Fredag ettermiddag stoppet jeg på et utmarksbeite like ved heimen og la ut et spor til lørdags morgen. Det ble ca 300 meter, med både svinger og vinkler, to gjenstander pluss slutt. Terrenget var jo stort sett det samme, men med litt variasjoner der jeg hadde gått litt opp i bakken med høyere gress, og der selve beitemarka var vasstrukken og myrete. Sporet var lagt ut kl 4 på ettermidagen, og klokken 9 neste morgen satte vi igang. Det hadde ikke vært minusgrader iløpet av natten, så det hadde nok vært litt fordamping hele tiden, men Ask fant raskt sporet og gikk avgårde i et rolig og fint tempo. Tok vinkelen fra beitemarka og opp i skråningen presist og fint, og gikk rett på første gjenstand. Fikk en kjapp belønning og så var det tilbake på sporet. Andre gjenstand gikk også supert, og så ble det litt økning på farten frem mot slutten, men allikevel ikke så mye at det gikk ut over nøyaktigheten. Det er tydelig å se alt alt arbeidet jeg har gjort med mikroskopiske gjenstander/nedgravde gjenstander og raske gjenstander etter spisse vinkler har gitt resultat, så det er noe vi kommer til å fortsette med fremover.
På fellestreningen så utstyrte jeg to sporleggere med 4 gjenstander hver, for anledningen "fargekodede" gjenstander (en sort og en grå sokk i biter) og instruerte dem om følgende: Jeg ville ha 2 stk helt ukjente kilometersspor, og det eneste kriteriet mitt var at de skulle krysses, men hvor mange ganger de krysset hverandre ville jeg ikke vite.
Etter 2 timer så gikk vi det første sporet. Her ble det ikke oppsøk, siden Ask tok sporet allerede på vei over gjerdeklyveren. Vi dro avgårde og plukket alle 4 sorte gjenstandre pluss slutt uten at jeg merket noe til kryssingen(e). Like før slutten måtte jeg løfte ham over ei grind (var piggtråd på gjerdet, så selv om han sikkert kunne hoppe selv så ville jeg ha litt kontroll akkurat der.) Sporadferden var intens men allikevel veldig nøyaktig, og selv om det gikk fort så var det ikke full-fart-trekkhundløping slik vi har slitt med tidligere. Jeg fokuserte 100% på å se på hvor jeg skulle plante føttene, og fulgte dermed blindt etter Ask uten å gjøre meg opp egne formeninger om hvor sporet gikk, og det viste seg at var en lur ting (hvem skulle trodd...).
Ytterligere to timer gikk, og så var det på tide å ta spor nummer to. Dette var vanskeligere av to grunner - det var eldre OG det inneholdt to kryssinger av Ask og meg, og de kryssingene hadde han jo fått belønning for å følge tidligere. Vi startet med oppsøk og fikk fin sporutgang, og plukket også her alle gjenstander og slutt uten problem. Ved den første kryssingen sjekket han ut det andre sporet etpar meter, men der merket jeg en markant forskjell i lina, så det var veldig lett å lese at det var et utsjekk og ikke sporet. Jeg ble stående og lot ham sjekke det ut, og han gikk raskt tilbake til sporet og fortsatte. Den andre kryssingen merket vi ikke noe til, og også her bar det rett på slutten og full belønning. Alt i alt superfornøyd med både sporgåingen, tempoet og nøyaktigheten, og ikke minst fornøyd med at jeg ikke begynte å tenke for mye selv. Jeg bare gikk bak og belønnet når han leverte gjenstander, og det var det. Det kan nesten virke som om det begynner å gå opp et nytt lys for den tobeinte delen av ekvipasjen, så med litt mer trening så kan jeg kanskje komme meg opp på hundens nivå, og da kan vi snakke om å begynne å gjøre en jobb for redningstjenesten.
