Store endringer og ny lavinesesong...

Det har vært en turbulent periode for Ask og meg, så det har blitt lite tid til blogging i de siste månedene. Forhåpentligvis så får vi bedre tid nå som ting kanskje roer seg litt med nytt liv på nytt sted og i ny jobb og alt... Jeg får eventuelt ha det som et nyttårsforsett, så kan jeg kanskje blogge frem til februar/mars, som vel er så lang tid som gjennomsnittsmennesket opprettholder sine nyttårsforsetter? ;-)

Ask og jeg har altså flyttet til Os, fått oss ny leilighet og nye treningsvenner, og matfar har fått seg en ny og veldig spennende og givende jobb. All endringen har medført at vi har brukt en del tid på å "finne oss selv" og finne roen, både Ask og jeg, men det betyr ikke at vi ikke har trent. Vi har sporet og rundert jevnlig, og nå har vi også kommet godt i gang med årets lavinesesong. Sesongen der startet med det som ikke kan kalles annet enn vansøk under snø, i et forferdelig vått vintervær, med masse vann under den lille snøen som var. etter det så har helgene gått slag i slag med lavinetreninger, kurs med jobb, og ettersøkstreninger. For å si det sånn - når det gikk to måneder før jeg så hvordan det så ut utenfor leiligheten min i dagslys, så sier det seg vel selv hvor hektisk ting har vært.

Helga som var ble brukt på lavinesamling på Vikafjellet, med en "liten svipptur" inn til Bergen for å holde et foredrag, før det bar tilbake for mer lavinetrening der jeg endelig fikk innstillingen vi trengte for å gå opp til lavine ukas-arbeid på Tyin i begynnelsen av mars. I skrivende stund så er vi innlosjert på Hardanger folkehøgskole der jeg fungerer som lærer/veileder for redningslinja der, og her stortrives vi begge to! Ask har fått være med oss hele dag, og med fjellsidene i hardanger som klasserom, badet i sol, så har dagen vært helt fantastisk!

Videre fremover så blir det dessverre ikke akkurat mindre travelt... Jeg må plassere Ask i "feriehjem" uken før Tyin, for å reise på ei ukes aksjonslederkurs på Finse, og derfra bærer det rett til søksprøver og ukas arbeid på Tyin. Ikke akkurat den oppkjøringa jeg ville hatt, men jeg satser på at den uken med vile bare gjør Ask enda mer motivert for jobben som venter oss. Selv kommer jeg nok til å være nokså kjørt når de kursene er over, men heldigvis så er begge kursene ting som jeg føler at gir meg masse tilbake og inspirerer meg til å ville jobbe mer, så vi satser på at det går bra!

Trening i boks

Etter gårsdagens trening så er det på sin plass å skrive litt. Ikke nødvendigvis noe spesifikt fra selve treningen, men fra det jeg alltid har ment om treningsmetoder og effektiv og optimal trening. Jeg har jo alltid ment at man skal bryte alle øvelser ned i minste tenkelige momenter og bygge et solid fundament før man starter med fullstendige øvelser, og det gjelder ikke bare i innlæringen, men gjennom hele livet til hundene, for vedlikehold og videreutvikling i tillegg til nyinnlæring.

 

 

Jeg har et "mantra" som jeg trekker frem hele tiden, både for meg selv og for dem jeg trener med - nemlig å tenke og trene i bokser. Så små bokser som mulig, for å gjøre det så tilnærmet umulig som mulig for hunden å gjøre feil, og for å gjøre det så enkelt som mulig for hundefører å belønne det som hunden gjør riktig, og så enkelt som mulig for hunden å forstå våre forventninger. Det handler om å bryte øvelsene ned og forenkle så mye som mulig. Et enkelt eksempel som jeg dessverre ser så alt for ofte er at man setter sammen flere elementer før hunden har fått mulighet til å forstå hvert enkelt moment skikkelig... I meldingstreningen så er det ofte å kjøre en full øvelse uten at hunden har forstått hva som er selve nøkkelen til å låse opp belønningen ute hos figurant, i stedet for å virkelig hjernevaske inn at det KUN er å sitte hos føreren og HOLDE FAST som gjør at figuranten belønner. I runderingen er det de som krever rette utslag, gode fremtrekk, fin lokalisering OG en fin melding, når hunden egentlig burde få tid til å modnes med oppgavene og la momentene sette seg skikkelig først. Jeg pleier alltid å bruke følgende eksempel i slike tilfeller: Hva skjer om hunden har et SUPERT utslag, flott fremtrekk, lokaliserer figuranten fint, plukker bittet og så stopper halvveis inne og slipper bittet... Hva gjør man da? Alt for mange tillater at hunden da plukker opp igjen bittet og så kommer inn til føreren, noe som jeg kjenner at jeg koker av hver gang jeg ser det... Hva skjedde med å lære hunden at den ALDRI skal slippe, slik at man ikke risikerer å få dårlige meldinger senere? Og - hvordan skal da hunden få bekreftet at den flotte utsendingen var akkurat det vi ønsker, at fremtrekket var supert og at måten den plukket bittet på var supert, når hele øvelsen må gjøres på nytt fordi den slapp bittet etter alle de flotte momentene? Hvorfor ikke gjøre det så enkelt at man alltid får belønnet akkurat det man ønsker å belønne?
 

Vel - veldig ofte så ser man seg blind på den ferdige øvelsen, det ser så fint ut når den voksne, erfarne, godkjente hunden gjør det, og man vil så gjerne gjøre det samme, at man glemmer at også den erfarne hunden måtte starte et sted. Man ser ikke veien til sluttmålet, og enda viktigere - man ser ikke viktigheten av et bunnsolid grunnmur i meldingen. Jeg mener bestemt at den eneste forskjellen på en redningshund og "bare en hund", er meldingen... Uten meldingen så har vi ingenting ute på en aksjon å gjøre, og derfor er jeg nok godt over middels opphengt i at denne må være bra. Selv sliter jeg med meldingene - Ask melder på alt vi trener på, og jeg vet at han vil melde, men det vi sliter med er den oversosiale biten, som gjør at meldingene hans kan bli "urene" fordi han forsøker å få figurantene til å gi ham belønningen før han returnerer til meg. Dette er et problem som jeg selv er skyld i, fordi jeg startet treningen til Ask med å kjøre ham rett i belønning på samme måte som jeg gjorde med Odin, uten å ha tatt med i vurderingen hvor ekstremt sosial og intens Ask er. Dette betyr at dette er noe jeg må trene MASSE på, og vedlikeholde opp gjennom hele livet til Ask, og da er vi tilbake til å tenke og å trene i bokser... Små bokser... Virkelig lære ham at det ikke er akseptabelt å støte på figurantene, men bare plukke bittet og returnere ASAP!
 

Det vi gjør er å gå tilbake til trinn 3 i meldingstreningen, sitt hos figurant, få bittet og returner til far. Bare for å fjerne alt annet som kan forstyrre øvelsen. Etter det så varierer vi, løsbitt liggende på bakken slik at han må søke det opp og ikke bare få det presentert, slik at han får et lite sekund til å summe seg før han returnerer. Jeg tenker ALDRI på at "vi må kjøre hele øvelsen for å få masse erfaring i runderinga", fordi jeg vet at om jeg hadde gjort det, så hadde Ask bare fått flere og flere erfaringer på at han får belønning for uvanene sine, som i sin tur vil gjøre det bare vanskeligere og vanskeligere å gå inn og fikse dette senere... Veldig mange glemmer at hunder som lærer raskt også lærer uvaner like raskt, og for slike hunder så er det bare enda viktigere å være helt 100% sikker på at de virkelig VET hva vi forventer og gjør det i stedet for å finne egne løsninger eller tillære seg uvaner som vil komme tilbake og bite oss i rumpa senere i utdannelsen...
 

