Kunsten å kaste kommandoer på hunden

Jeg har lenge gått og sett på andre ekvipasjers runderinger, dels for å observere for å kunne komme med eventuelle innspill eller hjelp basert på det jeg ser, men like mye for min egen del. Det er ingen tvil om at man lærer mye av å observere og vurdere når man ser andre trene, og når man kan tenke "hvorfor gjorde han/hun det slik?" Og så faktisk få et godt svar etter økten. God læring for begge parter.

En ting jeg ser mye av, og som jeg svært sjelden klarer å få gode svar på, er bruken av ikke-innlærte kommandoer når ting ikke går som planlagt. Da tenker jeg både på det å kaste en "rundér!"-kommando på hunden på avstand når den har stoppet opp ute i skogen, og det å bruke en ekstra "Ut!"-kommando når man vil at hunden skal gå lenger ut fra midtlinja. Felles for begge disse er at de begge er utrolig vanlige, og at de færreste kan gi noen god forklaring på hvorfor de mener at det skal lykkes. Det fremstår veldig ofte som noe man gjør for å kompensere for egen irritasjon (over stopp under utsending eller dårlige slag) eller noe en overtroisk handling, som man kaster ut og håper at det man ønsker skal skje.

I mange tilfeller skjer det, med varierende grad av suksess, men i like mange tilfeller fører det til mer frustrasjon og en utvanning av kommandoer. Min tanke er som man lærer allerede på valpekurs - ikke gi kommandoen uten at hunden kan den, og ikke gi den når det ikke er sannsynlig at den vil bli utført. Kjempeenkelt, ikke sant? Men sånn er det ikke når vi er over valpestadiet og har fått en flink hund. Da glemmer vi oss litt og forventer at hunden er så flink at den automatisk forstår norske ord og betydningen av dem uten at vi har lært dem det først. Rart, ikke sant?

Jeg er ingen rakettforsker...

Men... Da er det jo veldig greit at dette handler om hundetrening, og ikke... vel... rakettforskning, for ellers hadde jeg nok kommet litt til kort.

Men - når det gjelder hundetrening, så er heldigvis ikke det heller rakettforskning, så veldig mye av det jeg kommer til å skrive nå vil være ting som er helt selvsagte. Det vil ikke være noe helt nytt og revolusjonerende stoff her, men heller bare en samling med selvsagtheter som kanskje er så selvsagte at man glemmer å tenke på dem. Helt enkle ting, for det er jo det hundetrening skal være - enkelt. Dette blogginnlegget fra tidligere forteller jo en del om mine tanker om å dele alle treninger opp i momenter for å trene så effektivt og optimalt som mulig, så det som kommer under her går litt mer på tankemåtene for å få dette til.

Jeg skal ikke sitte her og påberope meg superkunnskap om hund og forsøke å tvinge lærdom nedover ørene på folk heller, for jeg er ingen fan av å prakke på noen noe de ikke vil ha, så dette blir bare en samling av mine tanker omkring trening og prossessene der. Ikke så mye av hund, men av hundetrenere, for om vi skal være helt ærlige, så er det der det må læres, slik at hundeførerne i sin tur kan bruke det de lærer på å trene sine hunder.

Den første selvfølgeligheten går nettopp på det med å lære selv, og for å lære så må man tenke, og enda viktigere - vite hva man skal tenke på. Jeg liker veldig godt å stille meg en del spørsmål selv, for å "koke ned" treningen til noe selv jeg klarer å forstå og beherske. Jeg er et enkelt menneske som må gi meg selv enkle beskjeder for å få det til, og mitt første spørsmål til meg selv når vi skal trene inn noe nytt blir da: "Hva må hunden kunne for at jeg skal kunne kreve rett adferd?" Med krav mener jeg da belønningskriteriet - hvor rett må det være for at hunden skal få belønning? Det som jeg selv mener er veldig viktig da er at man allerede FØR man starter innlæringen av en øvelse, ser for seg "hvordan skal MITT sluttresultat se ut?", og legge kriteriene ut fra det. Skal jeg ha avlevering i utgangsstilling så skal det ALLTID være avlevering i utgangsstilling, ingenting annet "kjøpes", slik at jeg gjør det enkelt for hunden å forstå hva jeg forventer.