På vei hjem fra treningen la jeg ut et nytt over-natta-spor i en skog like ved hjemme, Vær og føreforhold gjorde at dette bare ble ca 200 meter (tenkte at det ville bli vanskelig nok med det været som var meldt, og søndag morgen, etter 17 timer med sterk vind og kontinuerlig regn, sludd og hagl, så viste det seg å være veldig vanskelig. Vi kom oss gjennom, men det gikk veldig sent og med en skikkelig høy snuse-frekvens i forhold til farten. Alle gjenstander ble plukket, og selv om det ble etpar vanskelige steder med en del sirkling og søk når han mistet sporet de stedene det var helt vasket bort, så måtte vi si oss fornøyde nok til å feire med en fin fjelltur.
Søndag ettermiddag ble det noen spor på stadion sammen med Stig. Masse underlagsskifter, vinkler og kryssinger, og selv om deler av sporet var litt rotete (gikk over 2 av 14 gjenstander) så var flertallet av vinkler helt spot on, og det var en svært fornøyd ekvipasje som tok kvelden etter dette. Alt i alt en super helg som gav meg mye lærdom og følelsen av å være et lite steg nermere sporprøven.
mandag 30. mars 2015
onsdag 25. mars 2015
Spennende spor-utvikling
Etter innspill og gode tips fra Frode for å få bukt med revisor-sporene og stikkprøvene, så har det blitt masse micro-spor der Ask må være super-nøye for å klare dem. Parallelt med disse har vi også trent en del ukjente spor for at jeg som hundefører skal bli tryggere på at Ask gjør riktig når jeg går bak der i sporlina og ikke aner hvor sporet er. til nå så har han bevist for meg hver eneste gang at han har kontroll, så da er det vel kanskje snart på tide å stole skikkelig på ham og ikke gjøre flere teite førerfeil...
Gårsdagens spor ble ikke ukjent, men det ble litt av en utfordring, med masse forstyrrelser, kryssinger av både trailere, biler, folk og hunder. Jeg ser fremdeles tendenser til løpingen når vi kommer inn på lett underlag, men ting ser mye bedre ut enn før, så om vi ikke er helt der enda, så er vi på god vei...
Gårsdagens spor ble ikke ukjent, men det ble litt av en utfordring, med masse forstyrrelser, kryssinger av både trailere, biler, folk og hunder. Jeg ser fremdeles tendenser til løpingen når vi kommer inn på lett underlag, men ting ser mye bedre ut enn før, så om vi ikke er helt der enda, så er vi på god vei...
fredag 20. mars 2015
mye har skjedd siden sist...
Vi har hatt noen skikkelige opp- og nedturer den siste måneden, og har måttet ta skikkelige tak i hundefører-nakkeskinnet for å finne motivasjonen igjen. I korte trekk, så bestod oppturen vår i å bestå A-runderingen, med ei rundering som jeg selv ikke var helt fornøyd med, men allikevel - vi var over grensa selv på en av de dagene der vi ikke hadde samspillet helt på topp. Nedturen kom etterpå når vi strøyk på sporet på grunn av at jeg stoppet Ask og regelrett dro ham av sporet fordi jeg ikke stolte på ham idet han ville over et stein- og piggtrådgjerde. Vi gikk fint spor oppover langs gjerdet, og hadde en stabil sidevind inn fra høyre. etpar hundre meter til høyre for oss gikk det en tursti, og når Ask plutselig ville opp på gjerdet, så både så og hørte jeg folk som var ute og gikk på turstien midt i fertssonen. Jeg stoppet opp og forsøkte å vente Ask ut, siden jeg var sikker på at det var overvær av turgåerne som forstyrret ham, men han ville ikke videre. Etter en stund gikk vi tilbake til der vi fant forrige gjenstand, og tok oppsøk derfra, men etter mye styr så rant tiden ut for oss og godkjenningen glapp. Når vi gikk tilbake og tok sporet på nytt en time senere, så var det ingen turgåere og jeg lot Ask dermed gå videre over gjerdet, og han cruiset gjennom sporet uten problem, så selv om jeg lovet meg selv å ikke tenke men bare henge i sporlina, så klarte jeg å ødelegge for oss.