Det å tenke og trene i små bokser er jo like aktuelt i andre øvelser... Sporene for eksempel, kan brytes ned i masse små elementer, og jo bedre vi blir på å innskrenke rammene for det vi vil trene på og gjøre det så enkelt som mulig for hunden å forstå og få belønning for rett adferd, jo færre repetisjoner trengs det før hunden forstår skikkelig, altså mer effektiv trening, og mer optimal trening! Det er ingen grunn til at vi alltid skal trene på hele øvelsene, og i alle fall ikke dersom vi ikke er 100% sikre på at hunden virkelig KAN alle delmomentene som til sammen utgjør øvelsen, verken i rundering, felt eller spor. Vi må jo trene hele øvelsene opp mot prøver og konkurranser, men utenom det så vil man nesten alltid ha mer igjen for å trene momenter enn hele øvelser, fordi det er ALLTID noe å finpusse på og forbedre! Selv fastholder jeg på de målene som vi har satt for oss selv for året, men allikevel vet jeg at veien dit består minst like mye i å trene momenter som i å trene hele øvelser.

spor-helg

Det har vært spor på tapetet i den siste tiden. Flere langspor med masser av utfordringer, men viktigere er alle de momentene vi har isolert og trent på. En av de tingene jeg har sett at Ask kan slite med, dels fordi han har så høy fart i sporet, er underlagsskifter fra vegetasjon til hardt underlag. Vi har derfor tatt dette momentet ut av sporene og bare trent på dette. Vi har startet med spor på gress som etter kort tid har gått ut på grus/asfalt. Overgangen til grus har blitt veldig mye bedre og Ask jobber godt og intenst med nesen på grusen i stedet for å løpe "hodeløst" rundt for å lete etter sporet i vegetasjonen. På asfalten så må vi strekke strikken enda lenger... Vi har trent en del spor som går ut på, tvers over, på skrå over og langs asfaltveier. I starten så prøvde Ask seg på "snarveien" ved å stoppe sporet i veikanten, så løpe over og lete etter sporet igjen på andre siden, men ved hjelp av "asfaltgjenstander", i denne treninga i form av små biter med el-tape trykket godt ned i asfalten, først i starten så ble de trukket lenger og lenger ut på asfalten, så fikk han flere supre erfaringer på at sporet også måtte følges ute på asfalten og ikke bare i skogen.

Det som er greit med denne typen momenttrening er at man får belønnet akkurat det som man ønsker å trene på, og man kan også få mange repetisjoner på kort tid, så kvalitetsmessig er dette en super måte å trene på i en travel hverdag. Jeg har startet med å gi meg selv "hjemmelekse" med å identifisere de helt konkrete momentene som jeg ønsker å forbedre, og legge planer for hvordan treningen skal legges opp for å være helt optimal, og helt konkrete mål med enkeltmomentene før vi går videre med å legge dem inn i sporene. Jeg gjorde jo akkurat det samme når vi trente melding, så nå går vi like vitenskapelig til verks på sporene som i de andre øvelsene. Målene med laaaange, gaaamle og ukjente spor trener vi fremdeles mot, men i stedet for å bare trene slike spor, så veksler vi nå mellom momenter og spor, for at treningen ikke skal bli monoton for noen av oss, men hele tiden skal være spennende og ikke minst gi synlige og målbare resultater.

Vi har også trent en del på sporoppsøk, for selv om jeg faktisk synes at vi er ganske gode på akkurat det, så kan man jo aldri bli god nok. Det vil alltid være rom for forbedring, og jo flinkere vi blir på sporoppsøk, jo bedre vil fremtidige sporprøver gå. Vi trener stadig på kortere og kortere "rene" spor før vi entrer overtråkket terreng, slik at Ask skal lære seg å feste seg på sporet etter første meter. Jeg merker stadig forbedring på dette, og det er veldig gøy å se at han nå ignorerer kryssingene og alt allerede etter få meter etter sporstart, selv etter et oppsøk og ikke bare ved direkte påsett. Måten vi trener dette er å legge gjenstand kortere unna enn sporlinas lengde, slik at jeg kan bli stående i ro når Ask slår på sporet og la ham erfare at det lønnner seg å bare "gønne på" når han treffer sporet, selv om jeg ikke følger etter. Jeg vil jo gjerne ha sporoppsøkene slik at jeg kan gå dem i blinde og allikevel være helt trygg på at "Nå er han på spor!", og denne treningen ser ut til å fungere veldig bra.

Vi fortsetter nok sporene også utover vintersesongen, selv om fokuset snart endres til lavinetrening. Vi starter nok ganske snart med lange overvær i høst/vinterfjellet og når snøen blir dyp nok, så er det frem med spadene og sondestengene igjen. En ting er i alle fall hevet over enhver tvil - det er aldri en kjedelig stund i redningshund-verdenen, og jeg stortrives med hvert eneste aspekt av den!!!

Hovedkurs og godkjennning

Nervene var i helspenn en god stund frem mot dette kurset, fordi jeg vet at den katastrofesøksgodkjenninga som vi skulle prøve oss på er den mest krevende utdannelsen en hund (og ikke minst en ekvipasje) kan gå gjennom. Jeg har jo alltid hatt lyst til å godkjenne i katastrofesøk slik at vi kan være en ressurs utover bare ettersøksgodkjenninga, men siden jeg aldri fikk mulighet til å prøve meg på det med Odin, så var usikkerheten større enn noen gang her for hva som ventet oss av utfordringer.

Ask har helt fra dag en vist seg å være veldig miljøsterk, og vi har trent målrettet mot denne godkjenninga helt fra han var 10 uker gammel. Vi har gått i, lekt i og trent i alt tenkelig av miljø og underlag, og alt det viste seg å være et godt grunnlag. Allikevel var jeg nervøs, mest bare på grunn av de enorme dimensjonene på det som ventet oss. Her hjemme har vi ikke de enorme plankehaugene eller ruin-tomtene som vi kom til å møte på, så selv om jeg var gansk sikker på at Ask ville melde fint uansett underlag eller setting,  så var det allikevel litt uvisst om jeg ville klare å få ham til å forsere svære "ruiner". Jeg var faktisk så usikker at jeg "tjuvstartet" på kurset ved å reise til Kristiansand for å trene litt i plankehaugene som Bodil har fikset som treningsområde. Heldigvis så beroliget Ask meg veldig ved å ta alle utfordringer på strak arm og som om det var den mest naturlige ting av verden å klatre rundt på hva det skulle være.

Onsdag morgen bar det avgårde til Skedsmo og kursåpning. ogallerede første dag ble vi drillet i det som kom til å bli et hovedtema for hele kurset - taktikk og sikkerhet i søket. Vi fikk masse erfaringer fra gjengen som hadde vært i Nepal, og god gjennomgang av både INSARAG-retningslinjene som vi må følge som en del av NORSAR, samt gode forklaringer på hva, hvordan og hvorfor. Alt i alt reiste vi hjem med MASSE ny og veldig nyttig lærdom omkring NORSAR og katastrofesøk.

Alle søkene våre var ukjente oppgaver, og vi ble gang på gang drillet i taktikk i søket. Første økt var nok preget av nervøsitet, for det ble gjort en del dumme førerfeil, men Ask gjorde jobben sin uten å la seg påvirke av meg heldigvis. Utover i uken så ble taktikken heldigvis mer og mer imprentet og ting gikk mye greiere i takt med at skuldrene sank mer og mer. Vi fikk imidlertid en liten "knekk" når vi skulle søke i line og få melding tett på utilgjengelige figuranter, for her var det ingen som hadde fortalt Ask at figurantene skulle være utilgjengelige, så i stedet for å melde, så brøt han seg innn til der figurantene lå, og jeg ble bedt om å dra ham ut igjen. Det samme skjedde igjen på forsøk to, han viste helt klart at han hadde nesen på og at han klarte å lokalisere figurantene, men i og med at vi trakk ham bort så fikk vi ikke melding på disse. Vi kunne ha blitt stående og ventet ham ut, men da hadde det til slutt bare blitt en frustrasjonshalsing mot meg og ikke en melding på figuranten, så vi gikk fra den økta uten å få meldinger. Etter denne var jeg helt sikker på at vi hadde strøket, men vi ble heldigvis testet i denne typen søk  flere ganger iløpet av kurset, og disse meldingene ble bare bedre og bedre, så vi klarte å hente oss inn igjen heldigvis.

Utenom teoriundervisninga og alle de ukjente oppgavene, så var det jo småting som kommer til å bli husket lenge - Det å se Ask klatre opp en loddrett to-meter høy trekasse fordi han fikk fert av figurant, sånn at jeg måtte opp etter ham og løfte ham ned igjen, mens instruktørene bare flirte av den "halvt hund, halvt apekatt"-hunden min var jo en ting, det å se at han taklet heisinga helt supert og ikke lot seg berøre av det var jo ikke uventet men veldig gøy å se.

Når søndagen kom og det var på tide med tilbakemeldinger, så fikk jeg høre at de hadde vært litt i tvil nettopp fordi Ask er FOR uberørt av miljøet, så de var redde for at han kunne skade seg selv i ruinene. Det er ikke verst å få høre at hunden nesten er FOR tøff for jobben, men så lenge jeg vet at jeg kan styre ham og stoppe ham helt fint, så er jeg trygg på at vi med litt mer erfaring og modenhet hos Ask (og en del trening og videreutvikling) vil gjøre oss til en stadig bedre ressurs både for Norge og for NORSAR, om vi blir tatt opp der når alt av tester og vaksiner er på plass. Uansett så ble resultatet av kurset bestått, så jeg er ekstremt stolt av å kunne kalle oss en godkjent katastrofesøks-ekvipasje! Vi kommer også her til å fortsette treningen og videreutviklingen for å bli så gode som det er mulig å bli!

Høstsamling vol 2.

Ny helg, og ny samling... Den som sier at høsten er ei rolig tid kan ta seg ei pære, iallefall om han/hun prøver å følge mitt skjema...

Jeg var veldig dradd mellom to samlinger akkurat denne helga - ResQ, som isåfall hadde blitt ei bra oppkjøring mot Hovedkurs ruin for min og Ask sin egen del, og Evjesamlinga, hvor jeg skulle være instruktør. "Valget" (i den grad det var et valg), endte på Evjesamlinga, fordi det å være instruktør og få mulighet til å jobbe med så mange hunder gir meg uendelig mye kunnskap, utfordringer og glede. Denne gang så slo vi sammen to lag, så det ble lange og travle dager for å kunne følge opp alle deltakerne, men vi fikk sett, kommet med innspill og fulgt utviklinga til alle på en veldig fin måte. Jeg hadde også en lavineinnstruktør og tidligere hundefører ettersøk på laget, som var til stor hjelp med runderingsgruppa, slik at jeg kunne fokusere mest på spor og melding for dem som ville trene dette.

Samlinga var som samlinger flest - full av gøye erfaringer, kjekke folk og masse gøy sosialt samvær både på dagene og kveldene. Spesielt gøy var det å ha med en del "nye" folk fra andre distrikter, som man ikke treffer så ofte, både for å utvide nettverket og for å se litt hvordan det trenes i andre deler av (sørvest)landet.

For spor-gjengen, så var det kryssinger og overværs-forstyrrelser som var hovedfokus, og det var utrolig gøy å se hvor bra hundene taklet utfordringene vi kastet dem uti. Meldingsgjengen fikk flere økter og selv om det for mange var både nye terreng og nye figuranter så gikk det veldig bra for alle. Noe kluss ble det jo når hundene bli litt slitne, men vi fikk ordnet opp og avsluttet alle økter med suksess, så forhåpentligvis så fikk både hunder og førere godt utbytte av dagene.

For Ask sin del, så fikk også han bra utbytte av samlinga. Vi fikk oss flere supre spor med masse av forstyrrelser og kryssinger, vi fikk "over-et-døgn-gamle" spor som hadde overlevd et døgn i pisseregn, og vi fikk til og med rundert litt. Han jobbet veldig bra på alle øktene, noe som gir et solid motivasjons-boost for videre trening. Det ble for min del ei VELDIG bra avslutning av ettersøks-sesongen, iallefall for en stund, så nå blir det en intensiv ruin-periode de neste 3 ukene, før vi kan begynne å se fremover mot lavinesesongen. En ting som er helt sikkert, er at man aldri vil få fritidsproblemer i dette gamet, men heldigvis så er treninga og miljøet så gøy og givende at alt arbeidet er verdt det og vel så det!

onsdagsspor

Mens alle de andre skulle rundere, sosialisere eller gå patruljesøk, så var det spor på tapetet for Ask og meg. Ronny la ut et spor til oss, ca 500 meter bare, og det ble ikke eldre enn 4 timer, men momentene som skulle trenes på var ikke hverken lengde eller alder, men forstyrrelser og underlagsskifter. Vi startet i skogen på barnålsunderlag i en heidundrande fart, plukket to gjenstander før vi plutselig stod helt nede ved asfaltveien. Her gikk sporet på veien og i grøfta i ca 20-30 meter, med biler susende forbi som forstyrrelser (når jeg sier susende, så er jo det et stykke fra sannheten, for når de så lykter og refleksvester langs veien i skumringa, så bremste samtlige kraftig ned og kjørte fint og rolig forbi).

Etter strekket langs veien, så gikk vi såvidt litt innom litt høyt gress før vi fikk en skrå-kryssing av en grusvei der det hadde gått masse turgåere og kjørt en del biler etter at sporet ble lagt ut. For å gi en ekstra forstyrrelse her så ble Gro Elin og Alexandra stående ca 2 meter fra sporet og snakke, plassert slik at de ble en forstyrrelse både i form av lyd og fert. Det eneste jeg merket var at Ask ble enda mer opptatt av sporet, for han så ikke opp mot dem i det hele tatt, men nesen gikk bare litt heftigere over veien. Jeg hadde vel forventet at han i det minste skulle sjekke dem opp ved å ta kontakt, for så å gå tilbake til sporet, men der tok jeg feil av gutten. Neste gang så får vi plassere forstyrrelsene slik at han ikke får overvær men får mulighet til å sjekke dem ut om han vil, og se hva som skjer da.

Etter denne kryssingen så bar det ned i veiskulderen igjen etpar meter, før sporet og Ask brakk av inn i skogen og rett på slutten. Veldig fornøyd med jobbinga, både i underlagsskiftene, med forstyrrelsene og vinklene. Farten er enda noe høy, men han blir stadig lettere å lese så da er det bare å satse på lengde på både spor og liggetid fremover, så bør døgngamle 3-kilometre være godt innen rekkevidde.

Aksjon

Etter en søndag uten særlig aktivitet, og en mandag som skulle brukes på jobb og møter, så så jeg for meg at Ask nermest ville gå på veggene av kjedsomhet utover kvelden. Det skulle vise seg at den frykten ikke ville bli en realitet... Jeg kom hjem fra jobb og fikk akkurat spist et halvt pizzastykke før telemeny-dama ringte og opplyste om ei ung jente som hadde forsvunnet fra et turfølge, så da var det bare å kaste seg i aksjonsklærne og hive oss i bilen.

Vi var første ekvipasje på stedet, så da organiserte jeg meg med operativ leder for folkehjelpa og tok med meg en lokal kjentmann for å starte søket. Turfølget hadde gått innover en sti et godt stykke oppi fjellsida i en bratt og trang dal, med ei til tider ganske stri elv i bunnen, så mitt søksområde ble da et ca 150 meter bredt belte mellom stien og elva. Vinden fulgte dalsøkket, så vi vekslet mellom å gå langs stien og rundere lange utslag nedover mot elva, og å krysse oss opp og ned dalsiden for å dekke skikkelig.

Jeg hadde tilsammen 3 lokale medhjelpere, hvorav to gikk helt nede i elvekanten og en gikk på oppsiden av stien, og etter en stund tok vi igjen to folkehjelps-mannskaper som hadde startet stisøk litt før oss. Ask jobbet som en helt i det tunge terrenget, og fikk i tillegg 5 funn med flotte meldinger. Riktignok var alle disse funnene av de lokale medhjelperne våre, men siden terrenget var slik at jeg ikke så hva han meldte på, så måtte vi sjekke ut alle meldinger, og vi fikk fine påvisninger i nesten farlig tungt terreng, og belønning av hvert funn. For Ask sin del så ble det ei god og motiverende teig-økt, der alle funnene gjorde at han hele tiden fikk belønning for strevet. Selv er jeg utrolig glad for at jenta ble funnet (hun hadde kommet seg over på en annen sti og var på vei ut av søkeområdet, og ble fnnet av lokalt letemannskap) i god behold, men også ekstremt glad for å se at meldingene sitter så bra som de gjør, på helt vanlige folk, som både gikk , tok kontakt med ham og oppførte seg, vel, som folk flest og ikke som en NRH-figurant.

Etter aksjonsslutt møtte jeg Stig for en luftetur slik at Ask skulle få løpe litt og bare være hund sammen med Mira (eller Tøsen fra Tønsberg, som hun raskt ble omtalt som...) så vi fikk oss en liten times rolig kosetur før det bar hjem for litt sårt tiltrengt middag og søvn.