Når man koker dette ned, i f.eks en lydighetsøvelse som Fri ved fot, så blir mitt svar til meg selv noe slikt som dette: For at hunden skal kunne gå ved siden av meg og søke kontakt, så må den først forstå at den skal oppholde seg i utgangsstilling - at det lønner seg å være tett på min venstre fot og søke kontakt. For at hunden skal forstå dette så må det belønnes. Videre så må hunden forstå at det er DEN som må søke kontakt og være obs på meg, og ikke omvendt, og for å få til det, så trengs kontakttrening og mere kontakttrening! 
Når det gjelder kontakt, så kan det nok terpes på til det kjedsommelige, og her kommer de først frustrasjonene frem - vi står der og nistirrer på hunden vår og nermest "tigger" etter at den skal se på oss, klar til å kaste belønningen. Allerede der har vi jo feilet - i svaret til meg selv så sa jeg jo at HUNDEN skal søke kontakt, og ikke jeg... Lærdom til hundefører der, altså: Rett opp ryggen, hev blikket og se fremover, og belønn når hunden aktivt søker oppmerksomhet og kontakt. En selvfølgelighet - ja, men allikevel noe vi sliter veldig med. I starten så trente jeg foran speilet slik at jeg kunne se når Ask så på meg, jeg trente med en annen person som stod med klikkeren og timet belønninga mi, og jeg ble en jævel på å skule ned og til venstre mens jeg latet som om jeg så rett frem - alt annet enn å snu meg ned og bli den kontaktsøkende. På kurs så bruker jeg gjerne lignelsen av det å gå på byen og være desperat kontra "hard to get" - det er ingen tvil om hvem av de to typene person kursdeltakerne mine ville tatt med seg hjem, så hvorfor er det så vanskelig for oss å dra den tankegangen over i hundetreningen? (ikke at vi alltid skal ta med oss noen hjem fra hundetrening, annet enn hunden da selvsagt, men det med hvem som skal være den kontaktsøkende...)

Belønningen er jo også et helt kapittel for seg selv i den store "jeg er ikke rakettforsker"-boka, så det går jeg ikke inn på her, annet enn å si at man selvsagt må tilpasse belønningen etter graden av forstyrrelser slik at den alltid er verdt å jobbe for. Vi kan alle mye om variasjon av belønning og korrekt timing av denne, så istedetfor å vandre inn på den digresjonen her, så er neste spørsmål faktisk mye mer interessant. Det stiller jeg meg når hunden skal lære inn en annen øvelse, og da en som krever en salig blanding av selvstendighet og kontroll - i dette tilfellet rundering.

For meg er rundering (i denne settingen) en helt ferdig øvelse, med melding og alt, så da er spørsmålet - hva må en hund kunne for å ha en helt ferdig øvelse? Svaret blir nærmest langt som et vondt år og det kan nok skrives store avhandlinger om det, men i all enkelhet, så er lista over grunnmomenter omtrent slik som dette: Rette utslag, fremdrift, innkalling og melding. Hverken mer eller mindre. Det er først når vi går inn på hver av disse delene at det blir morsomt, for hva trenger en hund for å få rette utslag? Den trenger å "vite" at det er noen rett ut for der som mor/far stiller den opp, men enda viktigere - den trenger å kunne konsentrere seg og fokusere på en enkelt oppgave, istedetfor å være opptatt av "alt". Den trenger rett og slett ro og fokus og "jobb-modus". Personlig så er innlæringen av denne ro/fokus-øvelsen en "is-i-magen-øvelse", og jeg bruker gladelig halvparten av min tilmålte treningstid på å vente ut hunden og lære den ro og fokus for så å få 4 flotte utslag, enn å stresse meg opp og kjøre på og få mange mindre vellykkede slag der jeg risikerer at hunden får løsninger ved å løpe hodeløst rundt på måfå. Nok en gang lærdom til hundefører: Kvalitet foran kvantitet, også her! Det at hunden skal "vite" at det er noen der ute er jo veldig enkelt - her er det grunninnlæring med påvirkninger av forskjellige typer helt til den er hjernevasket nok. Fremdrift legger jeg ikke ned mye jobb i å trene inn som et helt eget moment, det lærer jeg inn allerede ved meldings-innlæringen, ved at hunden ALDRI skal finne meg igjen på samme sted som jeg sendte, men ALLTID lenger fremme i løypa. Og vips - så var vi ved den enda morsommere delen - meldingen. Denne gang fokuserer jeg bare på bringkobbelmelding, og da må vi igjen tilbake til det første spørsmålet i dette innlegget:  "Hva må hunden kunne for at jeg skal kunne kreve rett adferd?" Momentrekka her blir som ved apportøvelsen - Hunden må kunne løpe ut og hente løsbittet og returnere til meg og holde fast til jeg gir påvis-kommando, og så må den forstå påvis. Veldig enkelt - og så begynner morroa. Hva må til for å få til dette? Hunden må forstå at belønningen er hos figuranten, men at løsbittet er nøkkelen som låser opp denne belønningen, og at den nøkkelen må leveres til meg (som i denne settingen/lignelsen da blir han som må låse opp belønningen!). Personlig så baklengskjeder jeg denne øvelsen (og alle sammensatte øvelser) og det arbeidet går omtrent sånn som dette:

• Utgangsstilling - Påvis. 
• Utgangsstilling - hold fast - Påvis. 
• Utgangsstilling - hold fast med håndtering - Påvis
• Utgangsstilling - hold fast med håndtering- korriger utgangsstilling - Påvis. 
• Få bittet hos figurant - utgangsstilling - hold fast med håndtering - korriger utgangsstilling - Påvis
• Løp ut til figuranten - hent løsbittet - utgangsstilling - hold fast med håndtering - korriger utgangsstilling - Påvis

Når flere kommer til meg og forteller at de har problemer med slipp/spytting av bittet, så forteller jeg dem denne listen over, og påpeker at det ikke noe sted står "takk" eller "ta bittet" eller "slipp", men bare Hold fast med håndtering og korrigering av utgangsstilling før påvis. Det betyr at hunden skal lære at nøkkelen er å holde fast bittet i utgangsstilling, uansett om jeg tar på det/tar på hunden/beveger meg på midtlinja, og det utløsende ordet er "VISE!". Med andre ord så får han den største belønningen jeg kan gi den (jeg låser opp belønningen hos figuranten) for å holde fast, og ikke for å gi meg bittet. Jeg freser når jeg ser belønning for melding inne på midtlinja, belønning for "takk"/"slipp" der øvelsen avsluttes inne hos hundefører for så å sende hunden på nytt slag rett i belønning, fordi jeg ser på meldingskjeden som én kjede, som starter ved sending og slutter med belønning hos figurant. Jeg belønner ofte på midtlinja selv, men da for fine innkomster etter tomslag. Der belønningen kommer fordi "nå var du flink og løp langt ut og kom inn når jeg ropte uten å ha snappet bittet". Den belønningen blir jo med på å forsterke koblingen av bittet til figurantene, fordi det er ikke en "straff" å komme inn uten bitt, jeg blir like glad for det som figuranten skal bli av å bli funnet. Selvsagt er det mange tanker og idéer omkring dette, så da må jeg påpeke at dette er min foretrukne metode, og jeg bruker den fordi jeg ser at den gir de resultatene jeg vil ha og ikke minst fordi den er enkel nok for en enkel fyr som meg.

"Desverre" så er det jo sånn i NRH at det er et veldig stort fokus på at vi må ut i skogen og trene søk, og lydigheten kan ofte bli ei sånn greie som vi bare må gjennom, og det mange da glemmer å tenke på er at alle de mestrings- og selvstendighets-øvelsene, og alt det fokuset på figuranten der ute kan gjøre at man selv som hundefører blir litt for lite viktig og gøy. Da kommer vi til det som virkelig skiller en god ekvipasje fra en "mann med hund" (eller "dame med hund", selvsagt...). Vi snakker SAMARBEID. Det siste spørsmålet jeg stiller meg selv i denne omgang blir da: Hvordan kan jeg få hunden min til å ØNSKE å jobbe sammen med meg og ikke ta hele styringen alene?. For å "slutte ringen", så er vi da tilbake til noe beskrevet i starten av innlegget - ønsket om kontakt, og ja - samarbeid. Det som er viktig er å passe på at jo mer selvstendighet man trener, jo mer kontakt må man trene for at hunden skal ha en grunn og et ønske om å jobbe sammen. Har man en veldig selvstendig og selvsikker hund, så må det jobbes mere med samarbeid enn selvstendighet, på samme måte som at om man har en hund som er veldig knyttet til føreren må jobbe mer med selvstendighet enn kontakt. Har man en veldig heit hund med høyt stress, så må man som beskrevet over lære hunden ro, og man må selv bli kilden til ro og fokus på midtlinja. man må puste med magen og vente på fokus før man sender ut, og tenke kvalitet foran kvantitet, så vil hunden etterhvert lære seg å fokusere og konsentrere seg raskere og raskere for hver gang, når den erfarer at det er det eneste som hjelper. Det å få en hund "nedpå" og rolig før start betyr jo ikke at hunden får mindre lyst til å jobbe, snarere tvert imot, så de gangene vi har trent mye teig eller praktiske oppgaver og jeg ser at selvstyringa begynner å ta overhånd, så er det rett tilbake til ro, konsentrasjon og fokus-øvelser. Ny lærdom til hundefører igjen: Balansér forholdet mellom "der ute" hos figuranten og "her inne" hos meg for å bevare samarbeidslysten.