Siden det ikke ble godkjenning før hovedkurs vinter, så ble det heller ikke noen konvertering. Etter stryken var jeg så langt nede at jeg vurderte å melde meg av hele kurset, men etter litt tankevirksomhet så valgte jeg å melde meg på et treningslag istedet, om ikke annet så for å få finpusset på markeringen/gravingen og å få ettersøkstreningen litt på avstand en liten periode. Når vi ankom Tyin og lavinekurset, så havnet jeg på et kombinert trenings/B-ukas-lag, noe som viste seg å ikke være særlig optimalt for vår del, i forhold til forventningene om hva vi skulle trene på. Vi fulgte hele B-ukas, kjørte alle de ukjente oppgavene og overflate-meldinger og alt som hørte med, men det som vi ville trene på, nemlig masse inngravinger for å øke motivasjonen for vedvarende markering, fikk vi ikke gjort noe særlig av. Skuffelsen var derfor stor når vi siste dag fikk tilbakefall til halsing på grava istedetfor inngraving, som vi tidligere har jobbet masse for å få bukt med. noen ganger er ei uke frem egentlig ti skritt tilbake, så lettere irriterte ble det hjemreise med mål om å bruke påsken på å trene bort standhalsen og trene opp igjen inngravingen/markeringen.
Det positive var jo at markeringene på alle de ukjente oppgavene var veldig bra, han slo der ferten kom opp og ikke nødvendigvis på inngangen (gravefert/spor), men vi fikk noen uheldige oppgaver der momentet skulle være inngraving, men når ferten kom opp i taket på hula og det var knallhard is, så fikk vi en veldig tydelig gravemarkering, men uten noe resultat. Jeg fikk beskjed om å forsøke å dirigere ham mot inngangen, men han var fast bestemt på at han skulle ned i den knallharde snøen, så selv om det ble en dårlig gjennomføring (jeg burde ha sagt "drit i inngravingen" og beklønnet gravingen og snusingen, men - etterpåklokskap og spilt melk og alt det der...) så var jeg fornøyd med at han ikke ville forlate eller gi seg selv om han ikke kom noen vei. Tydelig at figurantsuget er der, så i påsken og neste sesong så blir det masse inngravinger for å virkelig hjernevaske inn dette, før vi prøver oss på A-lavine da.
Tilbake fra Tyin ble det nytt spor-fokus. Jeg fikk hjelp og innspill fra Frode, som var med og så på sporene våre, og sammen la vi en momentplan for å få styrt intensiteten bort fra beina og over til nesen. Vi trener masse ruter og microspor med nedgravde eller mikroskopiske gjenstander, og målet er å få styrt energien bort fra trekkhund-modus og over i sporhund-modus. Så langt har vi kjørt 8-10 økter pr dag med dette, og det ser ut til å funke veldig bra. Kommer til å kjøre dette videre en periode, og så begynne å kjøre inn igjen lange og eldre spor for å se om vi får lagt den nye spor-adferden inn i skikkelige spor. Selv om jeg mer eller mindre har lagt alle tanker om godkjenning på hylla for i år (iallefall frem til sporet sitter 200%) så er vi forsiktig optimistiske på at det kan bli en god sporhund om en 5-6 år, bare jeg klarer å holde meg konsekvent.
Siden det ikke ble godkjenning før hovedkurs vinter, så ble det heller ikke noen konvertering. Etter stryken var jeg så langt nede at jeg vurderte å melde meg av hele kurset, men etter litt tankevirksomhet så valgte jeg å melde meg på et treningslag istedet, om ikke annet så for å få finpusset på markeringen/gravingen og å få ettersøkstreningen litt på avstand en liten periode. Når vi ankom Tyin og lavinekurset, så havnet jeg på et kombinert trenings/B-ukas-lag, noe som viste seg å ikke være særlig optimalt for vår del, i forhold til forventningene om hva vi skulle trene på. Vi fulgte hele B-ukas, kjørte alle de ukjente oppgavene og overflate-meldinger og alt som hørte med, men det som vi ville trene på, nemlig masse inngravinger for å øke motivasjonen for vedvarende markering, fikk vi ikke gjort noe særlig av. Skuffelsen var derfor stor når vi siste dag fikk tilbakefall til halsing på grava istedetfor inngraving, som vi tidligere har jobbet masse for å få bukt med. noen ganger er ei uke frem egentlig ti skritt tilbake, så lettere irriterte ble det hjemreise med mål om å bruke påsken på å trene bort standhalsen og trene opp igjen inngravingen/markeringen.
