøks-prøver der begge ekvipasjene som var oppe bestod, så da ble det en vellykket avslutning på en veldig bra dag.

Lørdagen kom, som lørdager ofte gjør, og denne dagen skulle bli ekstra gøy, for ikke bare viste været seg fra sin beste side ute i den nydelige skjærgården på Rakke, men vi fikk også celebert besøk av en helt egen proff fotograf. Det som gjorde besøket enda mer spesielt var jo at fotografen vår også var tidligere lavinehundefører fra en svunnen tid. En tid der redningshund var lavinehund, hundeførere var menn og hund var schæfer (70-tallet altså). Per Olav var imidlertid veldig glad for at tidene hadde endret seg, og vi fikk en super dag med masse god trening, gode historier om de første Riksgränsen-kursene, og masser av kanonflotte bilder.

Vi trente masse forskjellig, meldingstrening, passeringer og tomslag, og spor da, selvfølgelig. Eller - når jeg sier spor, så var det vel ikke akkurat det da, men snarere fokus og konsentrasjon som senere skal settes inn i sporene. (når man har hunder som har veldig lyst til å løpe og av og til glemmer at nesa ikke går like fort som beina, så må man gå inn og lære dem å la nesa styre farten i stedet for beina, og hundene jobbet veldig bra, fra å ikke forstå en døyt av hvorfor de ikke fikk løpe avgårde, til å jobbe så det smallt i nesevingene (sikkert derfor det heter smeller, egentlig... ;-) ).

Vi avsluttet dagen med noen økter inne i leiren, og for å gi hundene litt avbrekk, så fikk alle et søk i bygg. Det var tydelig at alle hundene syntes det var greit med litt variasjon, for når de ble sluppet inn i huset vi skulle søke, så var intensiteten på topp og vel så det. Vi avsluttet treningsdagen med noen veldig slitne og veldig fornøyde hunder, og noen minst like fornøyde hundeførere, og etter en kjapp powernap og planlegging av neste dag, så bar det opp til samling med morsomme lagkonkurranser og gøy før grillene ble tent og midagen var servert. Utover kvelden ble det tid til masse sosialt samvær, som seg hør og bør på samlinger, og et var en sliten men glad vestlending som etter en liten kveldslufting tuslet seg inn på rommet for litt sårt tiltrengt søvn litt uti de sene kveldstimer.

Søndag morgen var det avgårde til enda et nytt og flott terreng. Idag var det masse rutesøk etter ørsmå gjenstander for sporhundene, og rundering og melding for de andre. Sporhundene viste stor fremgang og jobbet intenst med nesene, så det var tydelig at fokuset bvar flyttet fra "opp og ut" til "ned og let". Runderingshundene gjorde noen supre økter med meldinger, tomslag og rette utsendinger, og vi strakk strikken for alle littegranne lenger enn hundeførerne selv hadde trodd, og det med supre resultater. Dagen ble avsluttet med en oppsummering og en gjennomgang av veien videre før den lange hjemturen startet.

Det ble jo selvsagt også tid til trening av egen hund, og laget mitt stilte villig opp som figuranter. Vi runderte, trente melding og gikk spor inne på fredriksvern, så selv om jeg var veldig fornøyd med mitt utbytte av helgen bare i form av alt jeg lærte av å instruere lagsmedlemmene mine, så ble det bare enda bedre når vi fikk så masse bra trening selv også. Vi snakker mye om frivillighet og det å stille opp for hverandre, og det var denne samlingen virkelig et godt eksempel på, med full innsats fra alle på laget hele helgen, og alle med brennende ønsker om å kunne hjelpe hverandre opp og frem. Akkurat slik skal det være, og jeg er veldig glad for å ha fått æren av å være en del av dette denne flotte helgen.