Når alt kommer til alt så handler det om å finne "nøklene" til belønning, og lære hunden å forstå disse, og det handler ikke minst om å finne og å opprettholde balansen i treningen og i relasjonen, slik at det blir GØY å jobbe sammen - for det er jo akkurat det hundetrening skal være - GØY!

Vestfoldsamlinga 2016

Da jeg i etterkant av samlinga ifjor kalte samlingen "Vårens vakreste eventyr", så var jeg overbevist... Ingenting kunne toppe et slikt kick-off på barmarkssesongen, både for meg som hundefører og som instruktør. Den eneste grunnen til at jeg ikke brukte samme betegnelse igjen i år, var imidlertid ikke fordi samlingen var mindre motiverende eller givende, men bare det faktum at jeg tjuvstartet våren helgen før, med ei fantastisk samling litt lenger nordover på vestladet, og disse to samlingene tilsammen var med på å gjøre våren til ei veldig fin tid, med motivasjon og treningsglede fra alle deltakerne som virkelig smittet og gav meg MYE sårt trengt inspirasjon for sesongen som kommer.

Det var lange kjøreturer, både til og fra, men med minnene fra forrige år til hjelp på vei bort, og entusiasmen fra årets samling friskt i minnet på vei hjem igjen, så var det som om kilometrene bare fløy forbi.
I år hadde jeg et blanda-lag, med nybegynner/B/mot A, og selv om nivået varierte og det dermed ble mye mer et enkelt hode måtte huske på (i tillegg til navn på folk og hunder) så klarte jeg, mye takket være "svarteboken" fra Brita å holde styr nok på alt slik at alle ekvipasjene fikk god progresjon gjennom helgen.

For Ask sin del så startet samlinga med et Fischer-spor rundt om i leiren. Det var tydelig at det var litt for lenge siden vi har gått asfaltspor i beferdet (og overkjørt) område, for det ble litt virring ved underlagsskiftene og litt sekundært enkelte steder, men utover i sporet så jobbet han fint og vi kom oss greit gjennom (riktignok med litt hjelp fra Fischer da, så her er det bare å trene mer). Etterpå kjørte vi ei god lydighets-økt for å slite ham enda litt mer ut før lagmøte og sosialt samvær utover kvelden.

Lørdagen kom, slik lørdager gjør, og etter en super frokost, der jeg til min store forskrekkelse oppdaget at jeg hadde gjort tidenes tabbe og klart å glemme termosen (alle NRH-ere vet jo at den er omtrent like viktig som hunden når man skal være en hel dag i skogen), så samlet laget seg og vi tok ei kjapp leke-økt med alle hundene for å vise belønninger og bli litt kjent med dem, før det bar ut i skogen. Ask ble lagt i dekk under hele seansen, noe som gikk over all forventning, når han måtte ligge der og se på at far lekte med masse andre hunder i et kvarter. Etter dette bar det ut i skogen, hvor vi satte igang treninga. Felles for alle, både hunder, førere og instruktør, var at det formelig boblet over av arbeidsglede, og for noen (av hundene selvsagt) ble dette så sterkt at det å lære dem ro og kosentrasjon på midtlinja skulle vise seg å bli det viktigste vi gjorde på hele samlingen.

Det ble mye fokus på meldingstrening, som vel må sies å være en av mine store kjepphester. Siden vi hadde hele spekteret, fra de som ikke hadde trent noe melding før, og til de som var bare et lite stykke unna godkjenning, så fikk alle deltakerne sett alle trinnene i meldingskjeden på alle de forskjellige hundene, og det ble ei helg med MYE læring, både for hunder, førere og ikke minst instruktør, som reiste hjem med MASSE ny motivasjon og nye verktøy (og bekreftelser på at de eksisterende verktøyene fungerte), så sånn sett ble samlinga en minst like stor suksess for mitt vedkommende som året før.