Det positive var jo at markeringene på alle de ukjente oppgavene var veldig bra, han slo der ferten kom opp og ikke nødvendigvis på inngangen (gravefert/spor), men vi fikk noen uheldige oppgaver der momentet skulle være inngraving, men når ferten kom opp i taket på hula og det var knallhard is, så fikk vi en veldig tydelig gravemarkering, men uten noe resultat. Jeg fikk beskjed om å forsøke å dirigere ham mot inngangen, men han var fast bestemt på at han skulle ned i den knallharde snøen, så selv om det ble en dårlig gjennomføring (jeg burde ha sagt "drit i inngravingen" og beklønnet gravingen og snusingen, men - etterpåklokskap og spilt melk og alt det der...) så var jeg fornøyd med at han ikke ville forlate eller gi seg selv om han ikke kom noen vei. Tydelig at figurantsuget er der, så i påsken og neste sesong så blir det masse inngravinger for å virkelig hjernevaske inn dette, før vi prøver oss på A-lavine da.
Tilbake fra Tyin ble det nytt spor-fokus. Jeg fikk hjelp og innspill fra Frode, som var med og så på sporene våre, og sammen la vi en momentplan for å få styrt intensiteten bort fra beina og over til nesen. Vi trener masse ruter og microspor med nedgravde eller mikroskopiske gjenstander, og målet er å få styrt energien bort fra trekkhund-modus og over i sporhund-modus. Så langt har vi kjørt 8-10 økter pr dag med dette, og det ser ut til å funke veldig bra. Kommer til å kjøre dette videre en periode, og så begynne å kjøre inn igjen lange og eldre spor for å se om vi får lagt den nye spor-adferden inn i skikkelige spor. Selv om jeg mer eller mindre har lagt alle tanker om godkjenning på hylla for i år (iallefall frem til sporet sitter 200%) så er vi forsiktig optimistiske på at det kan bli en god sporhund om en 5-6 år, bare jeg klarer å holde meg konsekvent.
mandag 16. februar 2015
Livstegn, statusoppdatering og et øyeblikks klarhet
Det har ikke blitt så mange blogginnlegg i det siste, ikke fordi vi ikke har trent, men fordi det plutselig ble så veldig travelt og vi trente jo bare på de samme tingene hele tiden så da var det jo grenser for hvor mange "vi har gått spor igjen"-innlegg det var vits i å skrive...
Vi trener fortsatt melding, rundering, lydighet, spor og lavine, og har egentlig kost oss med treningen hele tiden, men nå i det siste har jeg merket at det ikke har vært like motiverende å trene. Jeg har rett og slett ikke syntes at det var like gøy lenger, på grunn av alt presset jeg la på meg selv, med godkjenningen som nermer seg og lavine-planene og alt. Jeg glemte helt mitt eldgamle "mantra" - Treningen skal være GØY, den skal tilføre noe, ikke være et ork. På et tidspunkt så måtte jeg ta meg selv i nakkeskinnet og riste meg selv litt for å komme på rett spor igjen.
Løsningen ble, merkelig nok, ei treningshelg i Valle hos venn og instruktørkollega Vidar. Det ble ikke ei sånn rolig "nå skal vi bare kose oss dere"-treningshelg, men et skikkelig blodslit som utfordret meg skikkelig og virkelig fikk meg til å bite tennene sammen og fokusere på det gøye. Det høres kanskje rart ut, men en liten tur i kjelleren var akkurat det jeg trengte, for å klare å samle tankene og fokusere og ikke minst for å få tilbake det store overblikket på alt arbeidet jeg og Ask har lagt ned og skal legge ned videre fremover.