 

Som en fersk instruktør så er det jo alltid gøy å få spørsmål om å hjelpe til på samlinger, og ekstra gøy er det jo å få muligheten til å treffe nye nrh-ere og nye hunder og lære om deres treningsmetoder. Det er veldig lett for at vi går oss litt fast i våre gamle vaner når vi trener fast med de samme folkene og de samme metodene hele tiden, så det å få komme seg ut litt slik som dette er gull verd, både for instruktører og ekvipasjer. En annen super ting er jo muligheten til å treffe igjen igjen andre instruktører fra andre deler av landet for litt meningsutveksling og samkjøring, så om det er en ting jeg er sikker på, så er det at jeg kommer tilbake til Vestfoldsamlinga igjen neste år, for det gav VIRKELIG mersmak!

Spor, Bading og et stilstudie i lek

Denne helgen gikk med til sportrening med Agdergjengen. Vi har trent gamle spor, lange spor, sporoppsøk og alt har egentlig gått helt supert. Det var et skikkelig temperaturomslag i helgen, så det å jobbe i steikende sol og skikkelig varme var jo noe som gjorde at hundene ble skikkelig kokte og slitne, og fordampingen gjorde jo også sitt til at sporene ble vanskeligere.

Vi startet med 3 ukjente sporoppsøk (det viste seg etterpå at sporene her var et døgn gamle. På det første slo Ask kjempefint på sporet, sjekket ut bakspor noen meter før han snudde og fulgte på rett på slutten. Oppsøk nummer to fikk vi ikke noen sporutgang på, så vi gikk tur-retur i oppsøket og valgte å gå videre til neste. I ettertid fikk jeg vite at det ikke var noe spor der, men at det var en felle for å se om jeg forsøkte å lede Ask avgårde på et spor som ikke fantes. Oppsøk 3 var bang rett på og rett vei på første forsøk, så de var jeg veldig fornøyd med.

Etterpå ble det et halvannet kilometersspor på 8 timer i et ganske godt brukt turområde. Her hadde vi litt startproblemer, men etter å ha fått litt starthjelp så gikk det så det suste, over stier og skrenter og alt. Vi avsluttet med et halvannenkilometers spor som rakk å bli 5 timer, med flere kryssinger av brede turstier, og de partiene som ikke var på stier var på snaufjell og i tørr lyng. Her gikk Ask superbra og utrolig nok så klarte jeg å lese /hjelpe ham skikkelig bra her. Han fikk lov til å gå når han hadde sporet, og han fikk lov til å utrede utfordringene sine godt nok til å finne veien videre hver gang. Dette var rett og slett noen økter som jeg selv var veldig fornøyd med. Selvsagt fornøyd over Asks jobbing, men mest fornøyd med samarbeidet og det at jeg klarte å lese når jeg måtte stoppe og vente og når jeg skulle følge på. Gutten viste meg iallefall at han har roen på spor, bare tullingen i tauet klarer å stole på og holde følge.

Mens vi ventet på det siste sporet så ble det noen timer med bading og lek i sommervarmen:

Et lite stilstudie i kong-lek med en superhappy hund, det å vinne kongen trigger bare til å gå rett inn i ny kamp, og det at jeg rygger når han vinner ser bare ut til å trigge enda mer.

På lørdagskvelden var det dømming av en mørkerundering som stod på tapetet, og mens vi ventet på at det skulle bli mørkt nok for prøven så tok vi et lite spor-avbrekk og fikk ei kjapp runderings/meldings-økt med 4 funn. Selv om Ask var synlig sliten etter all sporgåinga, badinga og varmen, så gikk han ut i høy fart og meldte fint. Han har blitt veldig mye bedr på meldingene nå, bare litt forsiktig utsjekk av figurantene før returen med bittet, i forhold til så intens han var før. Tydelig at modning og læring pågår, og veldig fornøyd med det!