Lørdagskvelden ble tiden for mye koselig sosialt samvær og ikke minst muligheten til å utveksle tanker og meninger med instruktører fra en landsdel som jeg alt for skjelden besøker, og selv om været denne kvelden ikke var som ifjor, og uteaktivitetene utgikk, så la ikke det noen demper på stemninga.

Søndagen ble startet med appelltrening og appellprøver, før det igjen bar ut i skogen for å fortsette der vi slapp dagen før, og slik som både hunder og førere jobbet, og den progresjonen de fikk, gjør at jeg tok meg selv i å undres om de hadde drevet å tjuvtrent hele natta, for det å se hvordan det vi hadde trent på dagen før bare funket, både hos hunder og førere, var ikke mindre enn kjempekjekt.
Vi fokuserte på avlevering av melding, ro og fokus, og rundering, og selv om det til tider kokte i både hunde- og hundefører-hoder, så hjalp det godt med en "pust-med-magen"-kommando, og når vi satte oss ned etter treninga for en grundig evaluering og tilbakemelding til hver enkelt, så var det tydelig at det må ha skjedd nesten like mye læring i hundefører-hodene som hos hundene. Konklusjonen ble vel at vi alle var veldig fornøyde med helgen, og at alle hadde fått et solid utbytte, så når jeg satt i bilen på den laange turen hjem så bestemte jeg meg for å være like skamløs som jeg var året før, og allerede nå invitere meg selv tilbake igjen til neste år, om jeg er velkommen da, selvsagt! :-)

Treningssamling på Eide - En travel vår i anmarsj

Fredag kveld bar det ut til flyplassen for Ask og meg, for en helt ny opplevelse for Ask, nemlig en flytur med noe annet enn et helikopter, og noe så skjeldent som ei treningssamling for meg, der jeg ikke kjente en eneste av deltakerne på forhånd. Jeg kan ikke huske sist gang det skjedde, men mistenker at det var ei Evje-samling på tidlig 200-tallet, så her gledet jeg meg STORT til å treffe nye folk og nye hunder!
Selve flyturen gikk uten noe stress... Ask satt og kikket ut av vinduet under take-off og så snart vi var i lufta så la han seg til for å sove. Vel fremme ble vi hentet på flyplassen og kjørt ut til Eide, der vi skulle bo hos Endre, som arrangerte samlinga. Det ble en veldig koselig sosial kveld som varte et godt stykke ut i nattetimene, og akkurat som jeg hadde sett for meg, så var det bare masse kjekke folk og nye koselige bekjentskaper.

Lørdag morgen kom etter en god frokost reiste vi ut i terrenget.. Laget mitt hadde et spenn fra rekrutter til godkjente hundeførere, så vi fikk trent både rundering, melding og ikke minst en del sti/flankesøks-oppgaver til de to som skulle opp til regodkjenning. Det ble en LANG dag i treningsfeltet, og når vi omsider kom oss tilbake til middag så var klokken godt over 8. Det å være ute i nydelig vær og bare trene hund og kose oss i 8 timer vitner vel bare om en godt motivert gjeng, og det å få lov til å jobbe med en slik gjeng var et skikkelig motivasjons-kick for meg som instruktør!
Etter middagen så ble suksessen fra kvelden i forveien gjentatt, og selv om flere var litt trøttere denne gang enn kvelden før, så klarte vi å holde det gående rimelig lenge. ;-)
Søndagen kom med solskinn og fuglekvitter, og selv om jeg ærlig må innrømme at det å sitte ved frokostbordet og kjenne varmen fra sola og se ut på snøkledde nydelige fjell gav meg ekstremt lyst til å stikke ut på topptur, så fristet treningen med denne gjengen mer (og så hadde jeg jo ikke skiene med meg... ;-) ). Ut i feltet bar det, og vi fortsatte der vi slapp dagen før, med runderinger, rette utslag, passeringer, meldinger og ikke minst enda mer flankesøk. Utrolig gøy å se progresjonen hos alle hundene, og minst like gøy å se at hundeførerne var fornøyde. Når klokken nærmet seg 5 på ettermiddagen så var det på tide å pakke sammen og vende snutene tilbake for å hente bager og alt stæsjet får det bar ut på flyplassen for turen hjem. Ei veldig intensiv helg var over klokka 11 på kvelden for mitt vedkommende, når vi endelig ankom heimen og kunne slappe av. For mitt vedkommende så var det utrolig deilig å være igang som instruktør igjen, etter en vinter som elev, og det gav meg virkelig en enorm motivasjon som jeg tar med meg videre utover i sesongen, faktisk så snart som førstkommende helg, på Vestfoldsamlinga i Stavern.

For Ask sin del så var det nok ei litt kjip helg stakkar... Det ble mye tid i buret, og kun noen små godbitsøk og korte tisseturer, men håpet er at vi til helgen skal være klare for å faktisk få trent litt igjen selv også, og så er vi nok tilbake fit for fight om kun svært kort tid! :-)

Treningsmål og målbar trening

Som overskriften sier - Det er på tide å konkretisere nye treningsmål. Og da mener jeg selvsagt mål som er klart målbare, både for perioden frem til neste godkjenning, for året, og for hver trening (selv om de siste taes fortløpende mellom øktene for å sørge for bra progresjon).

Enkelte vil kanskje si at jeg er over snittet opphengt i slike treningsmål, men all min erfaring tilsier at det å sette seg klare mål for hver trening gjør at treningene blir mye mer effektive og det da blir mye lettere å nå både del- og hoved-mål så lenge man alltid stiller seg spørsmålet: "Hva ønsker jeg å oppnå med dagens trening?" før man setter igang. Når man tenker slik, så er det veldig greit å i tillegg føre en liten treningsdagbok, gjerne i stikkordsform, slik at man husker hva man gjorde forrige gang man trente på det enkelte momentet og dermed kan legge opp treningen ut fra de resultatene.

Selvsagt er det ikke alltid at jeg har hatt et helt klart mål for dagens trening, noen dager er bare sånn... De dagene er det imidlertid EKSTRA viktig å stille seg selv spørsmålet: "Hva ønsker jeg å oppnå med denne økten?" før man setter igang. Så lenge man gir seg selv et konkret svar på det, så vet man hvilke momenter som skal vektlegges og dermed også hvilke kriterier og rammer vi skal jobbe i på den økta. De gangene vi har konkrete mål, enten det er melding, utslag, passeringer, ulike typer figuranter, ukjente oppgaver (ja - også her har jeg konkrete mål, det kan være på lengde kontra tid, utfordringer for meg som hundefører ifm dekking av ukjent terreng etc), eller spormomenter, så er det jo veldig enkelt, da har jeg treningsdagboka som en guide for hva vi avsluttet med forrige gang vi trente på de samme momentene, slik at jeg kan starte der vi slapp og så legge på litt større vanskelighetsgrad utover økta, hele tiden med treningsmålet langt fremme i minnet. For meg så har dette blitt en måte å tenke på i hundetreningen som er ganske annerledes enn slik jeg fungerer i hverdagen, men i og med at jeg skal samarbeide med et vesen som ikke snakker helt samme språk som meg, så må jeg alltid passe på å gjøre rammene så enkle, tydelige og ikke minst konsekvente so mulig slik at jeg ikke oppleves som urettferdig fra Ask sin side. Trener vi rette utslag, så er det DET og KUN DET som belønnes, trener vi melding, så er det meldings-momentene som belønnes (for vår del så har det vært den umiddelbare returen, andre ganger er det innkomsten og hold-fast). Trener vi sporoppsøk, så er det oppsøket som belønnes, RASKT etter at han har slått på sporet, kryssinger - så er det belønning RASKT etter kryssing... Slik har jeg tenkt helt siden Odin gikk av med pensjon, at SÅNN skal min neste hund trenes, og det har fungert veldig bra til nå, både med Ask og med de hundene som jeg har hatt gleden av å være instruktør for på diverse kurs.

På treningene nå fremover, så vil alle lagsmedlemmene mine få det spørsmålet - "Hva ønsker du å oppnå med denne treningen? Hva er planen?" På den måten må man bli bevisst hva man gjør, og hele tiden holde fokus både på hovedmålet, og på alle de delmålene frem mot hovedmålet, de delmålene som er hver eneste treningsøkt frem til godkjenningene er i boks.

Selvsagt er ikke godkjenningen noe mål i seg selv - godkjenningene er minstekravet, det er inngangsbilletten for å få lov til å bidra, så det å godkjenne må aldri bli en gyldig grunn til å stagnere. Det er klart at første hovedmål kan være beståtte godkjenningsprøver, men så snart det målet er nådd, så må man sikte høyere - forbedring, foredling og konstant utvikling. Derfor er det viktig å selv etter godkjenningen fokusere på konkrete og klart målbare mål for forbedringen, og ikke gå i den fella det er å sette seg et udefinert og ullent mål om at "vi skal bli bedre", for da vil man ikke ha noe å strekke seg mot, og da vil det i de fleste tilfellene bare ende opp med vedlikeholdstrening istedetfor videreutvikling.

Et av mine yndlings-sitater fra tiden som syklist, er Specialized sitt "Innovate or die!" - Eller på godt norsk - "Den dagen der du anser deg for ferdig utlært så er du definitivt ikke utlært, men du er ferdig!" Selv om man godkjenner, så må man ikke tillate seg å dovne hen i vedlikeholdstrening, hverken for hund eller fører, men man må heve blikket og fokusere mot neste topp, mot å bli bedre, både hund, fører og ikke minst ekvipasje. Derfor er det nå tiden, for min og Ask sin del, til å sette ned nye, konkrete mål, i alle disipliner, slik at vi kan utnytte potensialet vårt best mulig, og bli den beste rednings-ekvipasjen vi kan bli! Klarer vi det, så er the sky the limit, og klarer vi det, så klarer ALLE det! :-) Målene frem til neste godkjenning laget vi oss allerede like etter godkjenning ettersøk, i et eget blogginnlegg, så vi fisker dem frem igjen, revurderer dem og justerer dem eventuelt litt opp, og så er vi klare for en ny vår og en ny sesong! :-)

oversosial melding - trening på utfordringer

Det er ingen hemmelighet at Ask og jeg har slitt litt med det jeg vil kalle for oversosiale meldinger... Det var nok mest min feil, som kjørte mye rett-i-belønning på en hund som var så sosial og hadde så ekstrem figurantdrift i utgangspunktet, men... har man skaffet seg en utfordring, så løses den kun ved å trene på det, og det er akkurat det vi har gjort.

Inn med melding! Foto: Trude Hell

Problemet for oss var ikke at Ask ikke tok bittet hos figuranten, eller at han ikke returnerte til meg, eller ikke avleverte fint, men det var "bare" det at han tok bittet veldig kjapt hos figuranten, og så forsøkte å få tak i belønninga si selv, før han kom inn med bittet, noe som resulterte i en del hopping og uønsket adferd. Som med alle andre øvelser, så tenker jeg her at det vi da må fikse opp i er akkurat det lille momentet, den umiddelbare returen til meg, uten forsøkene på selvbelønning først. Vi har terpet mye, og hoppet mye frem og tilbake og ut til sidene for å fikse på dette, og smått om senn så har ting sunket inn. Vi gikk tilbake til baklengskjedingens trinn 3 - Sitt hos fig og få bittet og så innkomst og påvisning, vi varierte mellom fastbitt og løsbitt, for å gi ham tid til å tenke seg om, Figurantene ble nøye instruert i å avvise forsøk på hopping med håndsignaler, men det som ser ut til å ha virket veldig bra har vært å ikke utstyre figurantene med belønning, men la Ask ta med belønningen ut til fig igjen på påvisningen. Figurantene har blitt sendt ut uten noenting, og når Ask kommer inn for å avlevere bittet så får han med seg draleken sin som han selv tar med ut til figuranten. For oss har dette vært en skikkelig effektiv metode... Det har gjort at meldingene har blitt veldig mye renere, returen inn med meldingen har blitt raskere og avleveringen bedre, siden belønningen jeg har fungerer som omvendt lokking ved avlevering. Kort sagt - en aldri så liten revolusjon for vår del.

Selvsagt er dette ikke noen "fasitsvar" som alle bør følge sånn uten videre. Det krever en høy figurantdrift og en sosial hund, slik at hunden ikke sier seg fornøyd med å få belønningen på midtlinja og driter i å påvise, og selvsagt - når det overdrevne sosiale er hjernevasket bort, så må vi tilbake til variasjon - noen ganger får han belønningen hos meg, og andre ganger får han den av figuranten. Som med alt annet, hunden skal ha forstått oppgaven (GODT), men skal aldri vite HVA han får i belønning eller når han får den. Rent trenings-teori-messig så blir dette å legge inn belønningen et hakk for tidlig i forhold til baklengskjedinga, så det vil si at det krever at hunden har forstått HELE øvelsen, slik at det ikke blir noen selvbelønning på midtlinja, men så lenge figurantsuget er sterkt nok og forståelsen av øvelsen er bra nok, så har denne metoden fungert veldig bra for vår del, og vi satser på å fortsette med det frem til det sitter 100% og litt til, men nå med variasjoner både på bitt og belønning.

Hovedkurs, godkjenning og veien videre...

Nå har det skjedd så mye siden sist at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne... Først var det ei uke borte fra Ask, han var på feriekoloni hos Henning og Max mens jeg var på aksjonslederkurs på Finse. Et kurs og ei uke som var ekstremt krevende, fysisk og psykisk, med lange dager og krevende oppgaver, inkludert en sammenhengende øvelse som varte fra torsdag ettermiddag til lørdag ettermiddag, der vi var i aksjon på flere caser fortløpende, gravde og sov i nødbivuakker og ble skikkelig hardt kjørt. Det var et kurs som jeg virkelig lærte MASSE av, og det eneste aberet mitt var at jeg var så sliten når det var dags for hjemreise at jeg så ganske mørkt på å dra direkte derfra på lørdags kveld og så rett til Tyin for ukas arbeid lavine, som i tillegg startet med søksprøve tidlig på søndagen.

Når jeg ankom tyin, midt på lørdagsnatta, og Ask, som da var hentet og levert på Tyin av Stig, hørte bilen min rulle opp til hytta, så hoppet han rett ut vinduet og kom styrtende bort til meg, helt elektrisk, så det var tydelig at gjensynsgleden var like stor for begge parter.
Søndagen kom, og selv om jeg var helt forberedt på en stryk på grunn av den oppkjøringa vi hadde hatt, så var jeg akkurat så nervøs som man skal være, og selv om det ble stryk denne gang, så skal jeg ikke si at jeg ikke kjente på skuffelsen, for gutten jobbet mye bedre enn jeg hadde fryktet. Uansett - stryk ble det, og vi brukte kvelden på å nullstille oss slik at vi var klare for starten på godkjenningsuka tidlig mandag morgen.

Det blir for mye å skrive om alle øktene og alle oppgavene vi fikk under hele uka, men kort forklart, så var det også her ei god progresjonskurve for både Ask og min sin del... Jeg ble drillet skikkelig i søksmetodikk og Ask, som tidligere hadde slitt litt med å slå på svak fert, ble den hunden som slo superkontant på 3-meters-grava, opp med nesa på god avstand, bånn gass opp og sprutmarkering med en gang, hadde jeg ikke visst bedre så hadde jeg trodd at figuranten lå under 30 cm med snø, og ikke 3 meter... Veldig mye bra læring og bra momenter, og ikke minst et helt fantastisk lag som jobbet bra sammen og alle stod på og gjorde hverandre gode, akkurat slik et lag skal være!

Etter uka så ble det noen rolige dager for Ask og meg... Vi trente litt spor og tok oss noen runderingsslag, men de helt store greiene ble det naturlig nok ikke. Midtveis i uka meldte jeg meg jo opp til ny lavineprøve, så allerede to dager etter at vi kom hjem og fikk sovet ut begynte nervene å komme. Heldigvis så skulle det vise seg at de kunne ha holdt seg borte, for når vi hadde presentert taktikk og søksplan og skulle sette igang, så tok det ikke mer enn etpar korte minutter før han stod og markerte som en gal på første grav, helt nede i skredtunga... Total tidsbruk på prøven aner jeg ikke, men det føltes både som et sekund og som en evighet på samme tid, men følelsen når jeg så at Ask startet markering nummer to var veldig god, og det å sette ned sondestanga og melde funn og så få meldingen om å returnere etter at jeg hadde satt ham igang med videre søk var et skikkelig kick. Jeg var veldig i tvil når jeg fikk meldingen, skulle jeg ikke søke ut tiden? Hadde jeg satt ned stanga på en feilmarkering? Var det stryk? mange tanker for gjennom hodet mitt idet jeg labbet tilbake til standbplass, men når jeg kom dit og fikk dommen - "Bestått! Grattis!" så var det formelig som at lufta gikk ut av ballongen litt... Vi hadde nådd hovedmålets del 1 - trippelgodkjenninga var i boks, nå gjenstår bare den evige forbedringen...

Første funn

Sondestanga plantes på funn nr 2

Etter en så hektisk periode som dette, så blir det godt å kunne ta en kort påskeferie i noen dager, der vi ikke skal gjøre noenting annet enn å trene litt kjekke ettersøks-momenter, og selvsagt også være klar i beredskap om det skulle være behov for oss noe sted i påskefjellet. Etter påske begynner ettersøkssesongen for fullt, og da er det bare å videreføre arbeidet fra forrige sesong- bli bedre, på alle måter!