Jeg skal ikke gå noe mer inn på den vanlige hverdagstreningen vår, den er nå vann under broen og vi fokuserer fremover. Istedet prøver jeg å få ned på papir det som skjedde i helgen. Lørdagen startet som ei vanlig treningshelg, opp i treningsfeltet hvor jeg fikk en case der jeg visste hvor 2 av 3 graver var, men ikke den tredje. Ask fant veldig raskt den ukjente graven og markerte på den. Ikke like intens markering som han har hatt tidligere, så jeg ble faktisk litt satt ut av akkurat det, men når jeg etterpå fikk høre at det ikke fantes noen spor inn til hulen eller rundt hulen i det hele tatt, den var rett og slett gravd ut fra scootersleden, og figuranten hoppet nedi fra sleden og ble spadd ned før scooteren kjørte litt på kryss og tvers over åpningen. Jeg ser jo klart at vi har ikke har vært flinke nok på det å unngå tråkk rundt gravene når vi har trent hjemme, for der har hundene alltid hatt noen spor å støtte seg til, noe vi fikk eliminert denne helgen.
Vi søkte videre og Ask slo fint og markerte på begge de to andre gravene, og jeg belønnet markeringene. Det at han ikke fikk grave seg helt inn men fikk belønning av meg var jo litt rart for Ask i starten, men etter belønning så var det veldig lett å få ham med videre i søk, uten at den andre graven ble noen forstyrrelse for ham, så akkurat det var jo veldig bra å se, og en veldig bra lærdom for oss begge.
Etter økta så bar det tilbake til hytta for å gjøre oss klare til O-prøven. 20 kilometer, med utmarsj-sekk på ryggen, og terrenget vi skulle vandre rundt i var alt annet enn lett. Løypa var litt kortere for å kompensere for all stigningen, men med 800 høydemeter totalt den dagen så ble det hardt nok uansett. Formen var fin helt frem til post 3, der stivna jeg skikkelig til når vi stoppet for å ta på fellene igjen, og da gikk det på viljestyrke til post 5, der jeg tok en kjapp drikke og sjokoladepause før siste innspurt.Vel fremme var dommen bestått, med en halvtime til gode, og jeg var superfornøyd. På turen ned i kjelleren så fikk jeg samlet fokus og iløpet av turen så var det mye som bare fallt på plass... Jada, vi jobber mot godkjenningen og nå som vi har alt på plass både for godkjenning ettersøk og lavine, så er det mye som står og henger på de kommende prøvene, men allikevel så er det ikke noe viktig... Det er jo "bare" prøver... Misforstå merg riktig, jobben er superviktig og om man skal stå på lista så må tilliten og nivået være på plass og vel så det, men om det nå ikke skulle gå, så er det jo ikke verdens undergang... Vi må ikke henge oss opp i selve godkjenningen eller selve søksprøvene, for som jeg hele tiden har hevdet så er de bare et minimumskrav, en inngangsbillett. Hvis vi fokuserer utelukkende på prøvene og ikke på grunnen til at vi tar prøvene og det arbeidet vi skal gjøre etterpå, så vil vi aldri bli fullgode ekvipasjer. Jeg tok meg selv i å bryte det budet, og det ble en virkelig oppvekker der jeg sleit meg opp bakkene (og ned bakkene, som faktisk var tyngre, med sekk på ryggen og hund i tau, bå vinglete ski og med skjelvende knær...), Alt i alt så var prøven akkurat det doktoren anbefalte... Både fikk jeg smakt litt på det å være langt nede og måtte jobbe meg opp selv, og jeg fikk også nok fokus og klarhet til å se at vi har feilet - vi har et eller annet sted langs veien fått feil fokus, og nå har vi virkelig bitchslappet oss tilbake på rett spor, takket være denne prøven.
