Livstegn, statusoppdatering og et øyeblikks klarhet

Det har ikke blitt så mange blogginnlegg i det siste, ikke fordi vi ikke har trent, men fordi det plutselig ble så veldig travelt og vi trente jo bare på de samme tingene hele tiden så da var det jo grenser for hvor mange "vi har gått spor igjen"-innlegg det var vits i å skrive...

Vi trener fortsatt melding, rundering, lydighet, spor og lavine, og har egentlig kost oss med treningen hele tiden, men nå i det siste har jeg merket at det ikke har vært like motiverende å trene. Jeg har rett og slett ikke syntes at det var like gøy lenger, på grunn av alt presset jeg la på meg selv, med godkjenningen som nermer seg og lavine-planene og alt. Jeg glemte helt mitt eldgamle "mantra" - Treningen skal være GØY, den skal tilføre noe, ikke være et ork. På et tidspunkt så måtte jeg ta meg selv i nakkeskinnet og riste meg selv litt for å komme på rett spor igjen.

Løsningen ble, merkelig nok, ei treningshelg i Valle hos venn og instruktørkollega Vidar. Det ble ikke ei sånn rolig "nå skal vi bare kose oss dere"-treningshelg, men et skikkelig blodslit som utfordret meg skikkelig og virkelig fikk meg til å bite tennene sammen og fokusere på det gøye. Det høres kanskje rart ut, men en liten tur i kjelleren var akkurat det jeg trengte, for å klare å samle tankene og fokusere og ikke minst for å få tilbake det store overblikket på alt arbeidet jeg og Ask har lagt ned og skal legge ned videre fremover.

Jeg skal ikke gå noe mer inn på den vanlige hverdagstreningen vår, den er nå vann under broen og vi fokuserer fremover. Istedet prøver jeg å få ned på papir det som skjedde i helgen. Lørdagen startet som ei vanlig treningshelg, opp i treningsfeltet hvor jeg fikk en case der jeg visste hvor 2 av 3 graver var, men ikke den tredje. Ask fant veldig raskt den ukjente graven og markerte på den. Ikke like intens markering som han har hatt tidligere, så jeg ble faktisk litt satt ut av akkurat det, men når jeg etterpå fikk høre at det ikke fantes noen spor inn til hulen eller rundt hulen i det hele tatt, den var rett og slett gravd ut fra scootersleden, og figuranten hoppet nedi fra sleden og ble spadd ned før scooteren kjørte litt på kryss og tvers over åpningen. Jeg ser jo klart at vi har ikke har vært flinke nok på det å unngå tråkk rundt gravene når vi har trent hjemme, for der har hundene alltid hatt noen spor å støtte seg til, noe vi fikk eliminert denne helgen.
Vi søkte videre og Ask slo fint og markerte på begge de to andre gravene, og jeg belønnet markeringene. Det at han ikke fikk grave seg helt inn men fikk belønning av meg var jo litt rart for Ask i starten, men etter belønning så var det veldig lett å få ham med videre i søk, uten at den andre graven ble noen forstyrrelse for ham, så akkurat det var jo veldig bra å se, og en veldig bra lærdom for oss begge.

Etter økta så bar det tilbake til hytta for å gjøre oss klare til O-prøven. 20 kilometer, med utmarsj-sekk på ryggen, og terrenget vi skulle vandre rundt i var alt annet enn lett. Løypa var litt kortere for å kompensere for all stigningen, men med 800 høydemeter totalt den dagen så ble det hardt nok uansett. Formen var fin helt frem til post 3, der stivna jeg skikkelig til når vi stoppet for å ta på fellene igjen, og da gikk det på viljestyrke til post 5, der jeg tok en kjapp drikke og sjokoladepause før siste innspurt.Vel fremme var dommen bestått, med en halvtime til gode, og jeg var superfornøyd. På turen ned i kjelleren så fikk jeg samlet fokus og iløpet av turen så var det mye som bare fallt på plass... Jada, vi jobber mot godkjenningen og nå som vi har alt på plass både for godkjenning ettersøk og lavine, så er det mye som står og henger på de kommende prøvene, men allikevel så er det ikke noe viktig... Det er jo "bare" prøver... Misforstå merg riktig, jobben er superviktig og om man skal stå på lista så må tilliten og nivået være på plass og vel så det, men om det nå ikke skulle gå, så er det jo ikke verdens undergang... Vi må ikke henge oss opp i selve godkjenningen eller selve søksprøvene, for som jeg hele tiden har hevdet så er de bare et minimumskrav, en inngangsbillett. Hvis vi fokuserer utelukkende på prøvene og ikke på grunnen til at vi tar prøvene og det arbeidet vi skal gjøre etterpå, så vil vi aldri bli fullgode ekvipasjer. Jeg tok meg selv i å bryte det budet, og det ble en virkelig oppvekker der jeg sleit meg opp bakkene (og ned bakkene, som faktisk var tyngre, med sekk på ryggen og hund i tau, bå vinglete ski og med skjelvende knær...), Alt i alt så var prøven akkurat det doktoren anbefalte... Både fikk jeg smakt litt på det å være langt nede og måtte jobbe meg opp selv, og jeg fikk også nok fokus og klarhet til å se at vi har feilet - vi har et eller annet sted langs veien fått feil fokus, og nå har vi virkelig bitchslappet oss tilbake på rett spor, takket være denne prøven.

Når søndagen kom, etter ei natt ute i snøen, så var det innstillingsprøve på oss. Vi kjørte en ukjent oppgave ganske lik en A-prøve, og der var det nok ting som gikk bra til at vi fikk innstillinga vår, Når vi ankom "skredet", så kom Per Kristian løpende og forklarte at han hadde sett en person bli tatt av et skred. Det jeg ikke visste var at hunden hans, som var med og ble stående sammen med oss, var midt i løpetiden, og dermed var en test for å se på fokuset til Ask. Ingen av oss enset noe til det, og så snart jeg gav ham søk-kommandoen, så var det som om Mira ikke eksisterte, selv om hun ble stående helt i kanten av feltet hele tiden. Vi søkte oss oppover skredtunga, og når vi kom opp til ytre begrensning, så merket jeg at Ask gikk inn i finsøks-modus, og etter litt undersøking så begynte han å grave på toppen av en liten skrent. Jeg markerte funn etter at han hadde fått gravd en liten stund, selv om det ikke var tegn til noen graving i nærheten. Det viste seg at grava lå etpar meter nedenfor, men at den lå helt inntil fjellsiden, så ferten har nok fulgt opp langs steinen. Vidar var litt nølende selv, men når han så at alle de andre hundene også markerte på akkurat samme sted, og ingen gikk på selve åpningen til grava, så måtte han si seg fornøyd. Vi søkte videre, men siste figurant fikk vi ingen markering på. Det som reddet oss der var at det kun var en (godkjent) hund som faktisk fikk markering på den grava, så den var tydeligvis veldig vanskelig.
Etter innstillingen så ble det tid til noen kjappe repetisjoner med inngraving. Vi startet med påvirkning og åpen grav, før vi la på litt og litt mer foran åpningen, og nå fikk markeringene litt mer schwung / snøfreser-preg over seg. Vi får kjøre en del mer av disse , og da forsøke å legge opp til at han får ferten før han kommer til åpningen av hulen, frem mot Tyin, for det er jo sånne markeringer vi ønsker og trenger når vi kommer opp dit og når vi eventuelt kommer videre ut i reelle skred.

Skippertakstrening, fysisk test og planene videre

Det har gått lenge siden siste innlegg nå. Etter en liten gjennomgang av planene våre videre fremover, så ble det plutselig veldig travelt med alt vi må ha på plass, noe som gjorde at matfar ble litt stresset, og da ble det først et lite skippertak på sportrening, noe som gjorde at jeg innså at her må vi puste med magen og ikke la oss stresse av kommende prøver. Vi har i det siste trent masse kosentrasjonsøvelser i form av finsøk/smeller, og jobber nå med å overføre det til sporene slik at vi får en mer nøyaktig og forhåpentligvis også litt roligere sporgang.
Vi terper også stadig på meldingen, og jeg ser at hver gang vi tar pauser fra dette, så kommer problemene tilbake, i form av forsøk på å få figuranten i lek før han returnerer med bittet.
Nå jobber jeg med en del godbit, for å roe ham litt mer ned ute hos fig, og så langt ser det ut til å fungere fint. Faren er jo der for å passifisere ham for mye slik at det går ut over motivasjonen, men så langt så har ikke det vært et problem. Han er snarere litt for intens fremdeles, så det blir nok en god stund til med korte meldingsøkter frem mot prøvene. En positiv ting er at vi har fått bort halsingen på figuranter i trær eller i jervenduker så lenge bringkobbelet er på, så da kan det se ut som at han begynner å fatte poenget om at bringkobbelet er førstevalg og skal benyttes så lenge det er på, og så kan halsen få komme når bringkobbelet er av.

Jeg fikk også tatt fysisk test ettersøk sammen med Tone en fin søndag formiddag. Jeg må si at 15 likometer langs en grusvei/turløype der hundene måtte gå i bånd og vi møtte tusenvis av joggere, syklister, andre hundefolk osv ikke var spesielt gøy, men det er uansett greit med alt som er gjort.

Vi har kjørt A-runderinger som har gått helt supert, og lange og helt ukjente spor som har lært meg mye om Ask's sporadferd. En ting er å gå kjente spor eller spor der sporleggeren er med oss, men det er noe helt annet å måtte gå der 100% uvitende om hvor sporet går. Jeg har fått bekreftet det som jeg allerede har sett en del av før, nemlig at sporene blir veldig vinglete når Ask blir sliten. Nå trener vi en del på dekk og hvile i sporet så snart jeg ser antydning til pendling, og det ser ut til å gå veldig bra. Sammen med søksintensiteten fra smeller-treningen så ser det veldig lovende ut, så vi fortsetter med disse momentene hver for seg en stund til før vi kjører noen nye ukjente langspor.

Nå som frosten har kommet og vestlandsvinteren har fått seg et tynt melisdryss, så blir det mindre spor og mer melding og smeller, så satser vi på at vi gjenopptar sporene i neste uke, når det (iallefall ifølge tidligere refaring) er snøfritt igjen. Vi har etter de siste lavinesamlingene fokusert mer på ettersøkstreningen, siden alle videre planer står og faller på at vi klarer ettersøksgodkjennignen vår nå i vår. Planene for sesongen, med alt av hovedkurs og prøver begynner å falle på plass, så alt ser ut til å bli et veldig spennende år.

Treningshelg i Røldal, utedøgn og ekstremvær

Med varsler om ekstremvær hele helgen, så pakket vi sekker, bagger og utstyr og vendte nese og snute mot Røldal for ei snøhule-helg med masse lavinetrening. Vi møtte Bodil og Felix i Valldalen, og mens vi ventet på Stig og Mira, så satte vi likegodt i gang med å grave det som skulle være hytten vår for helgen. Etter mye graving, og litt planendringer underveis, (blant annet fordi noen veldig glade hunder hoppet på taket av hulen, som resulterte i at taket bestemte seg for å gi gulvet i hulen litt nærkontakt...) så endte vi opp med en "åpen løsning", eller en cabriolet-snøhule... Første natt ble altså under åpen himmel, kun omgitt av høye vegger av snø, og det som skulle ha vært en krystallklar stjernehimmel med masse nordlys over oss. Dessverre var vi for langt sør for nordlyset, og selv om stjernene helt sikkert var ganske så krystallklare, så hadde de bestemt seg for å gjemme seg bak skyene. Skyene som utover natten bestemte seg for å begynne å slippe ned et lite snødryss på oss.
Så - på tykt liggeunderlag, sovepose og jervenduk, og med stråleovnen Ask med i jervenduken, så ble det en fin natt. Selv om vi våknet med 10 cm snø oppå duken så hadde vi det varmt og godt, og selv om duken og sekken var våte av snø så var vi tørre og veldig fornøyde med natten. (selvfølgelig rent bortsett fra at Ask to ganger bestemte seg for å snike seg ut for å se om Stig ville være med å leke, noe som Stig helt sikkert var veldig fornøyd med, eller?)

Morgenen etterpå ble det grundig testing av webastoer for å tørke alle jervenduker, og mens hundene satt i bilene i varmen og ventet, så gravde vi flere graver og så snart Eric også kom så satte vi i gang treningen. Første økt, før det blåste skikkelig opp, ble et kort søk og funn av Stig. Eric gikk bak meg og insttruerte, og jeg gikk bare på uten engang å se på Ask. Når han slo på ferten så fortsatte jeg bare å gå slik at han skulle få løse oppgaven helt uten meg. Når Eric så at han stod og gravde for fullt, så snudde vi og gikk bort for å hjelpe til, men før vi var fremme så var Ask nesten nede i graven allerede. Vi begynte å grave bak ham uten noen påvirkning eller ros, slik at vi ikke skulle ta fokuset bort fra graven og figuranten, og han lot ikke til å merke at vi var der engang, så fokuset var helt tydelig der det skal være. Etter at alle hadde fått sine økter, så måtte Eric reise hjem. Da var allerede Hardangervidda stengt, og Håradalen gikk i kolonne, så det var tydelig at Nina var på vei opp i fjellet. Jeg hadde laget til et skikkelig dypgrav tidligere på morgenen, og siden både Bodil og jeg ville ha et ekstra funn, så ble Stig gravd ned og fikk ligge trygt og godt i en liten times tid, mens vi som var oppå snøen merket hvordan vinden og snøværet dro seg til. Bodil og Felix var først ute, og etterpå fikk Ask og jeg et fint søk. Filmen viser kanskje ikke skikkelig hvor "hårete" værforholdene ble, men den gir i alle fall et lite innblikk i flott lavine-vær.



Søndagen var vinden løyet, men Hardangervidda var fortsatt stengt og det var fremdeles kolonne i håradalen, så da ble vi værende nede i Røldal for å trene der. Vi kjørte 2 økter pr hund, og selv om det ikke ble akkurat som planlagt denne dagen, siden skitrekket der vi skulle trene var stengt, men vi fikk uansett noen greie søk. Jeg hadde parkert helt inntil en garasje der det hadde gått et skikkelig takras, så det hadde dannet seg en naturlig hule inn under taket. Bodil satte seg inn der, og allerede når jeg stod og tok dekkenet på Ask, så fikk han ferten, og hoppet raskt ut og klatret seg opp til taket og inn til Bodil. Her fikk han gå rett i belønning, siden momentet her bare var å sjekke om han var i søk helt fra (eller før) han gikk ut av bilen, som det viste seg at han var. Alt i alt en veldig fin helg, og selv om vi ikke fikk alle de momentene vi hadde planlagt, så fikk vi noe annet - nemlig trening under litt mer realistiske forhold.

Meldings-finpuss og mer lavine

Selv om det nå er lavinesesong, så må meldingene terpes på jevnt og trutt, så denne lørdagen var det 4 korte økter med meldingstrening som stod på tapetet. Moment - figurant i jervenduk og figgende/sittende på bakken. Mål - Få bort forsøkene på å komme seg inn i jervenduken for å hilse på før retur med melding.
Økt 1 - 3 meldinger, Startet fint på fig i lukket duk, litt intens hilsing på funn nr 2 - sittende figurant på bakkenivå. Denne figuranten hadde imidlertid ei høyløpsk tispe, så den skal jeg ikke vektlegge for mye. Avsluttet med en fin melding på jervenduk uten noe rot.
Økt 2 - Gående figurant, samt sittende/liggende åpen fig. Her var meldingene helt fine, så det er tydelig at det er jervenduken og det å faktisk se figuranten som har vært issuet.
Økt 3 - 4 funn på person i jervenduk. Samme figurant som på funn 2 på første økt, så her ble det litt å bryne seg på, men veldig raske, fine og rene meldinger på sittende fig i duken. Litt klatring/undersøking når figuranten lå strekk ut på bakken inni duken, noe som var ganske nytt, men ikke veldig store greiene, og flott innkomst, så vi avsluttet der og var veldig fornøyde med finpussen.
Siste økt, etter treninga var ferdig - Melding på mindre gjenstander. Her brukte vi løsbitt på lue/hanske-str gjenstander først for å minne ham på at disse ikke skulle apporteres, og så kjørte vi en omgang med fastbitt på de samme gjenstandene etterpå. Tidligere har Ask hat en uvane å apportere alle gjenstander som er mindre enn type sekk/jakke,men ved å legge et løsbitt på så gikk det veldig greit å få ham til å forstå at nå skulle det meldes og ikke apporteres. Virkelig greit å ha brukt masse tid på å hjernevaske inn en skikkelig løsbittmelding slik at vi enkelt kan bruke det som påminnelse når vi skal trene nye meldingsmomenter.

Søndag - lavinetrening. Vi startet med 2 kjappe markeringer, som gikk veldig bra. Neste funn ble et søk sammen med Bodil og Felix der vi startet samtidig og søkte oss mpt hver vår grav. Her tok Ask seg noen runder rundt graven før han lokaliserte skikkelig, men når han hadde lokalisert så gravde han seg helt inn for egen maskin. Det som var veldig gøy å se var at jeg nå kunne grave i veg bak ham uten at han stoppet for å sjekke hva jeg gjorde, slik som han gjorde tidligere. På markerings-økta så stod han plutselig med ene foten oppå spaden, men bare løftet foten av uten å stoppe gravingen når jeg trakk spaden til meg. En ekstra bonus for Ask var det jo at etter belønning her, så oppdaget han at figuranten hadde et stort reinsskinn som liggeunderlag, og lykken var stor når han oppdaget dette svææære biteskinnet (som han presterte å dra med seg ut av hula, fra under figuranten...)
Siste økt ble et søk inn mot ei vanskelig grav, og jeg brukte dirigering på samme måte som når vi søker teig, som viste seg å fungere helt supert. Graven var skikkelig overtråkket og lå i ei veldig bratt helling der han måtte grave seg langt ned for å komme seg inn i grava. Han slo på ferten når han var rett ovenfor grava, og før jeg klarte å karre meg opp skrenten, så var han nede hos figuranten og storkoste seg. Alt i alt en veldig bra helg rent treningsmessig. Meldingene vil det med en så sosial hund alltid være noe å pirke på, så der jobber vi jevnt og trutt, men progresjonskurven ser veldig bra ut, og lavinetreningen går fremover så det suser, så nå kjører vi en intenst løp frem mot våren og to-års-dagen.

Lavinehelg og refleksjoner så langt.

Denne helgen har gått med på markeringstrening med lavinegjengen. Forrige gang vi var oppe i snøen så fikk vi plutselig et "problem" med at Ask sluttet å grave og gikk rett over i standhals så snart han hadde gravd et lite hull inn i grava sånn at han kunne se figuranten. Mest sannsynlig er det ruintreninga og halsmeldingen på utilgjengelige figuranter som kicket inn, så han gjorde jo ikke noenting galt ut fra det han har lært og erfart tidligere, og hadde det ikke vært for det faktum at han sluttet å grave når han gikk i hals, så hadde jeg ikke sett på det som noe problem. Denne helgen ble det imidlertid satt inn et skippertak på å gi Ask masse erfaring på gravemarkeringer.

De to første repetisjonene på lørdagen ble en del halsing i starten, etterfulgt av "skal du ikke snart få figuranten til å komme med belønninga mi snart far?!?"-spørring, men plutselig gikk det opp et lys for vesle gul, og halsinga forsvant til fordel for gravinga. Vi sluttet av lørdagen med en flott markering og assistert inngraving på ei grav som var over halvannen meter dyp, så der var matfar veldig fornøyd. Det var litt forstyrrende for Ask når vi begynte å spa bak ham, men etterhvert som han kom seg lenger ned mot grava, så gikk intensiteten mer og mer opp, og forstyrrelsene av oss som gravde ble etterhvert uviktige.

Søndagen ble det 5 kjappe markeringer helt i starten. Vi startet med en liten halvmeter tykt lag over inngangen til grava, og siste repetisjon så var vi oppe i en god meter som han måtte grave seg gjennom selv. Veldig fornøyd med både graving og ikke minst stillheten på markeringene. Ser fremdeles at han søker litt støtte hos meg, men fokuset ble MYE bedre etter disse to dagene.

Siste økt på søndagen kjørte vi som et søk med markering. Vi startet å gå innover mot feltet mens scooteren kjørte rundt og Hugo var i søk på en annen grav et stykke unna. Når vi kom inn i fertssonen så snudde Ask og løp direkte til grava og satte igang gravinga. Etter inngraving og belønning så kjørte vi en siste markering. Denne gangen fikk Ask stå og se på mens jeg tettet graven og lessa på med masse snø før jeg satte ham på grava igjen. Denne påvirkningen ble tydeligvis litt vel mye, for på denne markeringen så kom det litt frustrasjonshals, men uten at han stoppet å grave, gravingen ble heller mer intens, og det ble med to-tre bjeff i starten, så den lar vi passere og kaller en fin markering og en super avslutning på helgen.

Ellers har jeg tenkt en masse i det siste, på alt vi har lært og erfart så langt, på det vi nå kan og det vi må lære, og selv om jeg har sagt det så mange ganger at alle sikkert er både smertefullt klar over det og rimelig leie av å høre det, så er jeg så vanvittig fornøyd med alt det som bor i Ask. Vi ligger milevis foran det skjemaet jeg hadde satt meg før jeg fikk ham i hus, og vi kommer ikke til å stoppe hverken trening eller progresjon.

Det ble veldig raskt krystallklart for meg at dette var en gutt som kun trengte en ting i starten - kontakttrening! Kontakten er den tingen som MÅ sitte som spikret og som ligger i bunn for alt som heter hundearbeid og samarbeid med hund, og her stod jeg altså med en liten valp som gladelig løp avgårde på flere hundre meters overvær og ikke brydde seg døyten i at matfar stod igjen og ropte. Hadde vi ikke lagt ned så mye arbeid i kontakt og lydighetstrening i starten, så hadde jeg garantert endt opp med en hund som kunne finne på å ta hele skogen på første rundeingsslag, og bare si "slapp av far, dette fikser jeg!". Den egenskapen er jo veldig grei å ha, eller i det minste vite om når det kommer til teigsøk, men for å få til de øvelsene vi testes i, som spor og rundering, så må samarbeidet og kontakten ligge skikkelig solid forankret i bunn.

Parallelt med søkstrening, så ble det mye "hold fast" og generalisering av apportering i alle mulige settinger og av alle mulige gjenstander, mens løsbittet ble terpet og terpet på til det kjedsommelige, slik at Ask virkelig lærrte seg at det ikke finnes noen annen ting i verden å gjøre når han får et løsbitt, enn å sitte på plass hos far og holde det fast. Vi trente LENGE med dette, og generaliserte så mye vi kunne før vi satte det inn i selve søkstreningen. Det viste seg at jeg nok gjorde en liten bjørnetjeneste ved å kjøre så mye flying/rett-i-belønning som jeg gjorde i starten, for vi holdt en lang periode på med å overbevise Ask om at de samme reglene for løsbitt gjaldt både når vi drev meldingstrening og når vi runderte. Vi hadde en lang periode der han plukket bittet umiddelbart, for så å forsøke å få figuranten til å leke. Jeg var hele tiden veldig obs på at jeg ikke skulle venne ham til at jeg ropte ham inn fra figurant, så det ble mye is i magen og mange ukvemsord bak sammenbitte tenner for å holde meg fra å rope ham inn der han hoppet rundt for å få belønningen, med løsbittet i munnen...

Så startet vi ruintrening. Her gjorde jeg et valg om å ikke bruke bringkobbelet, men ha halsmelding. Dette gjorde jeg fordi jeg ikke ville gi Ask noen som helst erfaring med å bruke bringkobbelet til å melde på avstand eller uten å ha lokalisert figuranten skikkelig, samt at jeg ønsket å minimere løpingen hans frem og tilbake i ruin-settingen, siden det alltid er fare for at de kan skade seg når de klatrer rundt i ruinene. Heldigvis er Ask veldig letthalset, så det tok ikke mange repetisjonene med melsingstrening der før halsen satt som et skudd. Jeg har også vært veldig klar på forskjellige arbeidstegn for forskjellige oppgaver i innlæringen, for å gi Ask klare skiller på hva som forventes i hvilken setting. Alltid sporsele når vi går spor, som jeg ikke tar på før vi kommer til oppsøket, alltid bringkobbel og trekant i teig/rundering, alltid helt naken hund i ruin, og eget dekken i lavine. Det finnes mange tanker og meninger omkring dette, men jeg er jo såpass enkel av meg at jeg ikke ser på hundetrening som rakkettforskning, og dermed valgte jeg å gjøre hver enkelt øvelse så enkel som overhodet mulig å gjenkjenne for Ask, slik at forventingene skulle være helt klare ut fra arbeidstegnene. Etterhvert som han blir mer erfaren så må han jo lære seg å gå spor uten sporsele, å rundere uten trekanten og søke i skred uten dekkenet, men i innlæringen så ønsker jeg å ha alle momenter klart avgrenset og konsekvente, slik at Ask alltid skal ha tryggheten av de rammene jeg har satt "i ryggen" når han jobber.

Veien videre fremover mot delmålet - inngangsbilletten til å få lov til å drive redningsarbeid - A-godkjenning, består for ettersøksdelen i enda mer mengdetrening, flere økter med rundering, generalisering av figuranter og varierende lengde på øktene. Vi jobber mer på tid enn på meter, for jeg vil ikke henge meg for mye opp i at runderingene må være så og så mange meter lange. Jeg nekter å tro at hunder vet hvor lang en meter er, og det er dermed viktigere for Ask å lære seg å jobbe over tid, snarere enn over antall meter. Når det gjelder spor så er det det samme som blir leksa der. Massemasse ukjente spor, i alle mulige terreng og settinger, samt av og til noen kortere momenter som terrengskifter, by-spor og sikkert flere hundre andre momenter som kan trenes uendelig mye.

I ruintrening så har jeg vært så heldig at jeg har fått en utrolig miljøsterk hund som samtidig har en ekstrem figurantinteresse, så her blir det bare å generalisere melding melding og melding, i alle settinger, med allemulige forstyrrelser og på alle mulige underlag. Meldingen er det viktigste i hele treningen, det er melding, enten det er bringkobbel, hals eller graving, som skiller en redningshund fra en hund, så melding/markering er noe vi ALDRI kommer til å slutte å trene på. Jeg ser jo at det å ha en hund som tross alt er såpass ung, men som allikevel skal mestre alle de meldingsformene vi har i alle de tre grenene har sine utfordringer, ruinhalsen slår av og til inn når vi har utligjengelige figuranter i rundering, eller når han får åpning inn til grava og ser figuranten, men med nok trening, og nok BRA trening, nok konsekvent trening, så har alt jeg har sett av Ask til nå fortalt meg at vi ikke vil ha noenting å frykte så lenge vi jobber målbevisst og konsekvent, og med våre faste arbeidstegn. Vi skynder oss sakte mot godkjenningene, for målet er jo å kunne være vel innafor minstekravet i alle tre grenene, slik at vi kan være parat til å stille opp når noen trenger vår hjelp, året rundt, og i alle mulige settinger. (så ja - målet er trippel, og det er et mål som bør være vel innen rekkevidde, med mindre matfar driter solid på draget!)

Juleteig, meldingstrening og lav-innetrening

Neida, tittelen inneholder ingen skrivefeil, for med så lite snø, så var det jammen ikke høyt under taket i de ørsmå snøhulene vi klarte å lage... Allikevel så ble det etpar kjappe søk og meldinger på oss denne søndagen.

Helgen startet med lørdagstrening, og selv om det var planlagt juletrening, så hadde jeg et ønske om å terpe mer på melding, noe jeg faktisk fikk til. Juletreninga bestod av en søkskonkurranse der vi delte oss inn i 2 lag og gjemte oss for hverandre. Mitt lag var første lag ut i søk, og mens det andre laget stakk og gjemte seg, så ble vi andre stående og planlegge søket. Området var en sirkel på 500 meter i diameter ut fra grillhytta der vi skulle ha lunch, og jeg og Ask fikk en rimelig stor teig som viste seg å være nokså bratt og vanskelig å søke. På vei opp mot grillhytta så dro Ask avgårde og kom inn med melding på Kjell Ove som satt i KO, så vi fikk en tyvstart på meldingstreningen allerede der. Etter påvisning og litt belønning der så startet vi med et raskt sveip langs den ene siden av teigen, og det varte ikke lenge før Ask dro avgårde. Jeg klatret meg opp på en liten kolle og så Ask jobbe på et godt stykke unna. Figuranten lå pakket godt inn i en jervenduk, og i slilke situasjoner så ser jeg at Ask ofte sliter litt med å forlate figuranten før han har fått øyekontakt, noe han også gjorde denne gang. Jeg fortsatte å gå et stykke og etter etpar hopp frem og tilbake over figuranten, så kom han settende med meldingen. Etter påvisning og belønning så hadde vi ikke gått særlig langt før han igjen dro avgårde, denne gangen opp gjennom bratt og tett skog. En liten stund etterpå kom han inn med ny melding, og jeg lot Venke stå igjen mens vi dro avgårde på påvisning. Terrenget var så vanskelig å komme seg raskt frem i at jeg slapp påvisningslina og lot Ask løpe i forveien, og når han da kom frem til figuranten og ikke fikk belønning direkte, så kom halsen og ledet meg de siste metrene slik at jeg fikk kastet belønningen til Ronny. Halsen er en veldig grei hjelp i slike situasjoner, for jeg hadde ikke oversikt over hvor de var hen mens jeg kavet meg frem gjennom buskene. Har jo testet ut det med flere meldinger tidligere, og hadde jeg bare plystret på ham når han begynte å halse, så hadde jeg fått en ny melding, men siden jeg bare var etpar meter unna denne gang, så lot jeg det bli med en melding og halsing, og var veldig fornøyd med det. På vei nedover igjen med Ronny så kom Ask inn med ny melding, han hadde "funnet" Venke en gang til (snikplanen min om meldingstrening fungerte altså... ;-) ) Ny påvisning og ny belønning, før vi søkte oss videre gjennom teigen og lot figurantene gå tilbake til KO. På vei tilbake når vi fikk beskjed om at alle figurantene var funnet, så dro plutselig Ask avgårde på et overvær, og jeg hdde dermed ingen sjangs til å kalle ham inn igjen. Etter en liten stund så hørte jeg bjeffing, men ikke fra Ask, og etter litt av denne bjeffingen, så kom det etpar bjeff fra Ask også. Når jeg kom ned til KO, så hadde han altså slått på overvær av noen turgåere med hund, og denne hunden hadde tydelig lyst til å drepe Ask, og stod i stramt bånd og gneldret. Ask hadde imidlertid hoppet rundt dem og forsøkt å få den andre hunden til å bli med å leke. Dette var jo en glede i skåret, for ideelt sett så skulle han ha tatt bittet og kommet inn med melding, men akkurat den settingen, (gruppe med folk og hund, på veien like ved der alle de andre NRH-erne satt) har vi ikke trent på. Det positive var imidlertid viktigere - nemlig at han ikke gjorde noen form for utfall mot den andre hunden, annet enn å forsøke å få den i lek, selv om den ikke var i nærheten av leke-modus. Det var jo bare med på å senke skuldrene mine i forhold til møter med eventuelle "ublide" hunder når vi er i søk.

Etter grillmat og dømming av noen prøver, så fikk vi ei økt med 4 meldinger på figurant i jervenduk, og disse gikk veldig bra. På den første var det litt jobbing for å komme inn i duken og få øyekontakt, men på de siste var det bare plukking av bittet og umiddelbar retur til meg. Helt til slutt så fikk vi ei lita teig-økt med melding på gjenstand, når vi måtte ut for å hente sporslutten fra A-sporet.

Søndagen var det som nevnt lavinetrening. I svært våt og svært lite snø fikk vi akkurat 2 graver og 2 funn. I den første grava startet Ask markeringen midt oppå grava, med det resultat at han gikk rett gjennom taket og ned på figuranten. Han ble hoppende rundt nedi der med pipeballen og storkoste seg, så det var ikke noen redsel å spore selv om han plutselig dumpa rett gjennom taket. Her hadde vi fin gravemarkering og god intensitet.
På økt nr 2 hadde vi økt på snømengden foran hula  ørlitegranne mer, og i tillegg så hadde ikke grava fått lufta seg lenge nok, så der ble det litt graving på den snøen som vi hadde gravd ut av hula. Når han etter en stund slo på ferten av figuranten så ble det imielertid en markant økning av intensiteten, så det var veldig lett å se hva som bar utsjekk av fert og hva som var markering på figurant. Han gravde seg et godt stykke inn, men når han fikk et hull inn til hula slik at han kunne se figuranten, så slo han raskt over i hals. Jeg avventet ham og etter en stund kom gravingen igang igjen og etter å ha fått utvidet hullet fra størrelse "1 labb" til "her passer såvidt hodet inn", så klarte han å skvise seg inn til figurant og hadde full jubel der inne. Nå er det jo sånn at både hals og graving er godkjente meldingsformer i lavine, men målet mitt er jo å få fine og rene gravemarkeringer, så her er det bare mengdetrening som hjelper. Det at han halser er sånn sett ikke feil, i forhold til om han står og markerer på ei grav når det er svært dårlig sikt og jeg ikke har full kontroll på hvor han er, men ideelt sett så skal jeg jo hele tiden ha kontroll på hvor han er og hva som er avsøkt, så derfor kommer jeg til å jobbe for å få frem en bedre gravemarkering og få ned halsingen. Det blir mengdetrening og generalisering utover sesongen, forhåpentligvis med en del mer snø, og gjerne også tørrere og kaldere snø enn det våte halv-slapset som vi drev og krøp rundt i denne gang. :-)

Mere spor

Mens lavinesesongen for noen er i full gang, så fortsetter vi med barmarkstreninga en stund til, og nå er det spor som står på programmet. Vi trener spor med underlagsskifter i beferdet område, samt sporoppsøk, og nå begynner mye å falle på plass. Vi har selvfølgelig mye mer vi må jobbe med, og trekke ut som enkeltmomenter, men det vi har jobbet med nå har vært spor i terrenget men med masse kryssinger av grusveier og lysløyper, der det går masse turgåere og mosjonister.
Vi kjører nå ukjente spor, men med merker der sporleggerne treffer veiene/stiene, og for å unngå kaninbyks over veien for så å ta opp igjen sporene der, så blir alle sporleggere instruert om å vinkle og følge vei/sti minst 20 meter før de går ut i terrenget igjen. Det jeg ser er at jeg må korte inn sporlina når vi nærmer oss veiene, og stoppe opp og la Ask få utrede litt i terrengskiftet. Hvis jeg lar ham få de vanlige 4-5 metrene, så er han raskt over veien før jeg kommer frem, men så lenge jeg jobber meg inn til ca 2-3 meter og står i grøfta til han finner utav underlagsskiftet, så går det veldig greit. Det vi kommer til å trene mer på fremover er korte spor som går fra mykt underlag til hardere, og slutten på det hardeste underlaget. (gress-grus, grus-asfalt etc...) Målet mitt er at vi skal slippe mye unødvendig utsjekk når vi veksler mellom forskjellige underlag, så her er det nok bare generalisering, generalisering, generalisering som hjelper.

Vi har også kjørt noen økter med lange sporoppsøk, og her er jeg veldig fornøyd med hvordan samarbeidet funker. Jeg styrer retning og fart, og Ask jobber superkonsentrert og slår veldig kontant på sporene. På lørdag så imponerte vi Paul med oppsøkene våre, siden han hadde glemt hvor han gikk ut, og sa nei når vi meldte spor, men det viste seg at Ask visste bedre enn paul, og gikk rett på slutten selv om jeg forsøkte å holde igjen.
Vi har variert oppsøkene fra å være alt fra 20 cm til 200 meter, og Ask jobber like fokusert hele tiden og er veldig lett å lese på når han melder spor, så her begynner jeg å føle meg veldig trygg på ham. Nå blir det mer fokus på spor i urbant miljø og med de tidligere nevnte underlagsskiftene som gjelder fremover, og så starter vi vel på lavinesesongen når snøen kommer litt nermere oss enn at vi må helt til Røldal for å finne treningsforhold. utstyrsbagen for lavinesesongen er allerede pakket klar, så her blir det no rest for the wicked fremover, uansett vær og føreforhold! :-)