Søndagen ble et 2-kilometersspor som ble rett over 4 timer gammelt. Det gikk for det meste over våte myrer og knusktørre gressflater, med noen stikkturer innom lyng og skog. Vi fikk litt problem der jeg uvitende hadde krysset sporet (helt i starten) når jeg var runderingsfigurant tidligere, for her hadde sporet gått nesten helt inn i runderingsløypa. Etter en utsjekk av der jeg hadde sittet figurant så gikk vi litt tilbake og med litt søk så fant vi sporet igjen og fortsatte. Det var nesten ikke noen vind, så ute på myrene stod luften og dirret og fordampningen gjorde sitt til at dette også ble et veldig krevende spor. Etter at vi fant slutten så visste jeg at det var lagt ut en ekstra gjenstand et lite stykke videre, så ved slutten så gikk først sporselen av og det ble full belønning, bading og litt godbitsøk, for jeg satte på sporselen igjen. Først så fikk jeg et "hva?!? Men vi var jo ferdige nå!?!"-fjes fra Ask, men etter et sekunds betenkningstid så tok han opp igjen sporet og dro avgårde rett til gjenstand og ny belønning før vi trasket ned til bilen og satte kursen hjemover. Alt i alt ei helt fantastisk helg med MASSE gode erfaringer og minst like masse læring!

NRH-helg (spor, såklart...)

Fredag ettermiddag stoppet jeg på et utmarksbeite like ved heimen og la ut et spor til lørdags morgen. Det ble ca 300 meter, med både svinger og vinkler, to gjenstander pluss slutt. Terrenget var jo stort sett det samme, men med litt variasjoner der jeg hadde gått litt opp i bakken med høyere gress, og der selve beitemarka var vasstrukken og myrete. Sporet var lagt ut kl 4 på ettermidagen, og klokken 9 neste morgen satte vi igang. Det hadde ikke vært minusgrader iløpet av natten, så det hadde nok vært litt fordamping hele tiden, men Ask fant raskt sporet og gikk avgårde i et rolig og fint tempo. Tok vinkelen fra beitemarka og opp i skråningen presist og fint, og gikk rett på første gjenstand. Fikk en kjapp belønning og så var det tilbake på sporet. Andre gjenstand gikk også supert, og så ble det litt økning på farten frem mot slutten, men allikevel ikke så mye at det gikk ut over nøyaktigheten. Det er tydelig å se alt alt arbeidet jeg har gjort med mikroskopiske gjenstander/nedgravde gjenstander og raske gjenstander etter spisse vinkler har gitt resultat, så det er noe vi kommer til å fortsette med fremover.

På fellestreningen så utstyrte jeg to sporleggere med 4 gjenstander hver, for anledningen "fargekodede" gjenstander (en sort og en grå sokk i biter) og instruerte dem om følgende: Jeg ville ha 2 stk helt ukjente kilometersspor, og det eneste kriteriet mitt var at de skulle krysses, men hvor mange ganger de krysset hverandre ville jeg ikke vite.
Etter 2 timer så gikk vi det første sporet. Her ble det ikke oppsøk, siden Ask tok sporet allerede på vei over gjerdeklyveren. Vi dro avgårde og plukket alle 4 sorte gjenstandre pluss slutt uten at jeg merket noe til kryssingen(e). Like før slutten måtte jeg løfte ham over ei grind (var piggtråd på gjerdet, så selv om han sikkert kunne hoppe selv så ville jeg ha litt kontroll akkurat der.) Sporadferden var intens men allikevel veldig nøyaktig, og selv om det gikk fort så var det ikke full-fart-trekkhundløping slik vi har slitt med tidligere. Jeg fokuserte 100% på å se på hvor jeg skulle plante føttene, og fulgte dermed blindt etter Ask uten å gjøre meg opp egne formeninger om hvor sporet gikk, og det viste seg at var en lur ting (hvem skulle trodd...).
Ytterligere to timer gikk, og så var det på tide å ta spor nummer to. Dette var vanskeligere av to grunner - det var eldre OG det inneholdt to kryssinger av Ask og meg, og de kryssingene hadde han jo fått belønning for å følge tidligere. Vi startet med oppsøk og fikk fin sporutgang, og plukket også her alle gjenstander og slutt uten problem. Ved den første kryssingen sjekket han ut det andre sporet etpar meter, men der merket jeg en markant forskjell i lina, så det var veldig lett å lese at det var et utsjekk og ikke sporet. Jeg ble stående og lot ham sjekke det ut, og han gikk raskt tilbake til sporet og fortsatte. Den andre kryssingen merket vi ikke noe til, og også her bar det rett på slutten og full belønning. Alt i alt superfornøyd med både sporgåingen, tempoet og nøyaktigheten, og ikke minst fornøyd med at jeg ikke begynte å tenke for mye selv. Jeg bare gikk bak og belønnet når han leverte gjenstander, og det var det. Det kan nesten virke som om det begynner å gå opp et nytt lys for den tobeinte delen av ekvipasjen, så med litt mer trening så kan jeg kanskje komme meg opp på hundens nivå, og da kan vi snakke om å begynne å gjøre en jobb for redningstjenesten.

På vei hjem fra treningen la jeg ut et nytt over-natta-spor i en skog like ved hjemme, Vær og føreforhold gjorde at dette bare ble ca 200 meter (tenkte at det ville bli vanskelig nok med det været som var meldt, og søndag morgen, etter 17 timer med sterk vind og kontinuerlig regn, sludd og hagl, så viste det seg å være veldig vanskelig. Vi kom oss gjennom, men det gikk veldig sent og med en skikkelig høy snuse-frekvens i forhold til farten. Alle gjenstander ble plukket, og selv om det ble etpar vanskelige steder med en del sirkling og søk når han mistet sporet de stedene det var helt vasket bort, så måtte vi si oss fornøyde nok til å feire med en fin fjelltur.

Søndag ettermiddag ble det noen spor på stadion sammen med Stig. Masse underlagsskifter, vinkler og kryssinger, og selv om deler av sporet var litt rotete (gikk over 2 av 14 gjenstander) så var flertallet av vinkler helt spot on, og det var en svært fornøyd ekvipasje som tok kvelden etter dette. Alt i alt en super helg som gav meg mye lærdom og følelsen av å være et lite steg nermere sporprøven.

Spennende spor-utvikling

Etter innspill og gode tips fra Frode for å få bukt med revisor-sporene og stikkprøvene, så har det blitt masse micro-spor der Ask må være super-nøye for å klare dem. Parallelt med disse har vi også trent en del ukjente spor for at jeg som hundefører skal bli tryggere på at Ask gjør riktig når jeg går bak der i sporlina og ikke aner hvor sporet er. til nå så har han bevist for meg hver eneste gang at han har kontroll, så da er det vel kanskje snart på tide å stole skikkelig på ham og ikke gjøre flere teite førerfeil...
Gårsdagens spor ble ikke ukjent, men det ble litt av en utfordring, med masse forstyrrelser, kryssinger av både trailere, biler, folk og hunder. Jeg ser fremdeles tendenser til løpingen når vi kommer inn på lett underlag, men ting ser mye bedre ut enn før, så om vi ikke er helt der enda, så er vi på god vei...

mye har skjedd siden sist...

Vi har hatt noen skikkelige opp- og nedturer den siste måneden, og har måttet ta skikkelige tak i hundefører-nakkeskinnet for å finne motivasjonen igjen. I korte trekk, så bestod oppturen vår i å bestå A-runderingen, med ei rundering som jeg selv ikke var helt fornøyd med, men allikevel - vi var over grensa selv på en av de dagene der vi ikke hadde samspillet helt på topp. Nedturen kom etterpå når vi strøyk på sporet på grunn av at jeg stoppet Ask og regelrett dro ham av sporet fordi jeg ikke stolte på ham idet han ville over et stein- og piggtrådgjerde. Vi gikk fint spor oppover langs gjerdet, og hadde en stabil sidevind inn fra høyre. etpar hundre meter til høyre for oss gikk det en tursti, og når Ask plutselig ville opp på gjerdet, så både så og hørte jeg folk som var ute og gikk på turstien midt i fertssonen. Jeg stoppet opp og forsøkte å vente Ask ut, siden jeg var sikker på at det var overvær av turgåerne som forstyrret ham, men han ville ikke videre. Etter en stund gikk vi tilbake til der vi fant forrige gjenstand, og tok oppsøk derfra, men etter mye styr så rant tiden ut for oss og godkjenningen glapp. Når vi gikk tilbake og tok sporet på nytt en time senere, så var det ingen turgåere og jeg lot Ask dermed gå videre over gjerdet, og han cruiset gjennom sporet uten problem, så selv om jeg lovet meg selv å ikke tenke men bare henge i sporlina, så klarte jeg å ødelegge for oss.