Når søndagen kom, etter ei natt ute i snøen, så var det innstillingsprøve på oss. Vi kjørte en ukjent oppgave ganske lik en A-prøve, og der var det nok ting som gikk bra til at vi fikk innstillinga vår, Når vi ankom "skredet", så kom Per Kristian løpende og forklarte at han hadde sett en person bli tatt av et skred. Det jeg ikke visste var at hunden hans, som var med og ble stående sammen med oss, var midt i løpetiden, og dermed var en test for å se på fokuset til Ask. Ingen av oss enset noe til det, og så snart jeg gav ham søk-kommandoen, så var det som om Mira ikke eksisterte, selv om hun ble stående helt i kanten av feltet hele tiden. Vi søkte oss oppover skredtunga, og når vi kom opp til ytre begrensning, så merket jeg at Ask gikk inn i finsøks-modus, og etter litt undersøking så begynte han å grave på toppen av en liten skrent. Jeg markerte funn etter at han hadde fått gravd en liten stund, selv om det ikke var tegn til noen graving i nærheten. Det viste seg at grava lå etpar meter nedenfor, men at den lå helt inntil fjellsiden, så ferten har nok fulgt opp langs steinen. Vidar var litt nølende selv, men når han så at alle de andre hundene også markerte på akkurat samme sted, og ingen gikk på selve åpningen til grava, så måtte han si seg fornøyd. Vi søkte videre, men siste figurant fikk vi ingen markering på. Det som reddet oss der var at det kun var en (godkjent) hund som faktisk fikk markering på den grava, så den var tydeligvis veldig vanskelig.
Etter innstillingen så ble det tid til noen kjappe repetisjoner med inngraving. Vi startet med påvirkning og åpen grav, før vi la på litt og litt mer foran åpningen, og nå fikk markeringene litt mer schwung / snøfreser-preg over seg. Vi får kjøre en del mer av disse , og da forsøke å legge opp til at han får ferten før han kommer til åpningen av hulen, frem mot Tyin, for det er jo sånne markeringer vi ønsker og trenger når vi kommer opp dit og når vi eventuelt kommer videre ut i reelle skred.
Vi trener fortsatt melding, rundering, lydighet, spor og lavine, og har egentlig kost oss med treningen hele tiden, men nå i det siste har jeg merket at det ikke har vært like motiverende å trene. Jeg har rett og slett ikke syntes at det var like gøy lenger, på grunn av alt presset jeg la på meg selv, med godkjenningen som nermer seg og lavine-planene og alt. Jeg glemte helt mitt eldgamle "mantra" - Treningen skal være GØY, den skal tilføre noe, ikke være et ork. På et tidspunkt så måtte jeg ta meg selv i nakkeskinnet og riste meg selv litt for å komme på rett spor igjen.
Løsningen ble, merkelig nok, ei treningshelg i Valle hos venn og instruktørkollega Vidar. Det ble ikke ei sånn rolig "nå skal vi bare kose oss dere"-treningshelg, men et skikkelig blodslit som utfordret meg skikkelig og virkelig fikk meg til å bite tennene sammen og fokusere på det gøye. Det høres kanskje rart ut, men en liten tur i kjelleren var akkurat det jeg trengte, for å klare å samle tankene og fokusere og ikke minst for å få tilbake det store overblikket på alt arbeidet jeg og Ask har lagt ned og skal legge ned videre fremover.
Jeg skal ikke gå noe mer inn på den vanlige hverdagstreningen vår, den er nå vann under broen og vi fokuserer fremover. Istedet prøver jeg å få ned på papir det som skjedde i helgen. Lørdagen startet som ei vanlig treningshelg, opp i treningsfeltet hvor jeg fikk en case der jeg visste hvor 2 av 3 graver var, men ikke den tredje. Ask fant veldig raskt den ukjente graven og markerte på den. Ikke like intens markering som han har hatt tidligere, så jeg ble faktisk litt satt ut av akkurat det, men når jeg etterpå fikk høre at det ikke fantes noen spor inn til hulen eller rundt hulen i det hele tatt, den var rett og slett gravd ut fra scootersleden, og figuranten hoppet nedi fra sleden og ble spadd ned før scooteren kjørte litt på kryss og tvers over åpningen. Jeg ser jo klart at vi har ikke har vært flinke nok på det å unngå tråkk rundt gravene når vi har trent hjemme, for der har hundene alltid hatt noen spor å støtte seg til, noe vi fikk eliminert denne helgen.
Vi søkte videre og Ask slo fint og markerte på begge de to andre gravene, og jeg belønnet markeringene. Det at han ikke fikk grave seg helt inn men fikk belønning av meg var jo litt rart for Ask i starten, men etter belønning så var det veldig lett å få ham med videre i søk, uten at den andre graven ble noen forstyrrelse for ham, så akkurat det var jo veldig bra å se, og en veldig bra lærdom for oss begge.
Etter økta så bar det tilbake til hytta for å gjøre oss klare til O-prøven. 20 kilometer, med utmarsj-sekk på ryggen, og terrenget vi skulle vandre rundt i var alt annet enn lett. Løypa var litt kortere for å kompensere for all stigningen, men med 800 høydemeter totalt den dagen så ble det hardt nok uansett. Formen var fin helt frem til post 3, der stivna jeg skikkelig til når vi stoppet for å ta på fellene igjen, og da gikk det på viljestyrke til post 5, der jeg tok en kjapp drikke og sjokoladepause før siste innspurt.Vel fremme var dommen bestått, med en halvtime til gode, og jeg var superfornøyd. På turen ned i kjelleren så fikk jeg samlet fokus og iløpet av turen så var det mye som bare fallt på plass... Jada, vi jobber mot godkjenningen og nå som vi har alt på plass både for godkjenning ettersøk og lavine, så er det mye som står og henger på de kommende prøvene, men allikevel så er det ikke noe viktig... Det er jo "bare" prøver... Misforstå merg riktig, jobben er superviktig og om man skal stå på lista så må tilliten og nivået være på plass og vel så det, men om det nå ikke skulle gå, så er det jo ikke verdens undergang... Vi må ikke henge oss opp i selve godkjenningen eller selve søksprøvene, for som jeg hele tiden har hevdet så er de bare et minimumskrav, en inngangsbillett. Hvis vi fokuserer utelukkende på prøvene og ikke på grunnen til at vi tar prøvene og det arbeidet vi skal gjøre etterpå, så vil vi aldri bli fullgode ekvipasjer. Jeg tok meg selv i å bryte det budet, og det ble en virkelig oppvekker der jeg sleit meg opp bakkene (og ned bakkene, som faktisk var tyngre, med sekk på ryggen og hund i tau, bå vinglete ski og med skjelvende knær...), Alt i alt så var prøven akkurat det doktoren anbefalte... Både fikk jeg smakt litt på det å være langt nede og måtte jobbe meg opp selv, og jeg fikk også nok fokus og klarhet til å se at vi har feilet - vi har et eller annet sted langs veien fått feil fokus, og nå har vi virkelig bitchslappet oss tilbake på rett spor, takket være denne prøven.
Når søndagen kom, etter ei natt ute i snøen, så var det innstillingsprøve på oss. Vi kjørte en ukjent oppgave ganske lik en A-prøve, og der var det nok ting som gikk bra til at vi fikk innstillinga vår, Når vi ankom "skredet", så kom Per Kristian løpende og forklarte at han hadde sett en person bli tatt av et skred. Det jeg ikke visste var at hunden hans, som var med og ble stående sammen med oss, var midt i løpetiden, og dermed var en test for å se på fokuset til Ask. Ingen av oss enset noe til det, og så snart jeg gav ham søk-kommandoen, så var det som om Mira ikke eksisterte, selv om hun ble stående helt i kanten av feltet hele tiden. Vi søkte oss oppover skredtunga, og når vi kom opp til ytre begrensning, så merket jeg at Ask gikk inn i finsøks-modus, og etter litt undersøking så begynte han å grave på toppen av en liten skrent. Jeg markerte funn etter at han hadde fått gravd en liten stund, selv om det ikke var tegn til noen graving i nærheten. Det viste seg at grava lå etpar meter nedenfor, men at den lå helt inntil fjellsiden, så ferten har nok fulgt opp langs steinen. Vidar var litt nølende selv, men når han så at alle de andre hundene også markerte på akkurat samme sted, og ingen gikk på selve åpningen til grava, så måtte han si seg fornøyd. Vi søkte videre, men siste figurant fikk vi ingen markering på. Det som reddet oss der var at det kun var en (godkjent) hund som faktisk fikk markering på den grava, så den var tydeligvis veldig vanskelig.
