Lørdag og egentlig NRH-dag, men siden helgen var booket full av husarbeid i eget og andres hus, så ble det bare litt sportrening på egenhånd. Heldigvis hadde Stig samme "problemer" sånn tidsmessig, så vi gikk sammen og fikk ei kort og effektiv trening sammen allikevel.
På fredagen så stoppet jeg i et skogholt midt i Ålgård på vei hjem fra jobb og la ut noen spor. 2 til Stig og Mira, og det som egentlig skulle være 3 korte spor til Ask. Når 17 timer var gått og lørdagsmorgenen var der, så ble de 3 korte sporene til Ask raskt omdannet til et langt et, men det er jo ikke akkurat noe jeg skal klage over. Totalt ble sporet ca 400 meter, med 2 gjenstander (bruskorker) pluss slutt (kong). Underlaget var gress/løvskog, og størstedelen av sporet gikk på et tykt underlag av tørt løv. Etter ca 20 meter, så gikk vi rett inn i ei skikkelig fertgrop med masse helt fersk rådyrskitt, så der ble vi stående og utrede litt, før han dro på videre. Jeg vet jo at det bor en liten flokk med rådyr i denne skogen, så der hadde tydeligvis et av disse brukt sporet vårt som overnattingsplass for natten. Veldig fornøyd med at han gikk videre på sporet på eget initiativ etter utsjekk av rådyrferten. Det tyder på at motivasjonen for spor er høyere enn motivasjonen for vilt, så det gjør meg jo litt tryggere på ham med tanke på dyrekryssinger o.l. i sporene.
Tempoet var behagelig, ikke alt for raskt, men med bra drag i lina allikevel, og nesen gikk på høygir, så intensiteten er det ikke noe å klage på. Begge gjenstandene ble markert og plukket fint, og etter en kjapp belønning valgte han selv å dra på videre, og rett på slutten.
Etter disse sporene dro vi opp til Flassavannet og la ut noen korte spor for hverandre, moment: Oppsøk. Selve sporene var ikke mer enn ca 20 meter før gjenstand, slik at det skulle bli kjapp belønning for å ha slått på rett spor. Vi fikk 3 oppsøk, hvert på mellom 50 og 70 meter, og selv om det ble litt kluss på det siste oppsøket (jeg trodde vi hadde gått over, men Stig og jeg hadde pekt på forskjellig busk som slutten av oppsøket, så når jeg trodde vi var ved slutten så var det fortsatt 30 meter oppsøk igjen, og 10 meter igjen før vi kom til sporutgangen. Dette siste sporet var i tillegg noe lenger, ca 30 meter til første gjenstand og så ca 100 meter før slutt. De to første oppsøkene var helt som det står i læreboka - Ask søkte konsentrert og fint, og slo veldig kontant og valgte rett retning på sporene, så det var ingen tvil når jeg meldte spor der. På det siste så gikk de siste 50 metrene i sterk motvind, og det var tydelig at det var noe vi aldri har trent på før. Med en gang vi vinklet opp og fikk vinden rett i fjeset, så ble det en del surr, med høy nese og en god del virring. Mulig at han hadde overvær av slutten, men det ble en helt annen sporatferd enn det jeg er vant med å se, så jeg var veldig usikker selv før Ask plutselig stod der og markerte på sporslutten. Dette siste sporet gav meg altså en helt konkret ting vi må trene på. Vi har tidligere vært veldig nøye på at sporene må gå i medvind for å unngå overværsløsninger, men nå som den oppgaven er tydelig forstått, så er det på tide å trene på motvindsspor også, slik at jeg kan bli tryggere på sporatferden hans i de settingene.
Etter at vi hadde lagt ut oppsøkene, så brukte jeg noen timer på kjøring av et lass med materialer og ting, så dødtiden mens sporene skulle bli noen timer gamle ble brukt effektivt. Når vi var ferdige med alle ærender og klare for å ta oppsøkene, så hadde de blitt ca 3 timer gamle (det begynte jo selvfølgelig å blåse opp samt å regne rett etter at vi hadde lagt dem ut, så de ble litt fortere eldre enn planlagt, men det gjorde jo ingenting.).
Alt i alt en veldig bra spordag, og veldig fornøyd med å ha fått gjennomført så mange økter selv om jeg egentlig ikke hadde tid til å trene. Utrolig hva man får til om man er effektiv nok, og sånn sett er jo sportrening helt supert når man har det travelt, for da har man jo masse som man kan bruke ventetiden til.
mandag 20. oktober 2014
torsdag 16. oktober 2014
Spor (før snøen kommer)
Nå som vi har nådd de målene og bestått det vi skulle bestå iløpet av året, så kan vi fokusere mer på momenter igjen, og nå er det spor som står på tapetet (eller på asfalten da, for å være mer eksakt...).
Momentene vi trener på nå er oppsøk og asfaltspor i urbane strøk, med noen underlagsskifter.
Oppsøkene gjøres enkelt, med spor ut fra vei og sporoppsøk parallelt med veien (ca 5 meter ute i terrenget) og selve sporet er bare max 20 meter før belønning. Til nå så har dette gått veldig bra, med skikkelig kontante påslag, rett vei og rett på slutten hver gang. Vi har kjørt spor fra 1 til 5 timer gamle på denne måten, og oppsøkene har vært fra 10 til ca 60 meter. Vi bruker samme søks-signal som jeg bruker på feltsøk, og Ask jobber konsentrert og fint i søket fra start. Jeg gir ham ca 3 meter line å jobbe i og slipper opp litt mer når han sjekker ut ting, men drar det raskt inn igjen til max 3 meter når vi går videre, og dette fungerer veldig bra, så vi går snart videre til lange og ukjente oppsøk.
Asfaltsporene begynner også å gå bedre når liggetiden går opp til omtrent en time, på ferskere spor enn det blir det veldig høy fart og lite nese, og han blir i tillegg svært vanskelig å lese i og med at nesen da går høyere og han har en tendens til å gå over i trekkhund-modus. Med en gang liggetiden blir litt lenger, så går farten ned og fokuset opp, men ser at vi fremdeles har mye igjen her før vi er der jeg vil at vi skal være ved godkjenning. Det positive er at disse asfaltsporene har gjort at han stort sett hele tiden ignorerer kryssinger, for jeg legger bevisst sporene slik at de blir krysset av alt fra gående og syklende personer, til hunder og biler. (på sporet igår måtte vi stoppe og vente på kryssende bil før vi gikk videre, og det fungerte veldig bra.)
