Treningsmål og målbar trening

Som overskriften sier - Det er på tide å konkretisere nye treningsmål. Og da mener jeg selvsagt mål som er klart målbare, både for perioden frem til neste godkjenning, for året, og for hver trening (selv om de siste taes fortløpende mellom øktene for å sørge for bra progresjon).

Enkelte vil kanskje si at jeg er over snittet opphengt i slike treningsmål, men all min erfaring tilsier at det å sette seg klare mål for hver trening gjør at treningene blir mye mer effektive og det da blir mye lettere å nå både del- og hoved-mål så lenge man alltid stiller seg spørsmålet: "Hva ønsker jeg å oppnå med dagens trening?" før man setter igang. Når man tenker slik, så er det veldig greit å i tillegg føre en liten treningsdagbok, gjerne i stikkordsform, slik at man husker hva man gjorde forrige gang man trente på det enkelte momentet og dermed kan legge opp treningen ut fra de resultatene.

Selvsagt er det ikke alltid at jeg har hatt et helt klart mål for dagens trening, noen dager er bare sånn... De dagene er det imidlertid EKSTRA viktig å stille seg selv spørsmålet: "Hva ønsker jeg å oppnå med denne økten?" før man setter igang. Så lenge man gir seg selv et konkret svar på det, så vet man hvilke momenter som skal vektlegges og dermed også hvilke kriterier og rammer vi skal jobbe i på den økta. De gangene vi har konkrete mål, enten det er melding, utslag, passeringer, ulike typer figuranter, ukjente oppgaver (ja - også her har jeg konkrete mål, det kan være på lengde kontra tid, utfordringer for meg som hundefører ifm dekking av ukjent terreng etc), eller spormomenter, så er det jo veldig enkelt, da har jeg treningsdagboka som en guide for hva vi avsluttet med forrige gang vi trente på de samme momentene, slik at jeg kan starte der vi slapp og så legge på litt større vanskelighetsgrad utover økta, hele tiden med treningsmålet langt fremme i minnet. For meg så har dette blitt en måte å tenke på i hundetreningen som er ganske annerledes enn slik jeg fungerer i hverdagen, men i og med at jeg skal samarbeide med et vesen som ikke snakker helt samme språk som meg, så må jeg alltid passe på å gjøre rammene så enkle, tydelige og ikke minst konsekvente so mulig slik at jeg ikke oppleves som urettferdig fra Ask sin side. Trener vi rette utslag, så er det DET og KUN DET som belønnes, trener vi melding, så er det meldings-momentene som belønnes (for vår del så har det vært den umiddelbare returen, andre ganger er det innkomsten og hold-fast). Trener vi sporoppsøk, så er det oppsøket som belønnes, RASKT etter at han har slått på sporet, kryssinger - så er det belønning RASKT etter kryssing... Slik har jeg tenkt helt siden Odin gikk av med pensjon, at SÅNN skal min neste hund trenes, og det har fungert veldig bra til nå, både med Ask og med de hundene som jeg har hatt gleden av å være instruktør for på diverse kurs.

På treningene nå fremover, så vil alle lagsmedlemmene mine få det spørsmålet - "Hva ønsker du å oppnå med denne treningen? Hva er planen?" På den måten må man bli bevisst hva man gjør, og hele tiden holde fokus både på hovedmålet, og på alle de delmålene frem mot hovedmålet, de delmålene som er hver eneste treningsøkt frem til godkjenningene er i boks.

Selvsagt er ikke godkjenningen noe mål i seg selv - godkjenningene er minstekravet, det er inngangsbilletten for å få lov til å bidra, så det å godkjenne må aldri bli en gyldig grunn til å stagnere. Det er klart at første hovedmål kan være beståtte godkjenningsprøver, men så snart det målet er nådd, så må man sikte høyere - forbedring, foredling og konstant utvikling. Derfor er det viktig å selv etter godkjenningen fokusere på konkrete og klart målbare mål for forbedringen, og ikke gå i den fella det er å sette seg et udefinert og ullent mål om at "vi skal bli bedre", for da vil man ikke ha noe å strekke seg mot, og da vil det i de fleste tilfellene bare ende opp med vedlikeholdstrening istedetfor videreutvikling.

