Denne helgen har gått med på markeringstrening med lavinegjengen. Forrige gang vi var oppe i snøen så fikk vi plutselig et "problem" med at Ask sluttet å grave og gikk rett over i standhals så snart han hadde gravd et lite hull inn i grava sånn at han kunne se figuranten. Mest sannsynlig er det ruintreninga og halsmeldingen på utilgjengelige figuranter som kicket inn, så han gjorde jo ikke noenting galt ut fra det han har lært og erfart tidligere, og hadde det ikke vært for det faktum at han sluttet å grave når han gikk i hals, så hadde jeg ikke sett på det som noe problem. Denne helgen ble det imidlertid satt inn et skippertak på å gi Ask masse erfaring på gravemarkeringer.
De to første repetisjonene på lørdagen ble en del halsing i starten, etterfulgt av "skal du ikke snart få figuranten til å komme med belønninga mi snart far?!?"-spørring, men plutselig gikk det opp et lys for vesle gul, og halsinga forsvant til fordel for gravinga. Vi sluttet av lørdagen med en flott markering og assistert inngraving på ei grav som var over halvannen meter dyp, så der var matfar veldig fornøyd. Det var litt forstyrrende for Ask når vi begynte å spa bak ham, men etterhvert som han kom seg lenger ned mot grava, så gikk intensiteten mer og mer opp, og forstyrrelsene av oss som gravde ble etterhvert uviktige.
Søndagen ble det 5 kjappe markeringer helt i starten. Vi startet med en liten halvmeter tykt lag over inngangen til grava, og siste repetisjon så var vi oppe i en god meter som han måtte grave seg gjennom selv. Veldig fornøyd med både graving og ikke minst stillheten på markeringene. Ser fremdeles at han søker litt støtte hos meg, men fokuset ble MYE bedre etter disse to dagene.
Siste økt på søndagen kjørte vi som et søk med markering. Vi startet å gå innover mot feltet mens scooteren kjørte rundt og Hugo var i søk på en annen grav et stykke unna. Når vi kom inn i fertssonen så snudde Ask og løp direkte til grava og satte igang gravinga. Etter inngraving og belønning så kjørte vi en siste markering. Denne gangen fikk Ask stå og se på mens jeg tettet graven og lessa på med masse snø før jeg satte ham på grava igjen. Denne påvirkningen ble tydeligvis litt vel mye, for på denne markeringen så kom det litt frustrasjonshals, men uten at han stoppet å grave, gravingen ble heller mer intens, og det ble med to-tre bjeff i starten, så den lar vi passere og kaller en fin markering og en super avslutning på helgen.
Ellers har jeg tenkt en masse i det siste, på alt vi har lært og erfart så langt, på det vi nå kan og det vi må lære, og selv om jeg har sagt det så mange ganger at alle sikkert er både smertefullt klar over det og rimelig leie av å høre det, så er jeg så vanvittig fornøyd med alt det som bor i Ask. Vi ligger milevis foran det skjemaet jeg hadde satt meg før jeg fikk ham i hus, og vi kommer ikke til å stoppe hverken trening eller progresjon.
Det ble veldig raskt krystallklart for meg at dette var en gutt som kun trengte en ting i starten - kontakttrening! Kontakten er den tingen som MÅ sitte som spikret og som ligger i bunn for alt som heter hundearbeid og samarbeid med hund, og her stod jeg altså med en liten valp som gladelig løp avgårde på flere hundre meters overvær og ikke brydde seg døyten i at matfar stod igjen og ropte. Hadde vi ikke lagt ned så mye arbeid i kontakt og lydighetstrening i starten, så hadde jeg garantert endt opp med en hund som kunne finne på å ta hele skogen på første rundeingsslag, og bare si "slapp av far, dette fikser jeg!". Den egenskapen er jo veldig grei å ha, eller i det minste vite om når det kommer til teigsøk, men for å få til de øvelsene vi testes i, som spor og rundering, så må samarbeidet og kontakten ligge skikkelig solid forankret i bunn.