Neste ting blir å trene utholdenhet i sporene, så da må vi også igang med lengre spor. Det fine er at dette kan gjøres parallelt med både oppsøks- og asfaltspor-trening, og med litt meldingstrening og runderings-finpuss innimellom så er vi godt i rute mot neste år og A-prøver, og kan snart begynne å se frem til litt trening i snømåking for viderekomne de par ukene vi kanskje får snø...
Momentene vi trener på nå er oppsøk og asfaltspor i urbane strøk, med noen underlagsskifter.
Oppsøkene gjøres enkelt, med spor ut fra vei og sporoppsøk parallelt med veien (ca 5 meter ute i terrenget) og selve sporet er bare max 20 meter før belønning. Til nå så har dette gått veldig bra, med skikkelig kontante påslag, rett vei og rett på slutten hver gang. Vi har kjørt spor fra 1 til 5 timer gamle på denne måten, og oppsøkene har vært fra 10 til ca 60 meter. Vi bruker samme søks-signal som jeg bruker på feltsøk, og Ask jobber konsentrert og fint i søket fra start. Jeg gir ham ca 3 meter line å jobbe i og slipper opp litt mer når han sjekker ut ting, men drar det raskt inn igjen til max 3 meter når vi går videre, og dette fungerer veldig bra, så vi går snart videre til lange og ukjente oppsøk.
Asfaltsporene begynner også å gå bedre når liggetiden går opp til omtrent en time, på ferskere spor enn det blir det veldig høy fart og lite nese, og han blir i tillegg svært vanskelig å lese i og med at nesen da går høyere og han har en tendens til å gå over i trekkhund-modus. Med en gang liggetiden blir litt lenger, så går farten ned og fokuset opp, men ser at vi fremdeles har mye igjen her før vi er der jeg vil at vi skal være ved godkjenning. Det positive er at disse asfaltsporene har gjort at han stort sett hele tiden ignorerer kryssinger, for jeg legger bevisst sporene slik at de blir krysset av alt fra gående og syklende personer, til hunder og biler. (på sporet igår måtte vi stoppe og vente på kryssende bil før vi gikk videre, og det fungerte veldig bra.)
Neste ting blir å trene utholdenhet i sporene, så da må vi også igang med lengre spor. Det fine er at dette kan gjøres parallelt med både oppsøks- og asfaltspor-trening, og med litt meldingstrening og runderings-finpuss innimellom så er vi godt i rute mot neste år og A-prøver, og kan snart begynne å se frem til litt trening i snømåking for viderekomne de par ukene vi kanskje får snø...
torsdag 9. oktober 2014
Meldingstest etter masse halsing
Onsdagstrening denne uken hadde et fastsatt mål - Se om Ask fremdeles ville melde fint med bringkobbelet etter ei helg med bare halsmelding og ruinsøk på ResQ. Vi startet treninga med ei melding på Henning med to barn som stod litt lenger fremme på midtlinja. Her var han bare inne og plukket bittet helt fint uten noen tegn til sosiale ritualer eller antydning til å gå i hals, men når belønninga her "bare" var godbit, og han i tillegg fikk ferten av første figurant rett i nesen, så ble påvisningen bare rett ut for å si hei, før han fortsatte ut på neste fig. Linnea hadde lagt seg helt flatt på magen langs et tre, så her ble det et hopp over henne med 4-5 kraftige bjeff (mens han stod med forbeina oppå henne), før han plukket bittet og kom fint inn med det. På påvisningen så tok det litt lenger tid enn Ask syntes var nødvendig med å få gravd frem biteskinnet, så da ble det standhals helt til belønningen kom, noe som i og for seg var helt ok, siden jeg ikke kjørte påvisning i line slik som jeg pleier, men lot ham løpe i forveien.
Neste melding på Ritva gikk helt fint uten noen forsøk på halsing. Han var innom og gav henne et lite suss før han tok bittet og stakk, men så klussa jeg det litt til på midtlinja slik at han slapp bittet og tjuvstarta på påvisninga. Det resulterte i ny melding og denne gangen var det full klaff og han ble sittende og vente på "VIS"-kommando før han dro avgårde.
Vi kjørte to funn til som alle gikk helt supert, før vi avsluttet med et funn av de to jentene til Henning som hadde stukket og ut gjemt seg i skogen. De lå i tillegg helt flatt på bakken, så jeg var litt usikker på hvordan Ask ville reagere på det. Vanligvis så er han veldig intens når figurantene ligger nede, men samtidig så er han veldig rolig og avbalansert rundt barn. Det skulle vise seg at roligheten rundt barn overskygget den intense gleden over figuranter på bakken, for etter å ha snust litt på begge to, så plukket han bittet og kom løpende inn med melding i vill fart. Påvisning og godbitbelønning var en super avslutning på økta. Vi fikk trent på nye meldingsmomenter samtidig som jeg fikk bekreftet at meldingen fremdeles sitter som den skal. Alt i alt en super kveldsøkt.
Fremover blir det et fokus på sporoppsøk og retningsbestemmelse, og så legger vi inn noen runderings- og meldings-økter innimellom. Håpet er en vinter med lite snø i lavlandet slik at vi kan trene barmark hele vinteren og samtidig få nok snø i fjellet til å kunne starte på lavine-utdannelsen også, så fingre og tær krysses fremover mot to-års-dagen nå! :)
Neste melding på Ritva gikk helt fint uten noen forsøk på halsing. Han var innom og gav henne et lite suss før han tok bittet og stakk, men så klussa jeg det litt til på midtlinja slik at han slapp bittet og tjuvstarta på påvisninga. Det resulterte i ny melding og denne gangen var det full klaff og han ble sittende og vente på "VIS"-kommando før han dro avgårde.
Vi kjørte to funn til som alle gikk helt supert, før vi avsluttet med et funn av de to jentene til Henning som hadde stukket og ut gjemt seg i skogen. De lå i tillegg helt flatt på bakken, så jeg var litt usikker på hvordan Ask ville reagere på det. Vanligvis så er han veldig intens når figurantene ligger nede, men samtidig så er han veldig rolig og avbalansert rundt barn. Det skulle vise seg at roligheten rundt barn overskygget den intense gleden over figuranter på bakken, for etter å ha snust litt på begge to, så plukket han bittet og kom løpende inn med melding i vill fart. Påvisning og godbitbelønning var en super avslutning på økta. Vi fikk trent på nye meldingsmomenter samtidig som jeg fikk bekreftet at meldingen fremdeles sitter som den skal. Alt i alt en super kveldsøkt.
Fremover blir det et fokus på sporoppsøk og retningsbestemmelse, og så legger vi inn noen runderings- og meldings-økter innimellom. Håpet er en vinter med lite snø i lavlandet slik at vi kan trene barmark hele vinteren og samtidig få nok snø i fjellet til å kunne starte på lavine-utdannelsen også, så fingre og tær krysses fremover mot to-års-dagen nå! :)
mandag 6. oktober 2014
B ruin og masse påfyll
Denne helgen var det ResQ og ruinsamling som stod på planen, og vi var påmeldt på B-uka.
Vi har trent mye hals i alle tenkelige ruin-miljøer en god stund, og Ask er jo ganske trygg i det meste av miljøer, så forhåpningene var jo der før oppmøte, samtidig som jeg ser på en ruinutdannelse som noe som primært skal være med på å gi meg en mer komplett redningshund, og ikke som et primærmål i utdannelsen. Det var altså med blandede følelser vi troppet opp på fredagen, med et håp om en B-godkjenning men uten prøvenervene jeg normalt sett har. Tanken min var mer "går det så går det, og isåfall er det kjempebra, men går det ikke så har vi allikevel fått MYE lærdom og masse gode erfaringer til å ta med oss til neste forsøk."
Det skulle raskt vise seg, allerede på første økta på lørdag formiddag, der vi søkte i et stort steinbrudd at jeg ikke hadde noe å frykte for hverken søks- eller meldings-biten. Ask forserte steinhaugene uten noe problem, slo på figuranten på god avstand, lokaliserte fint og kom raskt og fint igang med mitraljøse-halsen sin. (jeg har jo vært vant med Rottis-halsing tidligere, og det er en viss tempoforskjell mellom den og Ask sin hals, spesielt "i oppstarten", før han slår over i roligere standhals). Tilbakemeldingen etter første økt var: "Vi har blitt enige om å være ærlige og direkte i tilbakemeldingene, og dette var vanvittig bra, ingenting mer å si!", så jeg kunne ikke være annet enn superfornøyd med vesle pelsknotten.
Økt nummer to var søk inne i et bygg. Her var det mye knust glass på gulvene, så da ble det en helt ny erfaring på oss, nemlig byggsøk i line. Ask brukte litt tid på å komme seg i skikkelig søksmodus, men han lot seg ikke forstyrre av miljøet, rotet, de andre folkene som var med oss (dommerne) eller det faktum at han var i line, så det er jeg kjempefornøyd med. Første fig lå i en haug med rot og var vanskelig å komme til, men med litt hopp og sprett så stod han plutselig på ryggen til figuranten og halset skikkelig selv om jeg stod 4 meter bak og holdt i lina. Ingen tvil om funn, for å si det sånn. Figurant nummer to var gjemt bak en låst dør, og her fikk vi først veldig klare indikasjoner mot døren på motsatt side av gangen, pga ferten slo ned på den siden, men når han fikk summet seg og fikk brukt litt tid på å lokalisere, så la han seg ned med snuten inn et ventilasjonshull nederst på døren inn dit figuranten stod, og jeg fikk liggende gravmarkering med super hals på døren. En tydelig forskjell når han markerte på ferten og når han var helt sikker på at han hadde lokalisert, så når han bare fikk tid til å lokalisere så var det ingen tvil om hvor figuranten var. (bare far holdt kjeft og lot ham jobbe da, noe som var en gjenganger, siden far av og til kan være litt kontrollfreak...) Alt i alt to veldig lærerike og gøye søk i forskjellige miljøer, med tilsammen 3 veldig bra løsninger og markeringer.
Søndagen var det søk inne på resQ, og vi startet med 2 figuranter inne i maskinrommet, som hadde gittergulv mellom 3 etasjer. Først fikk vi et funn nede i en bekmørk kjeller, der jeg måtte sende Ask ned men ikke fikk gå ned selv. Flott melding og supert fokus på fig, og heller ingen reservasjoner mot gittertrapp eller mørket. Etter dette funnet jobbet vi oss videre oppover etasjene. Fredagen hadde vi vært inne og gått i det samme rommet, men da i mørket, og det gikk uten problem, men Ask var litt mer skeptisk i øverste etasje når lyset var på og han så alt under seg. Allikevel søkte han fint og lokaliserte og meldte supert. Når vi skulle ned igjen fikk vi en liten låsing i den øverste gittertrappa, men når vi valgte den andre (identiske) trappa ned så gikk det fint, så ikke godt å si hva det var med akkurat den ene trappa, siden den andre ikke var noe problem...
Neste funn var (eller skulle iallefall være) ganske utilgjengelig inne i en labyrint av rørgater (også i mørket). Ask startet med å løpe opp en etasje (i ei ny gittertrapp), men kom raskt ned når jeg ropte og gikk så i søk med stor intensitet inne i den mørke labyrinten. Når halsen kom, så fikk jeg lov til å gå inn, og der hang Ask med forbeina over noen rør og bakbeina på andre siden uten bakkekontakt, og halset rett inn i øret på stakkars Kjetil. Den utilgjengelige figuranten var visst ikke sååå utilgjengelig allikevel. ;-) Nok et supert søk, og en veldig bra tilbakemelding og fornøyd hund og fører.
Økt nummer to var søk ute på industriområdet, og momentene var utilgjengelige figuranter under bakken (nede i en kum) og helt utilgjengelig (oppe på et tak). Kort fortalt veldig fine søk og fine meldinger, så da var B-godkjenningen i boks. Både hund og fører var stolte og fornøyde, og når vi i tillegg tok en feltsøksprøve rett etter samlinga og fikk bestått på den etter det Frode kalte et veldig fint feltsøk, så var helgen komplett, og det ble en super motivasjons-boost som gav masse inspirasjon og faglig påfyll for veien videre, både mot godkjenning Ettersøk og Ruin.
Vi har trent mye hals i alle tenkelige ruin-miljøer en god stund, og Ask er jo ganske trygg i det meste av miljøer, så forhåpningene var jo der før oppmøte, samtidig som jeg ser på en ruinutdannelse som noe som primært skal være med på å gi meg en mer komplett redningshund, og ikke som et primærmål i utdannelsen. Det var altså med blandede følelser vi troppet opp på fredagen, med et håp om en B-godkjenning men uten prøvenervene jeg normalt sett har. Tanken min var mer "går det så går det, og isåfall er det kjempebra, men går det ikke så har vi allikevel fått MYE lærdom og masse gode erfaringer til å ta med oss til neste forsøk."
Det skulle raskt vise seg, allerede på første økta på lørdag formiddag, der vi søkte i et stort steinbrudd at jeg ikke hadde noe å frykte for hverken søks- eller meldings-biten. Ask forserte steinhaugene uten noe problem, slo på figuranten på god avstand, lokaliserte fint og kom raskt og fint igang med mitraljøse-halsen sin. (jeg har jo vært vant med Rottis-halsing tidligere, og det er en viss tempoforskjell mellom den og Ask sin hals, spesielt "i oppstarten", før han slår over i roligere standhals). Tilbakemeldingen etter første økt var: "Vi har blitt enige om å være ærlige og direkte i tilbakemeldingene, og dette var vanvittig bra, ingenting mer å si!", så jeg kunne ikke være annet enn superfornøyd med vesle pelsknotten.
Økt nummer to var søk inne i et bygg. Her var det mye knust glass på gulvene, så da ble det en helt ny erfaring på oss, nemlig byggsøk i line. Ask brukte litt tid på å komme seg i skikkelig søksmodus, men han lot seg ikke forstyrre av miljøet, rotet, de andre folkene som var med oss (dommerne) eller det faktum at han var i line, så det er jeg kjempefornøyd med. Første fig lå i en haug med rot og var vanskelig å komme til, men med litt hopp og sprett så stod han plutselig på ryggen til figuranten og halset skikkelig selv om jeg stod 4 meter bak og holdt i lina. Ingen tvil om funn, for å si det sånn. Figurant nummer to var gjemt bak en låst dør, og her fikk vi først veldig klare indikasjoner mot døren på motsatt side av gangen, pga ferten slo ned på den siden, men når han fikk summet seg og fikk brukt litt tid på å lokalisere, så la han seg ned med snuten inn et ventilasjonshull nederst på døren inn dit figuranten stod, og jeg fikk liggende gravmarkering med super hals på døren. En tydelig forskjell når han markerte på ferten og når han var helt sikker på at han hadde lokalisert, så når han bare fikk tid til å lokalisere så var det ingen tvil om hvor figuranten var. (bare far holdt kjeft og lot ham jobbe da, noe som var en gjenganger, siden far av og til kan være litt kontrollfreak...) Alt i alt to veldig lærerike og gøye søk i forskjellige miljøer, med tilsammen 3 veldig bra løsninger og markeringer.
Søndagen var det søk inne på resQ, og vi startet med 2 figuranter inne i maskinrommet, som hadde gittergulv mellom 3 etasjer. Først fikk vi et funn nede i en bekmørk kjeller, der jeg måtte sende Ask ned men ikke fikk gå ned selv. Flott melding og supert fokus på fig, og heller ingen reservasjoner mot gittertrapp eller mørket. Etter dette funnet jobbet vi oss videre oppover etasjene. Fredagen hadde vi vært inne og gått i det samme rommet, men da i mørket, og det gikk uten problem, men Ask var litt mer skeptisk i øverste etasje når lyset var på og han så alt under seg. Allikevel søkte han fint og lokaliserte og meldte supert. Når vi skulle ned igjen fikk vi en liten låsing i den øverste gittertrappa, men når vi valgte den andre (identiske) trappa ned så gikk det fint, så ikke godt å si hva det var med akkurat den ene trappa, siden den andre ikke var noe problem...
Neste funn var (eller skulle iallefall være) ganske utilgjengelig inne i en labyrint av rørgater (også i mørket). Ask startet med å løpe opp en etasje (i ei ny gittertrapp), men kom raskt ned når jeg ropte og gikk så i søk med stor intensitet inne i den mørke labyrinten. Når halsen kom, så fikk jeg lov til å gå inn, og der hang Ask med forbeina over noen rør og bakbeina på andre siden uten bakkekontakt, og halset rett inn i øret på stakkars Kjetil. Den utilgjengelige figuranten var visst ikke sååå utilgjengelig allikevel. ;-) Nok et supert søk, og en veldig bra tilbakemelding og fornøyd hund og fører.
Økt nummer to var søk ute på industriområdet, og momentene var utilgjengelige figuranter under bakken (nede i en kum) og helt utilgjengelig (oppe på et tak). Kort fortalt veldig fine søk og fine meldinger, så da var B-godkjenningen i boks. Både hund og fører var stolte og fornøyde, og når vi i tillegg tok en feltsøksprøve rett etter samlinga og fikk bestått på den etter det Frode kalte et veldig fint feltsøk, så var helgen komplett, og det ble en super motivasjons-boost som gav masse inspirasjon og faglig påfyll for veien videre, både mot godkjenning Ettersøk og Ruin.
onsdag 24. september 2014
Skippertaksblogging...
Ok da, så skjer det igjen - Livet og treningen kommer i veien for bloggingen... Kommer til å fokusere på enkelte lengre innlegg når jeg får noen aha-opplevelser eller andre viktige heldelser skjer i treningen, og så la hverdagstreningen bli beskrevet i treningsdagboksform...
Vi har jobbet en del med spor i en periode, spesielt grus og asfalt, der jeg synes at Ask kan ha en tendens til å bli trekkhund og glemme å slå på nesen. Vi har jobbet med ro og konsentrasjon i sporet, kosentrasjonsøvelser i form av finsøk etter ørsmå gjenstander i forskjellig miljø, og nedgravde gjenstander i grussporene for å fo farten ned og konsentrasjonen opp. Alt ser ut til å virke veldig bra.
Videre så har matfar fått seg en a-ha opplevelse som var at vi alltid må legge inn litt meldingstrening, for det vi så når vi var "innsamlingshund" som skulle samle inn figurantene igjen etter en A-prøve for noen uker siden, var at det var så lenge siden vi hadde rundert at mye av det sosiale ritualet etter at Ask hadde tatt bittet var på vei tilbake. Ser helt klart at i denne perioden så må vi trene mye variert og ikke utelukkende fokusere på en enkelt ting over for lang tid.
Vi kjørte noen meldingsøkter for å plukke dette av igjen, og det ser ut til å funke veldig fint, selv om jeg ser at jo lenger han går tomslag, jo mer gira blir han på figurantene, og da kan det bli tendenser igjen, så dette er ting vi må kvalitetssikre igjen og igjen i lang tid, for når man har en så sosial hund med så høye drifter, så må dette hjernevaskes skikkelig og jevnlig for å holdes vedlike.
I tillegg til dette så har vi trent en del felt, eller det vil si vi har lagt feltet på hold og trent gjenstandsapportering av andre folk sine gjenstander, samt finsøk/søksutvikling for å få fokus og konsentrasjon opp også i denne øvelsen. Målet er å sette alle momentene sammen til ferdig øvelse snart, men de testene jeg har tatt på dette viser at vi ikke er helt der enda, så vi fortsetter med momentene og tar noen små tester av korridorer innimellom for å se om det ser bra nok ut til å gå videre frem mot feltprøven. Målet mitt er å få nesen på og farten ned allerede fra første utsending, men allikevel ikke så langt ned at han går over i spormodus inne i feltet, som jeg ser at han kan ha en tendens til å gjøre.
Utenom egentrening så har vi (jeg) jo tatt fatt i instruktør-delen av NRH-tilværelsen, og vi har vært på vår første samling som ferdig instruktør. Jeg var så heldig at jeg fikk et nybegynnerlag, som er det jeg liker best, og med det laget jeg fikk på dette årets Evjesamling, så ble jeg bare enda mer gira og sikker på at instruktørveien var den rette veien for meg å gå. Vi hadde flotte dager med masse bra trening, og tilbakemeldingene jeg fikk sa at deltakerne fikk økt motivasjon for videre trening og de verktøyene de trengte for å komme seg videre, så for min del var det en skikkelig motivasjons-boost!
Underveis på samlingen så ble det også tid til en mørkerundering, og selv om jeg ikke var helt fornøyd med økta der og da, så dekket vi terrenget og fant begge figurantene innenfor tidsfristen, så da ble det bestått. På det ene slaget så løp Ask rett i et tre når han kom inn for passering, så jeg stoppet ham litt og lot ham få summet seg før vi fortsatte søket. idet jeg skulle sende ham ut så oppdaget jeg at han blødde etter å ha bitt seg i tunga i sammenstøtet, men han var skikkelig klar på at han skulle ut og søke, så etter litt kos og nedroing så bar det videre. Han var nok litt satt ut på det slaget, for han gikk ikke så langt ut som jeg ville, men på neste slag på den siden så fikk han overvær og trakk rett tilbake til figurant og fikk en fin melding (og en litt lang påvisning). På siste figurant så ble det litt styr - vi måtte gå lenger enn de 300 metrene fordi vinden var sånn at vi måtte forbi for å få ferten av figuranten, så det ble en del tomslag før funn, og dermed også litt "hilsing" før retur inn til meg med bittet. Så - selv om jeg ikke var helt 100% fornøyd, så var det ihvertfall et bestått mørkesøk og et lite steg nermere målet om en plass på tjenestelista.
Selv om været var supert hele samlinga, så var det jo selvfølgelig ekte aksjonsvær akkurat under mørkesøket. Regn, mørkt og bare en ørliten trekk, noe som gjorde at alt jeg kunne se i lyset fra hodelykta var dampen/frostrøyken av min egen pust, samt regnet som gjorde at alt så ut som skikkelig tykk tåke. I sånne settinger så er det jo EKSTREMT viktig at meldingen sitter bra, for når Ask kom inn med melding, så hadde jeg ingen mulighet for å se at han hadde bittet før han var helt inne hos meg og stod og så på meg med det i munnen. Hadde han spyttet det ut ved innkomst så hadde jeg garantert ikke fått med meg funnet og det hadde blitt en stryk om jeg hadde sendt ham ut på motsatt side (og i en reell situasjon så kunne det faktisk betydd forskjellen på liv og død for den savnede!). Etter prøven fikk jeg spørsmålet fra dommer Anders om hva jeg syntes, og jeg måtte si som sant var at jeg ikke var fornøyd. I ettertid så har jeg fundert litt, og funnet ut at jeg må presisere den påstanden litt... Det var langt fra vårt beste søk, men jeg ER fornøyd allikevel, fornøyd med meldingene til Ask, (selv om den siste ikke var helt 100% i mine øyne), fornøyd med hvordan han dekket terrenget, og ikke minst veldig fornøyd med at han er så fokusert og så gira på å jobbe at han fortsetter med samme intensitet selv om han skader seg. I en reell setting så hadde vi stoppet opp og roet helt ned før vi gikk videre, siden min hovedoppgave som hundefører er å alltid passe på at verktøyet (hunden) fungerer optimalt, men det å se hvor mye arbeidet (eller var det belønningen?) betyr for Ask var veldig betryggende for meg.
Veien fremover kommer til å bestå i en del enkeltmomenter, vi må få på plass feltsøket så bra som jeg vil ha det, for uten det så kommer vi oss ikke videre, og vi må videreutvikle søket på alle områder, og øke konsentrasjonen i sporene slik at vi får en sporadferd som jeg kan være 100% trygg på.
Vi har jobbet en del med spor i en periode, spesielt grus og asfalt, der jeg synes at Ask kan ha en tendens til å bli trekkhund og glemme å slå på nesen. Vi har jobbet med ro og konsentrasjon i sporet, kosentrasjonsøvelser i form av finsøk etter ørsmå gjenstander i forskjellig miljø, og nedgravde gjenstander i grussporene for å fo farten ned og konsentrasjonen opp. Alt ser ut til å virke veldig bra.
Videre så har matfar fått seg en a-ha opplevelse som var at vi alltid må legge inn litt meldingstrening, for det vi så når vi var "innsamlingshund" som skulle samle inn figurantene igjen etter en A-prøve for noen uker siden, var at det var så lenge siden vi hadde rundert at mye av det sosiale ritualet etter at Ask hadde tatt bittet var på vei tilbake. Ser helt klart at i denne perioden så må vi trene mye variert og ikke utelukkende fokusere på en enkelt ting over for lang tid.
Vi kjørte noen meldingsøkter for å plukke dette av igjen, og det ser ut til å funke veldig fint, selv om jeg ser at jo lenger han går tomslag, jo mer gira blir han på figurantene, og da kan det bli tendenser igjen, så dette er ting vi må kvalitetssikre igjen og igjen i lang tid, for når man har en så sosial hund med så høye drifter, så må dette hjernevaskes skikkelig og jevnlig for å holdes vedlike.
I tillegg til dette så har vi trent en del felt, eller det vil si vi har lagt feltet på hold og trent gjenstandsapportering av andre folk sine gjenstander, samt finsøk/søksutvikling for å få fokus og konsentrasjon opp også i denne øvelsen. Målet er å sette alle momentene sammen til ferdig øvelse snart, men de testene jeg har tatt på dette viser at vi ikke er helt der enda, så vi fortsetter med momentene og tar noen små tester av korridorer innimellom for å se om det ser bra nok ut til å gå videre frem mot feltprøven. Målet mitt er å få nesen på og farten ned allerede fra første utsending, men allikevel ikke så langt ned at han går over i spormodus inne i feltet, som jeg ser at han kan ha en tendens til å gjøre.
Utenom egentrening så har vi (jeg) jo tatt fatt i instruktør-delen av NRH-tilværelsen, og vi har vært på vår første samling som ferdig instruktør. Jeg var så heldig at jeg fikk et nybegynnerlag, som er det jeg liker best, og med det laget jeg fikk på dette årets Evjesamling, så ble jeg bare enda mer gira og sikker på at instruktørveien var den rette veien for meg å gå. Vi hadde flotte dager med masse bra trening, og tilbakemeldingene jeg fikk sa at deltakerne fikk økt motivasjon for videre trening og de verktøyene de trengte for å komme seg videre, så for min del var det en skikkelig motivasjons-boost!
Underveis på samlingen så ble det også tid til en mørkerundering, og selv om jeg ikke var helt fornøyd med økta der og da, så dekket vi terrenget og fant begge figurantene innenfor tidsfristen, så da ble det bestått. På det ene slaget så løp Ask rett i et tre når han kom inn for passering, så jeg stoppet ham litt og lot ham få summet seg før vi fortsatte søket. idet jeg skulle sende ham ut så oppdaget jeg at han blødde etter å ha bitt seg i tunga i sammenstøtet, men han var skikkelig klar på at han skulle ut og søke, så etter litt kos og nedroing så bar det videre. Han var nok litt satt ut på det slaget, for han gikk ikke så langt ut som jeg ville, men på neste slag på den siden så fikk han overvær og trakk rett tilbake til figurant og fikk en fin melding (og en litt lang påvisning). På siste figurant så ble det litt styr - vi måtte gå lenger enn de 300 metrene fordi vinden var sånn at vi måtte forbi for å få ferten av figuranten, så det ble en del tomslag før funn, og dermed også litt "hilsing" før retur inn til meg med bittet. Så - selv om jeg ikke var helt 100% fornøyd, så var det ihvertfall et bestått mørkesøk og et lite steg nermere målet om en plass på tjenestelista.
Selv om været var supert hele samlinga, så var det jo selvfølgelig ekte aksjonsvær akkurat under mørkesøket. Regn, mørkt og bare en ørliten trekk, noe som gjorde at alt jeg kunne se i lyset fra hodelykta var dampen/frostrøyken av min egen pust, samt regnet som gjorde at alt så ut som skikkelig tykk tåke. I sånne settinger så er det jo EKSTREMT viktig at meldingen sitter bra, for når Ask kom inn med melding, så hadde jeg ingen mulighet for å se at han hadde bittet før han var helt inne hos meg og stod og så på meg med det i munnen. Hadde han spyttet det ut ved innkomst så hadde jeg garantert ikke fått med meg funnet og det hadde blitt en stryk om jeg hadde sendt ham ut på motsatt side (og i en reell situasjon så kunne det faktisk betydd forskjellen på liv og død for den savnede!). Etter prøven fikk jeg spørsmålet fra dommer Anders om hva jeg syntes, og jeg måtte si som sant var at jeg ikke var fornøyd. I ettertid så har jeg fundert litt, og funnet ut at jeg må presisere den påstanden litt... Det var langt fra vårt beste søk, men jeg ER fornøyd allikevel, fornøyd med meldingene til Ask, (selv om den siste ikke var helt 100% i mine øyne), fornøyd med hvordan han dekket terrenget, og ikke minst veldig fornøyd med at han er så fokusert og så gira på å jobbe at han fortsetter med samme intensitet selv om han skader seg. I en reell setting så hadde vi stoppet opp og roet helt ned før vi gikk videre, siden min hovedoppgave som hundefører er å alltid passe på at verktøyet (hunden) fungerer optimalt, men det å se hvor mye arbeidet (eller var det belønningen?) betyr for Ask var veldig betryggende for meg.
Veien fremover kommer til å bestå i en del enkeltmomenter, vi må få på plass feltsøket så bra som jeg vil ha det, for uten det så kommer vi oss ikke videre, og vi må videreutvikle søket på alle områder, og øke konsentrasjonen i sporene slik at vi får en sporadferd som jeg kan være 100% trygg på.
tirsdag 2. september 2014
Hovedkurs 2014
For andre gang i sitt liv var Ask med på hovedkurs, men denne gangen var det ikke han som skulle trenes, men matfar som skulle testes.. Siste eksamen for instruktørutdannelsen i Norske Redningshunder lå foran meg, og som vanlig så startet jeg ut allerede uker i forveien med å være grisenervøs. Det blir ofte sånn når man stiller (kanskje urimelig) høye krav til seg selv, da blir fallhøyden relativt stor.. Etterhvert som det nærmet seg kurs så måtte jeg imidlertid ta et lite oppgjør med meg selv og gikk da tilbake til teorien min om at dette kun skal være GØY, og det får gå som det går. Når troen på det var gjenopprettet så var det bare å glede seg de siste dagene frem mot uka, og det viste seg å være en fin oppladning. Selvsagt var jeg nervøs, det var jo denne uka alt sto og falt på for noe jeg har jobbet for så lenge, men nervene var bare med på å holde meg skjerpet, så da var det greit.
Jeg og min medelev Jan fikk ansvar for et B-godkjenningslag, med Ronny Iversen som vår sensor/veileder. Det å ha et godkjenningslag betyr jo at det er mange fastsatte momenter som MÅ gjennomgås, så det ble en annerledes uke enn uken der jeg var instruktørelev på et rent nybegynnerlag ifjor. Veldig glad for at jeg fikk testet ut denne typen lag også, siden jeg har hatt en del treningslag tidligere (men da med en ekte instruktør å støtte meg på).
Det ble ei tøff uke. Lange dager, der Ask måtte luftes skikkelig før frokost hver dag, og etterpå var det tettpakket program med trening, middag, møter, egentrening og casearbeid til langt på natt hver natt, men allikevel så var det som vanlig på treningssamling så gøy at man nesten glemte å være trett og sliten. man fores på en måte med masse energi fra hverandre på en slik samling, så selv når man egentlig burde være sliten så er alt bare gøy. Jeg tok meg ganske tidlig i å ha glemt av at dette faktisk var en eksamen, jeg storkoste meg hele tiden, og jammen - etter ei hard og lang og supergøy uke, så falt dommen og vips så var jeg ikke lenger elev, men jeg og alle de andre 3 instruktørelevene kunne smile så bredt vi bare kunne over å ha oppnådd tittelen instruktør! Når jeg på fredagen fikk beskjed fra Martin (FTU-representanten og vår øverste sensor) om at jeg hadde bestått, så var det som om lufta plutselig gikk ut av meg... Da først kjente jeg hvor hard uka hadde vært, og hvor utrolig glad jeg var. På kveldens instruktørmøte så satt jeg bare der nesten i en annen verden og kunne ikke slutte å smile.
For Ask sin del så ble det ikke særlig mye trening, og lange dager i buret, men noen gode lufteturer hver morgen, noen små økter iløpet av dagen og skikkelig trening sent på kveldene når alt av program for dagene var over. Vi fikk hjelp av snille kursdeltakere og fikk gått spor i sterkt beferdet område, over alle mulige kryssinger og underlagsskifter/utfordringer. Vi fikk nattlige teigsøk inne på Vossevangen med funn av figuranter både med og uten hunder, samt flere små feltsøk etter bittebittesmå gjenstander for å øke konsentrasjonen til Ask ytterligere. Når Seakingen var på besøk på øvelsesdagen, så fikk vi en flott og lang lydighetsøkt mens den hang i lufta over oss og heiste opp A-deltakerne, og selv da satt kontakten som et skudd, så selv om uka sikkert var noe kjip (iallefall treningsmessig på dagene) for Ask sin del, så taklet han alle de utfordringene som han ble kastet uti uten problem.
Nå satser vi knallhardt fremover på egen trening mot felt- og mørkerunderings-prøver iløpet av vinteren, og B-ruin iløpet av høsten, ja og selvfølgelig enda mer sportrening da, så det blir ikke rom for hvile på en stund. Motivasjonen min er tilbake på topp igjen, og vi setter igang arbeidet med å ta tak i alle utfordringene som ligger foran oss. Heldigvis så er Ask minst like treningsvillig som meg, for vi skal virkelig jobbe som et lag fremover mot godkjenningen nå, og ta alle utfordringer på strak arm og med en solid dose pågangsmot. Tusen takk til alle på laget, alle på kurset, alle i dioet og ikke minst til Martin og Ronny for motivasjons-boosten jeg fikk denne uken!!!
Jeg og min medelev Jan fikk ansvar for et B-godkjenningslag, med Ronny Iversen som vår sensor/veileder. Det å ha et godkjenningslag betyr jo at det er mange fastsatte momenter som MÅ gjennomgås, så det ble en annerledes uke enn uken der jeg var instruktørelev på et rent nybegynnerlag ifjor. Veldig glad for at jeg fikk testet ut denne typen lag også, siden jeg har hatt en del treningslag tidligere (men da med en ekte instruktør å støtte meg på).
Det ble ei tøff uke. Lange dager, der Ask måtte luftes skikkelig før frokost hver dag, og etterpå var det tettpakket program med trening, middag, møter, egentrening og casearbeid til langt på natt hver natt, men allikevel så var det som vanlig på treningssamling så gøy at man nesten glemte å være trett og sliten. man fores på en måte med masse energi fra hverandre på en slik samling, så selv når man egentlig burde være sliten så er alt bare gøy. Jeg tok meg ganske tidlig i å ha glemt av at dette faktisk var en eksamen, jeg storkoste meg hele tiden, og jammen - etter ei hard og lang og supergøy uke, så falt dommen og vips så var jeg ikke lenger elev, men jeg og alle de andre 3 instruktørelevene kunne smile så bredt vi bare kunne over å ha oppnådd tittelen instruktør! Når jeg på fredagen fikk beskjed fra Martin (FTU-representanten og vår øverste sensor) om at jeg hadde bestått, så var det som om lufta plutselig gikk ut av meg... Da først kjente jeg hvor hard uka hadde vært, og hvor utrolig glad jeg var. På kveldens instruktørmøte så satt jeg bare der nesten i en annen verden og kunne ikke slutte å smile.
For Ask sin del så ble det ikke særlig mye trening, og lange dager i buret, men noen gode lufteturer hver morgen, noen små økter iløpet av dagen og skikkelig trening sent på kveldene når alt av program for dagene var over. Vi fikk hjelp av snille kursdeltakere og fikk gått spor i sterkt beferdet område, over alle mulige kryssinger og underlagsskifter/utfordringer. Vi fikk nattlige teigsøk inne på Vossevangen med funn av figuranter både med og uten hunder, samt flere små feltsøk etter bittebittesmå gjenstander for å øke konsentrasjonen til Ask ytterligere. Når Seakingen var på besøk på øvelsesdagen, så fikk vi en flott og lang lydighetsøkt mens den hang i lufta over oss og heiste opp A-deltakerne, og selv da satt kontakten som et skudd, så selv om uka sikkert var noe kjip (iallefall treningsmessig på dagene) for Ask sin del, så taklet han alle de utfordringene som han ble kastet uti uten problem.
Nå satser vi knallhardt fremover på egen trening mot felt- og mørkerunderings-prøver iløpet av vinteren, og B-ruin iløpet av høsten, ja og selvfølgelig enda mer sportrening da, så det blir ikke rom for hvile på en stund. Motivasjonen min er tilbake på topp igjen, og vi setter igang arbeidet med å ta tak i alle utfordringene som ligger foran oss. Heldigvis så er Ask minst like treningsvillig som meg, for vi skal virkelig jobbe som et lag fremover mot godkjenningen nå, og ta alle utfordringer på strak arm og med en solid dose pågangsmot. Tusen takk til alle på laget, alle på kurset, alle i dioet og ikke minst til Martin og Ronny for motivasjons-boosten jeg fikk denne uken!!!
tirsdag 5. august 2014
Sportrening
Denne lørdagen møtte jeg Bjørn Erik på Skurve hvor vi la ut grusspor for hverandre, før vi kjørte til de sporene som vi hadde lagt ut for hverandre kvelden i forveien. Disse var ca 500 meter lange og rett over 15 timer gamle parallellspor der vi hadde krysset hverandres spor 3 ganger. Sporene ble lagt ut i lett regn, fortsatte å regne i etpar timer etterpå. Etter start (uten oppsøk, siden det var veldig overtråkket i området, både av turgåere og dyr, så hadde vi en gjenstand (stein med sløyfe rundt) rett før kryssingen. Ask markerte fint på denne og fikk belønning. Kryssingen gikk veldig fint selv om Bjørn Erik og Nico lå like foran oss og nådde kryssingen først, så slo Ask ikke over på det ferske sporet til Bjørn Erik (som også hadde lagt ut det vi gikk...) Etter kryssingen fikk vi en fin markering og apport av gjenstand nummer to, videre til neste kryssing, gikk rett over denne også, men etterpå ble det litt rot før vi gikk rett på slutten, pga to sauer som lå midt i sporet og hoppet opp og løp avgårde når vi kom.
Hele sporet til både Ask og nico var grundig overtråkket av en saueflokk, 5 hester og en gruppe med halvvoksne kalver, i tillegg til kryssingene av turstiene der det hadde gått både turgåere og hunder. Ask jobbet superkonsentrert og veldig intenst, samtidig som farten var rolig og fin. Det var lett å se når han sjekket ut kryssinger og når han var på spor, så jeg kunne bare stoppe opp og la ham sjekke ut og så følge på når han var tilbake på sporet. Kjempefornøyd med arbeidet hans, og faktisk også litt fornøyd med at jeg hadde is nok i magen til å la ham løse dette helt selv.
Etterpå var det avgårde til skurve igjen for å gå asfaltsporene, som da var blitt ca 3,5/4 timer gamle. Disse var ca 250 meter lange, og hadde ligget i sterk vind og solsteik, men det viste seg å ikke være noe problem. I tillegg så var det landsskytterstevne denne uken, og det var stappfullt på skytebanen som lå kloss opptil grusplassen der sporene gikk, og i tillegg var det opprettet 3 ekstra provisoriske baner, så når vi gikk sporene så var det nesten kontinuerlig maskingevær-ild hele tiden. Ingen av hundene enset skuddene i det hele tatt, men jobbet veldig konsentrert og fint.
Vi avsluttet med litt miljøtrening/meldingstrening inne på utelageret til AS Betong, der Ask fikk 2 utilgjengelige og skjulte figuranter. Her kom halsen veldig greit og raskt. han jobbet en stund med å finne figurantene, siden de så veldig godt skjult, og vinden gikk litt på kryss og tvers mellom betongelementene og reolene, men gav seg ikke før han var sikker på at han hadde lokalisert dem (selv om han ikke så dem) og halset jevnt og fint til jeg kom ut. Dette lover veldig bra frem mot B-ruin på ResQ til høsten, og det er tydelig at det å lære inn dobbel meldingsform går veldig lett, for det å lære inn hals i den settingen, uten at han er uniformert, har ikke gjort noenting med bringkobbelmeldingen når vi runderer eller søker teig. Han er helt tydelig mer enn godt nok hjernevasket på bringkobbelmeldingen når de arbeidstegnene er på, og nå har han også en meldingsform som han kan bruke fint de gangene han ikke har andre arbeidstegn. Jeg har jo fått spørsmål om hvorfor jeg ikke velger samme meldingsform på både ettersøk og ruin, og flere mener at det vil være unødvendig komplisert for hunden, men jeg har valgt å gjøre dette av samme grunn som at jeg gjorde det samme med Odin, nemlig fordi jeg vil ha en helt annen meldingsform når han skal melde på fert av figuranter han ikke klarer å komme helt innpå, for å unngå avstandsmeldinger på ettersøks-delen. Det jeg så med Odin er akkurat det samme som jeg nå ser med Ask - Det er helt uproblematisk å ha forskjellige meldingsformer i forskjellige settinger, iallefall så lenge arbeidstegnene er klare og tydelige. I tillegg er det jo fullt mulig for en bringkobbelhund å slå over i hals under ettersøk, for eksempel ved utilgjengelige figuranter, så det å ha en hund som mestrer begge meldingsformer er jo en ekstra sikkerhet dersom f.eks bringkobbelet vrir seg/løser ut. Jeg liker jo personlig bringkobbelmelding best selv, så hovedfokuset blir jo på den, men halsen er en helt grei backup, selv om jeg ikke ønsker å ha den i ettersøket.
Hele sporet til både Ask og nico var grundig overtråkket av en saueflokk, 5 hester og en gruppe med halvvoksne kalver, i tillegg til kryssingene av turstiene der det hadde gått både turgåere og hunder. Ask jobbet superkonsentrert og veldig intenst, samtidig som farten var rolig og fin. Det var lett å se når han sjekket ut kryssinger og når han var på spor, så jeg kunne bare stoppe opp og la ham sjekke ut og så følge på når han var tilbake på sporet. Kjempefornøyd med arbeidet hans, og faktisk også litt fornøyd med at jeg hadde is nok i magen til å la ham løse dette helt selv.
Etterpå var det avgårde til skurve igjen for å gå asfaltsporene, som da var blitt ca 3,5/4 timer gamle. Disse var ca 250 meter lange, og hadde ligget i sterk vind og solsteik, men det viste seg å ikke være noe problem. I tillegg så var det landsskytterstevne denne uken, og det var stappfullt på skytebanen som lå kloss opptil grusplassen der sporene gikk, og i tillegg var det opprettet 3 ekstra provisoriske baner, så når vi gikk sporene så var det nesten kontinuerlig maskingevær-ild hele tiden. Ingen av hundene enset skuddene i det hele tatt, men jobbet veldig konsentrert og fint.
Vi avsluttet med litt miljøtrening/meldingstrening inne på utelageret til AS Betong, der Ask fikk 2 utilgjengelige og skjulte figuranter. Her kom halsen veldig greit og raskt. han jobbet en stund med å finne figurantene, siden de så veldig godt skjult, og vinden gikk litt på kryss og tvers mellom betongelementene og reolene, men gav seg ikke før han var sikker på at han hadde lokalisert dem (selv om han ikke så dem) og halset jevnt og fint til jeg kom ut. Dette lover veldig bra frem mot B-ruin på ResQ til høsten, og det er tydelig at det å lære inn dobbel meldingsform går veldig lett, for det å lære inn hals i den settingen, uten at han er uniformert, har ikke gjort noenting med bringkobbelmeldingen når vi runderer eller søker teig. Han er helt tydelig mer enn godt nok hjernevasket på bringkobbelmeldingen når de arbeidstegnene er på, og nå har han også en meldingsform som han kan bruke fint de gangene han ikke har andre arbeidstegn. Jeg har jo fått spørsmål om hvorfor jeg ikke velger samme meldingsform på både ettersøk og ruin, og flere mener at det vil være unødvendig komplisert for hunden, men jeg har valgt å gjøre dette av samme grunn som at jeg gjorde det samme med Odin, nemlig fordi jeg vil ha en helt annen meldingsform når han skal melde på fert av figuranter han ikke klarer å komme helt innpå, for å unngå avstandsmeldinger på ettersøks-delen. Det jeg så med Odin er akkurat det samme som jeg nå ser med Ask - Det er helt uproblematisk å ha forskjellige meldingsformer i forskjellige settinger, iallefall så lenge arbeidstegnene er klare og tydelige. I tillegg er det jo fullt mulig for en bringkobbelhund å slå over i hals under ettersøk, for eksempel ved utilgjengelige figuranter, så det å ha en hund som mestrer begge meldingsformer er jo en ekstra sikkerhet dersom f.eks bringkobbelet vrir seg/løser ut. Jeg liker jo personlig bringkobbelmelding best selv, så hovedfokuset blir jo på den, men halsen er en helt grei backup, selv om jeg ikke ønsker å ha den i ettersøket.
Abonner på:
Innlegg (Atom)