Et av mine yndlings-sitater fra tiden som syklist, er Specialized sitt "Innovate or die!" - Eller på godt norsk - "Den dagen der du anser deg for ferdig utlært så er du definitivt ikke utlært, men du er ferdig!" Selv om man godkjenner, så må man ikke tillate seg å dovne hen i vedlikeholdstrening, hverken for hund eller fører, men man må heve blikket og fokusere mot neste topp, mot å bli bedre, både hund, fører og ikke minst ekvipasje. Derfor er det nå tiden, for min og Ask sin del, til å sette ned nye, konkrete mål, i alle disipliner, slik at vi kan utnytte potensialet vårt best mulig, og bli den beste rednings-ekvipasjen vi kan bli! Klarer vi det, så er the sky the limit, og klarer vi det, så klarer ALLE det! :-) Målene frem til neste godkjenning laget vi oss allerede like etter godkjenning ettersøk, i et eget blogginnlegg, så vi fisker dem frem igjen, revurderer dem og justerer dem eventuelt litt opp, og så er vi klare for en ny vår og en ny sesong! :-)

oversosial melding - trening på utfordringer

Det er ingen hemmelighet at Ask og jeg har slitt litt med det jeg vil kalle for oversosiale meldinger... Det var nok mest min feil, som kjørte mye rett-i-belønning på en hund som var så sosial og hadde så ekstrem figurantdrift i utgangspunktet, men... har man skaffet seg en utfordring, så løses den kun ved å trene på det, og det er akkurat det vi har gjort.

Inn med melding! Foto: Trude Hell

Problemet for oss var ikke at Ask ikke tok bittet hos figuranten, eller at han ikke returnerte til meg, eller ikke avleverte fint, men det var "bare" det at han tok bittet veldig kjapt hos figuranten, og så forsøkte å få tak i belønninga si selv, før han kom inn med bittet, noe som resulterte i en del hopping og uønsket adferd. Som med alle andre øvelser, så tenker jeg her at det vi da må fikse opp i er akkurat det lille momentet, den umiddelbare returen til meg, uten forsøkene på selvbelønning først. Vi har terpet mye, og hoppet mye frem og tilbake og ut til sidene for å fikse på dette, og smått om senn så har ting sunket inn. Vi gikk tilbake til baklengskjedingens trinn 3 - Sitt hos fig og få bittet og så innkomst og påvisning, vi varierte mellom fastbitt og løsbitt, for å gi ham tid til å tenke seg om, Figurantene ble nøye instruert i å avvise forsøk på hopping med håndsignaler, men det som ser ut til å ha virket veldig bra har vært å ikke utstyre figurantene med belønning, men la Ask ta med belønningen ut til fig igjen på påvisningen. Figurantene har blitt sendt ut uten noenting, og når Ask kommer inn for å avlevere bittet så får han med seg draleken sin som han selv tar med ut til figuranten. For oss har dette vært en skikkelig effektiv metode... Det har gjort at meldingene har blitt veldig mye renere, returen inn med meldingen har blitt raskere og avleveringen bedre, siden belønningen jeg har fungerer som omvendt lokking ved avlevering. Kort sagt - en aldri så liten revolusjon for vår del.

Selvsagt er dette ikke noen "fasitsvar" som alle bør følge sånn uten videre. Det krever en høy figurantdrift og en sosial hund, slik at hunden ikke sier seg fornøyd med å få belønningen på midtlinja og driter i å påvise, og selvsagt - når det overdrevne sosiale er hjernevasket bort, så må vi tilbake til variasjon - noen ganger får han belønningen hos meg, og andre ganger får han den av figuranten. Som med alt annet, hunden skal ha forstått oppgaven (GODT), men skal aldri vite HVA han får i belønning eller når han får den. Rent trenings-teori-messig så blir dette å legge inn belønningen et hakk for tidlig i forhold til baklengskjedinga, så det vil si at det krever at hunden har forstått HELE øvelsen, slik at det ikke blir noen selvbelønning på midtlinja, men så lenge figurantsuget er sterkt nok og forståelsen av øvelsen er bra nok, så har denne metoden fungert veldig bra for vår del, og vi satser på å fortsette med det frem til det sitter 100% og litt til, men nå med variasjoner både på bitt og belønning.

Hovedkurs, godkjenning og veien videre...