Parallelt med søkstrening, så ble det mye "hold fast" og generalisering av apportering i alle mulige settinger og av alle mulige gjenstander, mens løsbittet ble terpet og terpet på til det kjedsommelige, slik at Ask virkelig lærrte seg at det ikke finnes noen annen ting i verden å gjøre når han får et løsbitt, enn å sitte på plass hos far og holde det fast. Vi trente LENGE med dette, og generaliserte så mye vi kunne før vi satte det inn i selve søkstreningen. Det viste seg at jeg nok gjorde en liten bjørnetjeneste ved å kjøre så mye flying/rett-i-belønning som jeg gjorde i starten, for vi holdt en lang periode på med å overbevise Ask om at de samme reglene for løsbitt gjaldt både når vi drev meldingstrening og når vi runderte. Vi hadde en lang periode der han plukket bittet umiddelbart, for så å forsøke å få figuranten til å leke. Jeg var hele tiden veldig obs på at jeg ikke skulle venne ham til at jeg ropte ham inn fra figurant, så det ble mye is i magen og mange ukvemsord bak sammenbitte tenner for å holde meg fra å rope ham inn der han hoppet rundt for å få belønningen, med løsbittet i munnen...
Så startet vi ruintrening. Her gjorde jeg et valg om å ikke bruke bringkobbelet, men ha halsmelding. Dette gjorde jeg fordi jeg ikke ville gi Ask noen som helst erfaring med å bruke bringkobbelet til å melde på avstand eller uten å ha lokalisert figuranten skikkelig, samt at jeg ønsket å minimere løpingen hans frem og tilbake i ruin-settingen, siden det alltid er fare for at de kan skade seg når de klatrer rundt i ruinene. Heldigvis er Ask veldig letthalset, så det tok ikke mange repetisjonene med melsingstrening der før halsen satt som et skudd. Jeg har også vært veldig klar på forskjellige arbeidstegn for forskjellige oppgaver i innlæringen, for å gi Ask klare skiller på hva som forventes i hvilken setting. Alltid sporsele når vi går spor, som jeg ikke tar på før vi kommer til oppsøket, alltid bringkobbel og trekant i teig/rundering, alltid helt naken hund i ruin, og eget dekken i lavine. Det finnes mange tanker og meninger omkring dette, men jeg er jo såpass enkel av meg at jeg ikke ser på hundetrening som rakkettforskning, og dermed valgte jeg å gjøre hver enkelt øvelse så enkel som overhodet mulig å gjenkjenne for Ask, slik at forventingene skulle være helt klare ut fra arbeidstegnene. Etterhvert som han blir mer erfaren så må han jo lære seg å gå spor uten sporsele, å rundere uten trekanten og søke i skred uten dekkenet, men i innlæringen så ønsker jeg å ha alle momenter klart avgrenset og konsekvente, slik at Ask alltid skal ha tryggheten av de rammene jeg har satt "i ryggen" når han jobber.
Veien videre fremover mot delmålet - inngangsbilletten til å få lov til å drive redningsarbeid - A-godkjenning, består for ettersøksdelen i enda mer mengdetrening, flere økter med rundering, generalisering av figuranter og varierende lengde på øktene. Vi jobber mer på tid enn på meter, for jeg vil ikke henge meg for mye opp i at runderingene må være så og så mange meter lange. Jeg nekter å tro at hunder vet hvor lang en meter er, og det er dermed viktigere for Ask å lære seg å jobbe over tid, snarere enn over antall meter. Når det gjelder spor så er det det samme som blir leksa der. Massemasse ukjente spor, i alle mulige terreng og settinger, samt av og til noen kortere momenter som terrengskifter, by-spor og sikkert flere hundre andre momenter som kan trenes uendelig mye.
I ruintrening så har jeg vært så heldig at jeg har fått en utrolig miljøsterk hund som samtidig har en ekstrem figurantinteresse, så her blir det bare å generalisere melding melding og melding, i alle settinger, med allemulige forstyrrelser og på alle mulige underlag. Meldingen er det viktigste i hele treningen, det er melding, enten det er bringkobbel, hals eller graving, som skiller en redningshund fra en hund, så melding/markering er noe vi ALDRI kommer til å slutte å trene på. Jeg ser jo at det å ha en hund som tross alt er såpass ung, men som allikevel skal mestre alle de meldingsformene vi har i alle de tre grenene har sine utfordringer, ruinhalsen slår av og til inn når vi har utligjengelige figuranter i rundering, eller når han får åpning inn til grava og ser figuranten, men med nok trening, og nok BRA trening, nok konsekvent trening, så har alt jeg har sett av Ask til nå fortalt meg at vi ikke vil ha noenting å frykte så lenge vi jobber målbevisst og konsekvent, og med våre faste arbeidstegn. Vi skynder oss sakte mot godkjenningene, for målet er jo å kunne være vel innafor minstekravet i alle tre grenene, slik at vi kan være parat til å stille opp når noen trenger vår hjelp, året rundt, og i alle mulige settinger. (så ja - målet er trippel, og det er et mål som bør være vel innen rekkevidde, med mindre matfar driter solid på draget!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar