NRH-helg (spor, såklart...)

Fredag ettermiddag stoppet jeg på et utmarksbeite like ved heimen og la ut et spor til lørdags morgen. Det ble ca 300 meter, med både svinger og vinkler, to gjenstander pluss slutt. Terrenget var jo stort sett det samme, men med litt variasjoner der jeg hadde gått litt opp i bakken med høyere gress, og der selve beitemarka var vasstrukken og myrete. Sporet var lagt ut kl 4 på ettermidagen, og klokken 9 neste morgen satte vi igang. Det hadde ikke vært minusgrader iløpet av natten, så det hadde nok vært litt fordamping hele tiden, men Ask fant raskt sporet og gikk avgårde i et rolig og fint tempo. Tok vinkelen fra beitemarka og opp i skråningen presist og fint, og gikk rett på første gjenstand. Fikk en kjapp belønning og så var det tilbake på sporet. Andre gjenstand gikk også supert, og så ble det litt økning på farten frem mot slutten, men allikevel ikke så mye at det gikk ut over nøyaktigheten. Det er tydelig å se alt alt arbeidet jeg har gjort med mikroskopiske gjenstander/nedgravde gjenstander og raske gjenstander etter spisse vinkler har gitt resultat, så det er noe vi kommer til å fortsette med fremover.

På fellestreningen så utstyrte jeg to sporleggere med 4 gjenstander hver, for anledningen "fargekodede" gjenstander (en sort og en grå sokk i biter) og instruerte dem om følgende: Jeg ville ha 2 stk helt ukjente kilometersspor, og det eneste kriteriet mitt var at de skulle krysses, men hvor mange ganger de krysset hverandre ville jeg ikke vite.
Etter 2 timer så gikk vi det første sporet. Her ble det ikke oppsøk, siden Ask tok sporet allerede på vei over gjerdeklyveren. Vi dro avgårde og plukket alle 4 sorte gjenstandre pluss slutt uten at jeg merket noe til kryssingen(e). Like før slutten måtte jeg løfte ham over ei grind (var piggtråd på gjerdet, så selv om han sikkert kunne hoppe selv så ville jeg ha litt kontroll akkurat der.) Sporadferden var intens men allikevel veldig nøyaktig, og selv om det gikk fort så var det ikke full-fart-trekkhundløping slik vi har slitt med tidligere. Jeg fokuserte 100% på å se på hvor jeg skulle plante føttene, og fulgte dermed blindt etter Ask uten å gjøre meg opp egne formeninger om hvor sporet gikk, og det viste seg at var en lur ting (hvem skulle trodd...).
Ytterligere to timer gikk, og så var det på tide å ta spor nummer to. Dette var vanskeligere av to grunner - det var eldre OG det inneholdt to kryssinger av Ask og meg, og de kryssingene hadde han jo fått belønning for å følge tidligere. Vi startet med oppsøk og fikk fin sporutgang, og plukket også her alle gjenstander og slutt uten problem. Ved den første kryssingen sjekket han ut det andre sporet etpar meter, men der merket jeg en markant forskjell i lina, så det var veldig lett å lese at det var et utsjekk og ikke sporet. Jeg ble stående og lot ham sjekke det ut, og han gikk raskt tilbake til sporet og fortsatte. Den andre kryssingen merket vi ikke noe til, og også her bar det rett på slutten og full belønning. Alt i alt superfornøyd med både sporgåingen, tempoet og nøyaktigheten, og ikke minst fornøyd med at jeg ikke begynte å tenke for mye selv. Jeg bare gikk bak og belønnet når han leverte gjenstander, og det var det. Det kan nesten virke som om det begynner å gå opp et nytt lys for den tobeinte delen av ekvipasjen, så med litt mer trening så kan jeg kanskje komme meg opp på hundens nivå, og da kan vi snakke om å begynne å gjøre en jobb for redningstjenesten.

På vei hjem fra treningen la jeg ut et nytt over-natta-spor i en skog like ved hjemme, Vær og føreforhold gjorde at dette bare ble ca 200 meter (tenkte at det ville bli vanskelig nok med det været som var meldt, og søndag morgen, etter 17 timer med sterk vind og kontinuerlig regn, sludd og hagl, så viste det seg å være veldig vanskelig. Vi kom oss gjennom, men det gikk veldig sent og med en skikkelig høy snuse-frekvens i forhold til farten. Alle gjenstander ble plukket, og selv om det ble etpar vanskelige steder med en del sirkling og søk når han mistet sporet de stedene det var helt vasket bort, så måtte vi si oss fornøyde nok til å feire med en fin fjelltur.

Søndag ettermiddag ble det noen spor på stadion sammen med Stig. Masse underlagsskifter, vinkler og kryssinger, og selv om deler av sporet var litt rotete (gikk over 2 av 14 gjenstander) så var flertallet av vinkler helt spot on, og det var en svært fornøyd ekvipasje som tok kvelden etter dette. Alt i alt en super helg som gav meg mye lærdom og følelsen av å være et lite steg nermere sporprøven.

Spennende spor-utvikling

Etter innspill og gode tips fra Frode for å få bukt med revisor-sporene og stikkprøvene, så har det blitt masse micro-spor der Ask må være super-nøye for å klare dem. Parallelt med disse har vi også trent en del ukjente spor for at jeg som hundefører skal bli tryggere på at Ask gjør riktig når jeg går bak der i sporlina og ikke aner hvor sporet er. til nå så har han bevist for meg hver eneste gang at han har kontroll, så da er det vel kanskje snart på tide å stole skikkelig på ham og ikke gjøre flere teite førerfeil...
Gårsdagens spor ble ikke ukjent, men det ble litt av en utfordring, med masse forstyrrelser, kryssinger av både trailere, biler, folk og hunder. Jeg ser fremdeles tendenser til løpingen når vi kommer inn på lett underlag, men ting ser mye bedre ut enn før, så om vi ikke er helt der enda, så er vi på god vei...

mye har skjedd siden sist...

Vi har hatt noen skikkelige opp- og nedturer den siste måneden, og har måttet ta skikkelige tak i hundefører-nakkeskinnet for å finne motivasjonen igjen. I korte trekk, så bestod oppturen vår i å bestå A-runderingen, med ei rundering som jeg selv ikke var helt fornøyd med, men allikevel - vi var over grensa selv på en av de dagene der vi ikke hadde samspillet helt på topp. Nedturen kom etterpå når vi strøyk på sporet på grunn av at jeg stoppet Ask og regelrett dro ham av sporet fordi jeg ikke stolte på ham idet han ville over et stein- og piggtrådgjerde. Vi gikk fint spor oppover langs gjerdet, og hadde en stabil sidevind inn fra høyre. etpar hundre meter til høyre for oss gikk det en tursti, og når Ask plutselig ville opp på gjerdet, så både så og hørte jeg folk som var ute og gikk på turstien midt i fertssonen. Jeg stoppet opp og forsøkte å vente Ask ut, siden jeg var sikker på at det var overvær av turgåerne som forstyrret ham, men han ville ikke videre. Etter en stund gikk vi tilbake til der vi fant forrige gjenstand, og tok oppsøk derfra, men etter mye styr så rant tiden ut for oss og godkjenningen glapp. Når vi gikk tilbake og tok sporet på nytt en time senere, så var det ingen turgåere og jeg lot Ask dermed gå videre over gjerdet, og han cruiset gjennom sporet uten problem, så selv om jeg lovet meg selv å ikke tenke men bare henge i sporlina, så klarte jeg å ødelegge for oss.

Siden det ikke ble godkjenning før hovedkurs vinter, så ble det heller ikke noen konvertering. Etter stryken var jeg så langt nede at jeg vurderte å melde meg av hele kurset, men etter litt tankevirksomhet så valgte jeg å melde meg på et treningslag istedet, om ikke annet så for å få finpusset på markeringen/gravingen og å få ettersøkstreningen litt på avstand en liten periode. Når vi ankom Tyin og lavinekurset, så havnet jeg på et kombinert trenings/B-ukas-lag, noe som viste seg å ikke være særlig optimalt for vår del, i forhold til forventningene om hva vi skulle trene på. Vi fulgte hele B-ukas, kjørte alle de ukjente oppgavene og overflate-meldinger og alt som hørte med, men det som vi ville trene på, nemlig masse inngravinger for å øke motivasjonen for vedvarende markering, fikk vi ikke gjort noe særlig av. Skuffelsen var derfor stor når vi siste dag fikk tilbakefall til halsing på grava istedetfor inngraving, som vi tidligere har jobbet masse for å få bukt med. noen ganger er ei uke frem egentlig ti skritt tilbake, så lettere irriterte ble det hjemreise med mål om å bruke påsken på å trene bort standhalsen og trene opp igjen inngravingen/markeringen.

Det positive var jo at markeringene på alle de ukjente oppgavene var veldig bra, han slo der ferten kom opp og ikke nødvendigvis på inngangen (gravefert/spor), men vi fikk noen uheldige oppgaver der momentet skulle være inngraving, men når ferten kom opp i taket på hula og det var knallhard is, så fikk vi en veldig tydelig gravemarkering, men uten noe resultat. Jeg fikk beskjed om å forsøke å dirigere ham mot inngangen, men han var fast bestemt på at han skulle ned i den knallharde snøen, så selv om det ble en dårlig gjennomføring (jeg burde ha sagt "drit i inngravingen" og beklønnet gravingen og snusingen, men - etterpåklokskap og spilt melk og alt det der...) så var jeg fornøyd med at han ikke ville forlate eller gi seg selv om han ikke kom noen vei. Tydelig at figurantsuget er der, så i påsken og neste sesong så blir det masse inngravinger for å virkelig hjernevaske inn dette, før vi prøver oss på A-lavine da.

Tilbake fra Tyin ble det nytt spor-fokus. Jeg fikk hjelp og innspill fra Frode, som var med og så på sporene våre, og sammen la vi en momentplan for å få styrt intensiteten bort fra beina og over til nesen. Vi trener masse ruter og microspor med nedgravde eller mikroskopiske gjenstander, og målet er å få styrt energien bort fra trekkhund-modus og over i sporhund-modus. Så langt har vi kjørt 8-10 økter pr dag med dette, og det ser ut til å funke veldig bra. Kommer til å kjøre dette videre en periode, og så begynne å kjøre inn igjen lange og eldre spor for å se om vi får lagt den nye spor-adferden inn i skikkelige spor. Selv om jeg mer eller mindre har lagt alle tanker om godkjenning på hylla for i år (iallefall frem til sporet sitter 200%) så er vi forsiktig optimistiske på at det kan bli en god sporhund om en 5-6 år, bare jeg klarer å holde meg konsekvent.