Nå har det skjedd så mye siden sist at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne... Først var det ei uke borte fra Ask, han var på feriekoloni hos Henning og Max mens jeg var på aksjonslederkurs på Finse. Et kurs og ei uke som var ekstremt krevende, fysisk og psykisk, med lange dager og krevende oppgaver, inkludert en sammenhengende øvelse som varte fra torsdag ettermiddag til lørdag ettermiddag, der vi var i aksjon på flere caser fortløpende, gravde og sov i nødbivuakker og ble skikkelig hardt kjørt. Det var et kurs som jeg virkelig lærte MASSE av, og det eneste aberet mitt var at jeg var så sliten når det var dags for hjemreise at jeg så ganske mørkt på å dra direkte derfra på lørdags kveld og så rett til Tyin for ukas arbeid lavine, som i tillegg startet med søksprøve tidlig på søndagen.

Når jeg ankom tyin, midt på lørdagsnatta, og Ask, som da var hentet og levert på Tyin av Stig, hørte bilen min rulle opp til hytta, så hoppet han rett ut vinduet og kom styrtende bort til meg, helt elektrisk, så det var tydelig at gjensynsgleden var like stor for begge parter.
Søndagen kom, og selv om jeg var helt forberedt på en stryk på grunn av den oppkjøringa vi hadde hatt, så var jeg akkurat så nervøs som man skal være, og selv om det ble stryk denne gang, så skal jeg ikke si at jeg ikke kjente på skuffelsen, for gutten jobbet mye bedre enn jeg hadde fryktet. Uansett - stryk ble det, og vi brukte kvelden på å nullstille oss slik at vi var klare for starten på godkjenningsuka tidlig mandag morgen.

Det blir for mye å skrive om alle øktene og alle oppgavene vi fikk under hele uka, men kort forklart, så var det også her ei god progresjonskurve for både Ask og min sin del... Jeg ble drillet skikkelig i søksmetodikk og Ask, som tidligere hadde slitt litt med å slå på svak fert, ble den hunden som slo superkontant på 3-meters-grava, opp med nesa på god avstand, bånn gass opp og sprutmarkering med en gang, hadde jeg ikke visst bedre så hadde jeg trodd at figuranten lå under 30 cm med snø, og ikke 3 meter... Veldig mye bra læring og bra momenter, og ikke minst et helt fantastisk lag som jobbet bra sammen og alle stod på og gjorde hverandre gode, akkurat slik et lag skal være!

Etter uka så ble det noen rolige dager for Ask og meg... Vi trente litt spor og tok oss noen runderingsslag, men de helt store greiene ble det naturlig nok ikke. Midtveis i uka meldte jeg meg jo opp til ny lavineprøve, så allerede to dager etter at vi kom hjem og fikk sovet ut begynte nervene å komme. Heldigvis så skulle det vise seg at de kunne ha holdt seg borte, for når vi hadde presentert taktikk og søksplan og skulle sette igang, så tok det ikke mer enn etpar korte minutter før han stod og markerte som en gal på første grav, helt nede i skredtunga... Total tidsbruk på prøven aner jeg ikke, men det føltes både som et sekund og som en evighet på samme tid, men følelsen når jeg så at Ask startet markering nummer to var veldig god, og det å sette ned sondestanga og melde funn og så få meldingen om å returnere etter at jeg hadde satt ham igang med videre søk var et skikkelig kick. Jeg var veldig i tvil når jeg fikk meldingen, skulle jeg ikke søke ut tiden? Hadde jeg satt ned stanga på en feilmarkering? Var det stryk? mange tanker for gjennom hodet mitt idet jeg labbet tilbake til standbplass, men når jeg kom dit og fikk dommen - "Bestått! Grattis!" så var det formelig som at lufta gikk ut av ballongen litt... Vi hadde nådd hovedmålets del 1 - trippelgodkjenninga var i boks, nå gjenstår bare den evige forbedringen...

Første funn

Sondestanga plantes på funn nr 2

Etter en så hektisk periode som dette, så blir det godt å kunne ta en kort påskeferie i noen dager, der vi ikke skal gjøre noenting annet enn å trene litt kjekke ettersøks-momenter, og selvsagt også være klar i beredskap om det skulle være behov for oss noe sted i påskefjellet. Etter påske begynner ettersøkssesongen for fullt, og da er det bare å videreføre arbeidet fra forrige sesong- bli bedre, på alle måter!

Store endringer og ny lavinesesong...

Det har vært en turbulent periode for Ask og meg, så det har blitt lite tid til blogging i de siste månedene. Forhåpentligvis så får vi bedre tid nå som ting kanskje roer seg litt med nytt liv på nytt sted og i ny jobb og alt... Jeg får eventuelt ha det som et nyttårsforsett, så kan jeg kanskje blogge frem til februar/mars, som vel er så lang tid som gjennomsnittsmennesket opprettholder sine nyttårsforsetter? ;-)

Ask og jeg har altså flyttet til Os, fått oss ny leilighet og nye treningsvenner, og matfar har fått seg en ny og veldig spennende og givende jobb. All endringen har medført at vi har brukt en del tid på å "finne oss selv" og finne roen, både Ask og jeg, men det betyr ikke at vi ikke har trent. Vi har sporet og rundert jevnlig, og nå har vi også kommet godt i gang med årets lavinesesong. Sesongen der startet med det som ikke kan kalles annet enn vansøk under snø, i et forferdelig vått vintervær, med masse vann under den lille snøen som var. etter det så har helgene gått slag i slag med lavinetreninger, kurs med jobb, og ettersøkstreninger. For å si det sånn - når det gikk to måneder før jeg så hvordan det så ut utenfor leiligheten min i dagslys, så sier det seg vel selv hvor hektisk ting har vært.

Helga som var ble brukt på lavinesamling på Vikafjellet, med en "liten svipptur" inn til Bergen for å holde et foredrag, før det bar tilbake for mer lavinetrening der jeg endelig fikk innstillingen vi trengte for å gå opp til lavine ukas-arbeid på Tyin i begynnelsen av mars. I skrivende stund så er vi innlosjert på Hardanger folkehøgskole der jeg fungerer som lærer/veileder for redningslinja der, og her stortrives vi begge to! Ask har fått være med oss hele dag, og med fjellsidene i hardanger som klasserom, badet i sol, så har dagen vært helt fantastisk!

Videre fremover så blir det dessverre ikke akkurat mindre travelt... Jeg må plassere Ask i "feriehjem" uken før Tyin, for å reise på ei ukes aksjonslederkurs på Finse, og derfra bærer det rett til søksprøver og ukas arbeid på Tyin. Ikke akkurat den oppkjøringa jeg ville hatt, men jeg satser på at den uken med vile bare gjør Ask enda mer motivert for jobben som venter oss. Selv kommer jeg nok til å være nokså kjørt når de kursene er over, men heldigvis så er begge kursene ting som jeg føler at gir meg masse tilbake og inspirerer meg til å ville jobbe mer, så vi satser på at det går bra!

Trening i boks

Etter gårsdagens trening så er det på sin plass å skrive litt. Ikke nødvendigvis noe spesifikt fra selve treningen, men fra det jeg alltid har ment om treningsmetoder og effektiv og optimal trening. Jeg har jo alltid ment at man skal bryte alle øvelser ned i minste tenkelige momenter og bygge et solid fundament før man starter med fullstendige øvelser, og det gjelder ikke bare i innlæringen, men gjennom hele livet til hundene, for vedlikehold og videreutvikling i tillegg til nyinnlæring.

 

 

Jeg har et "mantra" som jeg trekker frem hele tiden, både for meg selv og for dem jeg trener med - nemlig å tenke og trene i bokser. Så små bokser som mulig, for å gjøre det så tilnærmet umulig som mulig for hunden å gjøre feil, og for å gjøre det så enkelt som mulig for hundefører å belønne det som hunden gjør riktig, og så enkelt som mulig for hunden å forstå våre forventninger. Det handler om å bryte øvelsene ned og forenkle så mye som mulig. Et enkelt eksempel som jeg dessverre ser så alt for ofte er at man setter sammen flere elementer før hunden har fått mulighet til å forstå hvert enkelt moment skikkelig... I meldingstreningen så er det ofte å kjøre en full øvelse uten at hunden har forstått hva som er selve nøkkelen til å låse opp belønningen ute hos figurant, i stedet for å virkelig hjernevaske inn at det KUN er å sitte hos føreren og HOLDE FAST som gjør at figuranten belønner. I runderingen er det de som krever rette utslag, gode fremtrekk, fin lokalisering OG en fin melding, når hunden egentlig burde få tid til å modnes med oppgavene og la momentene sette seg skikkelig først. Jeg pleier alltid å bruke følgende eksempel i slike tilfeller: Hva skjer om hunden har et SUPERT utslag, flott fremtrekk, lokaliserer figuranten fint, plukker bittet og så stopper halvveis inne og slipper bittet... Hva gjør man da? Alt for mange tillater at hunden da plukker opp igjen bittet og så kommer inn til føreren, noe som jeg kjenner at jeg koker av hver gang jeg ser det... Hva skjedde med å lære hunden at den ALDRI skal slippe, slik at man ikke risikerer å få dårlige meldinger senere? Og - hvordan skal da hunden få bekreftet at den flotte utsendingen var akkurat det vi ønsker, at fremtrekket var supert og at måten den plukket bittet på var supert, når hele øvelsen må gjøres på nytt fordi den slapp bittet etter alle de flotte momentene? Hvorfor ikke gjøre det så enkelt at man alltid får belønnet akkurat det man ønsker å belønne?
 

Vel - veldig ofte så ser man seg blind på den ferdige øvelsen, det ser så fint ut når den voksne, erfarne, godkjente hunden gjør det, og man vil så gjerne gjøre det samme, at man glemmer at også den erfarne hunden måtte starte et sted. Man ser ikke veien til sluttmålet, og enda viktigere - man ser ikke viktigheten av et bunnsolid grunnmur i meldingen. Jeg mener bestemt at den eneste forskjellen på en redningshund og "bare en hund", er meldingen... Uten meldingen så har vi ingenting ute på en aksjon å gjøre, og derfor er jeg nok godt over middels opphengt i at denne må være bra. Selv sliter jeg med meldingene - Ask melder på alt vi trener på, og jeg vet at han vil melde, men det vi sliter med er den oversosiale biten, som gjør at meldingene hans kan bli "urene" fordi han forsøker å få figurantene til å gi ham belønningen før han returnerer til meg. Dette er et problem som jeg selv er skyld i, fordi jeg startet treningen til Ask med å kjøre ham rett i belønning på samme måte som jeg gjorde med Odin, uten å ha tatt med i vurderingen hvor ekstremt sosial og intens Ask er. Dette betyr at dette er noe jeg må trene MASSE på, og vedlikeholde opp gjennom hele livet til Ask, og da er vi tilbake til å tenke og å trene i bokser... Små bokser... Virkelig lære ham at det ikke er akseptabelt å støte på figurantene, men bare plukke bittet og returnere ASAP!
 

Det vi gjør er å gå tilbake til trinn 3 i meldingstreningen, sitt hos figurant, få bittet og returner til far. Bare for å fjerne alt annet som kan forstyrre øvelsen. Etter det så varierer vi, løsbitt liggende på bakken slik at han må søke det opp og ikke bare få det presentert, slik at han får et lite sekund til å summe seg før han returnerer. Jeg tenker ALDRI på at "vi må kjøre hele øvelsen for å få masse erfaring i runderinga", fordi jeg vet at om jeg hadde gjort det, så hadde Ask bare fått flere og flere erfaringer på at han får belønning for uvanene sine, som i sin tur vil gjøre det bare vanskeligere og vanskeligere å gå inn og fikse dette senere... Veldig mange glemmer at hunder som lærer raskt også lærer uvaner like raskt, og for slike hunder så er det bare enda viktigere å være helt 100% sikker på at de virkelig VET hva vi forventer og gjør det i stedet for å finne egne løsninger eller tillære seg uvaner som vil komme tilbake og bite oss i rumpa senere i utdannelsen...
 

Det å tenke og trene i små bokser er jo like aktuelt i andre øvelser... Sporene for eksempel, kan brytes ned i masse små elementer, og jo bedre vi blir på å innskrenke rammene for det vi vil trene på og gjøre det så enkelt som mulig for hunden å forstå og få belønning for rett adferd, jo færre repetisjoner trengs det før hunden forstår skikkelig, altså mer effektiv trening, og mer optimal trening! Det er ingen grunn til at vi alltid skal trene på hele øvelsene, og i alle fall ikke dersom vi ikke er 100% sikre på at hunden virkelig KAN alle delmomentene som til sammen utgjør øvelsen, verken i rundering, felt eller spor. Vi må jo trene hele øvelsene opp mot prøver og konkurranser, men utenom det så vil man nesten alltid ha mer igjen for å trene momenter enn hele øvelser, fordi det er ALLTID noe å finpusse på og forbedre! Selv fastholder jeg på de målene som vi har satt for oss selv for året, men allikevel vet jeg at veien dit består minst like mye i å trene momenter som i å trene hele øvelser.

spor-helg

Det har vært spor på tapetet i den siste tiden. Flere langspor med masser av utfordringer, men viktigere er alle de momentene vi har isolert og trent på. En av de tingene jeg har sett at Ask kan slite med, dels fordi han har så høy fart i sporet, er underlagsskifter fra vegetasjon til hardt underlag. Vi har derfor tatt dette momentet ut av sporene og bare trent på dette. Vi har startet med spor på gress som etter kort tid har gått ut på grus/asfalt. Overgangen til grus har blitt veldig mye bedre og Ask jobber godt og intenst med nesen på grusen i stedet for å løpe "hodeløst" rundt for å lete etter sporet i vegetasjonen. På asfalten så må vi strekke strikken enda lenger... Vi har trent en del spor som går ut på, tvers over, på skrå over og langs asfaltveier. I starten så prøvde Ask seg på "snarveien" ved å stoppe sporet i veikanten, så løpe over og lete etter sporet igjen på andre siden, men ved hjelp av "asfaltgjenstander", i denne treninga i form av små biter med el-tape trykket godt ned i asfalten, først i starten så ble de trukket lenger og lenger ut på asfalten, så fikk han flere supre erfaringer på at sporet også måtte følges ute på asfalten og ikke bare i skogen.

Det som er greit med denne typen momenttrening er at man får belønnet akkurat det som man ønsker å trene på, og man kan også få mange repetisjoner på kort tid, så kvalitetsmessig er dette en super måte å trene på i en travel hverdag. Jeg har startet med å gi meg selv "hjemmelekse" med å identifisere de helt konkrete momentene som jeg ønsker å forbedre, og legge planer for hvordan treningen skal legges opp for å være helt optimal, og helt konkrete mål med enkeltmomentene før vi går videre med å legge dem inn i sporene. Jeg gjorde jo akkurat det samme når vi trente melding, så nå går vi like vitenskapelig til verks på sporene som i de andre øvelsene. Målene med laaaange, gaaamle og ukjente spor trener vi fremdeles mot, men i stedet for å bare trene slike spor, så veksler vi nå mellom momenter og spor, for at treningen ikke skal bli monoton for noen av oss, men hele tiden skal være spennende og ikke minst gi synlige og målbare resultater.

Vi har også trent en del på sporoppsøk, for selv om jeg faktisk synes at vi er ganske gode på akkurat det, så kan man jo aldri bli god nok. Det vil alltid være rom for forbedring, og jo flinkere vi blir på sporoppsøk, jo bedre vil fremtidige sporprøver gå. Vi trener stadig på kortere og kortere "rene" spor før vi entrer overtråkket terreng, slik at Ask skal lære seg å feste seg på sporet etter første meter. Jeg merker stadig forbedring på dette, og det er veldig gøy å se at han nå ignorerer kryssingene og alt allerede etter få meter etter sporstart, selv etter et oppsøk og ikke bare ved direkte påsett. Måten vi trener dette er å legge gjenstand kortere unna enn sporlinas lengde, slik at jeg kan bli stående i ro når Ask slår på sporet og la ham erfare at det lønnner seg å bare "gønne på" når han treffer sporet, selv om jeg ikke følger etter. Jeg vil jo gjerne ha sporoppsøkene slik at jeg kan gå dem i blinde og allikevel være helt trygg på at "Nå er han på spor!", og denne treningen ser ut til å fungere veldig bra.

Vi fortsetter nok sporene også utover vintersesongen, selv om fokuset snart endres til lavinetrening. Vi starter nok ganske snart med lange overvær i høst/vinterfjellet og når snøen blir dyp nok, så er det frem med spadene og sondestengene igjen. En ting er i alle fall hevet over enhver tvil - det er aldri en kjedelig stund i redningshund-verdenen, og jeg stortrives med hvert eneste aspekt av den!!!

Hovedkurs og godkjennning

Nervene var i helspenn en god stund frem mot dette kurset, fordi jeg vet at den katastrofesøksgodkjenninga som vi skulle prøve oss på er den mest krevende utdannelsen en hund (og ikke minst en ekvipasje) kan gå gjennom. Jeg har jo alltid hatt lyst til å godkjenne i katastrofesøk slik at vi kan være en ressurs utover bare ettersøksgodkjenninga, men siden jeg aldri fikk mulighet til å prøve meg på det med Odin, så var usikkerheten større enn noen gang her for hva som ventet oss av utfordringer.