Siden det ikke ble godkjenning før hovedkurs vinter, så ble det heller ikke noen konvertering. Etter stryken var jeg så langt nede at jeg vurderte å melde meg av hele kurset, men etter litt tankevirksomhet så valgte jeg å melde meg på et treningslag istedet, om ikke annet så for å få finpusset på markeringen/gravingen og å få ettersøkstreningen litt på avstand en liten periode. Når vi ankom Tyin og lavinekurset, så havnet jeg på et kombinert trenings/B-ukas-lag, noe som viste seg å ikke være særlig optimalt for vår del, i forhold til forventningene om hva vi skulle trene på. Vi fulgte hele B-ukas, kjørte alle de ukjente oppgavene og overflate-meldinger og alt som hørte med, men det som vi ville trene på, nemlig masse inngravinger for å øke motivasjonen for vedvarende markering, fikk vi ikke gjort noe særlig av. Skuffelsen var derfor stor når vi siste dag fikk tilbakefall til halsing på grava istedetfor inngraving, som vi tidligere har jobbet masse for å få bukt med. noen ganger er ei uke frem egentlig ti skritt tilbake, så lettere irriterte ble det hjemreise med mål om å bruke påsken på å trene bort standhalsen og trene opp igjen inngravingen/markeringen.

Det positive var jo at markeringene på alle de ukjente oppgavene var veldig bra, han slo der ferten kom opp og ikke nødvendigvis på inngangen (gravefert/spor), men vi fikk noen uheldige oppgaver der momentet skulle være inngraving, men når ferten kom opp i taket på hula og det var knallhard is, så fikk vi en veldig tydelig gravemarkering, men uten noe resultat. Jeg fikk beskjed om å forsøke å dirigere ham mot inngangen, men han var fast bestemt på at han skulle ned i den knallharde snøen, så selv om det ble en dårlig gjennomføring (jeg burde ha sagt "drit i inngravingen" og beklønnet gravingen og snusingen, men - etterpåklokskap og spilt melk og alt det der...) så var jeg fornøyd med at han ikke ville forlate eller gi seg selv om han ikke kom noen vei. Tydelig at figurantsuget er der, så i påsken og neste sesong så blir det masse inngravinger for å virkelig hjernevaske inn dette, før vi prøver oss på A-lavine da.

Tilbake fra Tyin ble det nytt spor-fokus. Jeg fikk hjelp og innspill fra Frode, som var med og så på sporene våre, og sammen la vi en momentplan for å få styrt intensiteten bort fra beina og over til nesen. Vi trener masse ruter og microspor med nedgravde eller mikroskopiske gjenstander, og målet er å få styrt energien bort fra trekkhund-modus og over i sporhund-modus. Så langt har vi kjørt 8-10 økter pr dag med dette, og det ser ut til å funke veldig bra. Kommer til å kjøre dette videre en periode, og så begynne å kjøre inn igjen lange og eldre spor for å se om vi får lagt den nye spor-adferden inn i skikkelige spor. Selv om jeg mer eller mindre har lagt alle tanker om godkjenning på hylla for i år (iallefall frem til sporet sitter 200%) så er vi forsiktig optimistiske på at det kan bli en god sporhund om en 5-6 år, bare jeg klarer å holde meg konsekvent.