Ask har helt fra dag en vist seg å være veldig miljøsterk, og vi har trent målrettet mot denne godkjenninga helt fra han var 10 uker gammel. Vi har gått i, lekt i og trent i alt tenkelig av miljø og underlag, og alt det viste seg å være et godt grunnlag. Allikevel var jeg nervøs, mest bare på grunn av de enorme dimensjonene på det som ventet oss. Her hjemme har vi ikke de enorme plankehaugene eller ruin-tomtene som vi kom til å møte på, så selv om jeg var gansk sikker på at Ask ville melde fint uansett underlag eller setting,  så var det allikevel litt uvisst om jeg ville klare å få ham til å forsere svære "ruiner". Jeg var faktisk så usikker at jeg "tjuvstartet" på kurset ved å reise til Kristiansand for å trene litt i plankehaugene som Bodil har fikset som treningsområde. Heldigvis så beroliget Ask meg veldig ved å ta alle utfordringer på strak arm og som om det var den mest naturlige ting av verden å klatre rundt på hva det skulle være.

Onsdag morgen bar det avgårde til Skedsmo og kursåpning. ogallerede første dag ble vi drillet i det som kom til å bli et hovedtema for hele kurset - taktikk og sikkerhet i søket. Vi fikk masse erfaringer fra gjengen som hadde vært i Nepal, og god gjennomgang av både INSARAG-retningslinjene som vi må følge som en del av NORSAR, samt gode forklaringer på hva, hvordan og hvorfor. Alt i alt reiste vi hjem med MASSE ny og veldig nyttig lærdom omkring NORSAR og katastrofesøk.

Alle søkene våre var ukjente oppgaver, og vi ble gang på gang drillet i taktikk i søket. Første økt var nok preget av nervøsitet, for det ble gjort en del dumme førerfeil, men Ask gjorde jobben sin uten å la seg påvirke av meg heldigvis. Utover i uken så ble taktikken heldigvis mer og mer imprentet og ting gikk mye greiere i takt med at skuldrene sank mer og mer. Vi fikk imidlertid en liten "knekk" når vi skulle søke i line og få melding tett på utilgjengelige figuranter, for her var det ingen som hadde fortalt Ask at figurantene skulle være utilgjengelige, så i stedet for å melde, så brøt han seg innn til der figurantene lå, og jeg ble bedt om å dra ham ut igjen. Det samme skjedde igjen på forsøk to, han viste helt klart at han hadde nesen på og at han klarte å lokalisere figurantene, men i og med at vi trakk ham bort så fikk vi ikke melding på disse. Vi kunne ha blitt stående og ventet ham ut, men da hadde det til slutt bare blitt en frustrasjonshalsing mot meg og ikke en melding på figuranten, så vi gikk fra den økta uten å få meldinger. Etter denne var jeg helt sikker på at vi hadde strøket, men vi ble heldigvis testet i denne typen søk  flere ganger iløpet av kurset, og disse meldingene ble bare bedre og bedre, så vi klarte å hente oss inn igjen heldigvis.

Utenom teoriundervisninga og alle de ukjente oppgavene, så var det jo småting som kommer til å bli husket lenge - Det å se Ask klatre opp en loddrett to-meter høy trekasse fordi han fikk fert av figurant, sånn at jeg måtte opp etter ham og løfte ham ned igjen, mens instruktørene bare flirte av den "halvt hund, halvt apekatt"-hunden min var jo en ting, det å se at han taklet heisinga helt supert og ikke lot seg berøre av det var jo ikke uventet men veldig gøy å se.

Når søndagen kom og det var på tide med tilbakemeldinger, så fikk jeg høre at de hadde vært litt i tvil nettopp fordi Ask er FOR uberørt av miljøet, så de var redde for at han kunne skade seg selv i ruinene. Det er ikke verst å få høre at hunden nesten er FOR tøff for jobben, men så lenge jeg vet at jeg kan styre ham og stoppe ham helt fint, så er jeg trygg på at vi med litt mer erfaring og modenhet hos Ask (og en del trening og videreutvikling) vil gjøre oss til en stadig bedre ressurs både for Norge og for NORSAR, om vi blir tatt opp der når alt av tester og vaksiner er på plass. Uansett så ble resultatet av kurset bestått, så jeg er ekstremt stolt av å kunne kalle oss en godkjent katastrofesøks-ekvipasje! Vi kommer også her til å fortsette treningen og videreutviklingen for å bli så gode som det er mulig å bli!