Etter innstillingen så ble det tid til noen kjappe repetisjoner med inngraving. Vi startet med påvirkning og åpen grav, før vi la på litt og litt mer foran åpningen, og nå fikk markeringene litt mer schwung / snøfreser-preg over seg. Vi får kjøre en del mer av disse , og da forsøke å legge opp til at han får ferten før han kommer til åpningen av hulen, frem mot Tyin, for det er jo sånne markeringer vi ønsker og trenger når vi kommer opp dit og når vi eventuelt kommer videre ut i reelle skred.
tirsdag 3. februar 2015
Skippertakstrening, fysisk test og planene videre
Det har gått lenge siden siste innlegg nå. Etter en liten gjennomgang av planene våre videre fremover, så ble det plutselig veldig travelt med alt vi må ha på plass, noe som gjorde at matfar ble litt stresset, og da ble det først et lite skippertak på sportrening, noe som gjorde at jeg innså at her må vi puste med magen og ikke la oss stresse av kommende prøver. Vi har i det siste trent masse kosentrasjonsøvelser i form av finsøk/smeller, og jobber nå med å overføre det til sporene slik at vi får en mer nøyaktig og forhåpentligvis også litt roligere sporgang.
Vi terper også stadig på meldingen, og jeg ser at hver gang vi tar pauser fra dette, så kommer problemene tilbake, i form av forsøk på å få figuranten i lek før han returnerer med bittet.
Nå jobber jeg med en del godbit, for å roe ham litt mer ned ute hos fig, og så langt ser det ut til å fungere fint. Faren er jo der for å passifisere ham for mye slik at det går ut over motivasjonen, men så langt så har ikke det vært et problem. Han er snarere litt for intens fremdeles, så det blir nok en god stund til med korte meldingsøkter frem mot prøvene. En positiv ting er at vi har fått bort halsingen på figuranter i trær eller i jervenduker så lenge bringkobbelet er på, så da kan det se ut som at han begynner å fatte poenget om at bringkobbelet er førstevalg og skal benyttes så lenge det er på, og så kan halsen få komme når bringkobbelet er av.
Jeg fikk også tatt fysisk test ettersøk sammen med Tone en fin søndag formiddag. Jeg må si at 15 likometer langs en grusvei/turløype der hundene måtte gå i bånd og vi møtte tusenvis av joggere, syklister, andre hundefolk osv ikke var spesielt gøy, men det er uansett greit med alt som er gjort.
Vi har kjørt A-runderinger som har gått helt supert, og lange og helt ukjente spor som har lært meg mye om Ask's sporadferd. En ting er å gå kjente spor eller spor der sporleggeren er med oss, men det er noe helt annet å måtte gå der 100% uvitende om hvor sporet går. Jeg har fått bekreftet det som jeg allerede har sett en del av før, nemlig at sporene blir veldig vinglete når Ask blir sliten. Nå trener vi en del på dekk og hvile i sporet så snart jeg ser antydning til pendling, og det ser ut til å gå veldig bra. Sammen med søksintensiteten fra smeller-treningen så ser det veldig lovende ut, så vi fortsetter med disse momentene hver for seg en stund til før vi kjører noen nye ukjente langspor.
Nå som frosten har kommet og vestlandsvinteren har fått seg et tynt melisdryss, så blir det mindre spor og mer melding og smeller, så satser vi på at vi gjenopptar sporene i neste uke, når det (iallefall ifølge tidligere refaring) er snøfritt igjen. Vi har etter de siste lavinesamlingene fokusert mer på ettersøkstreningen, siden alle videre planer står og faller på at vi klarer ettersøksgodkjennignen vår nå i vår. Planene for sesongen, med alt av hovedkurs og prøver begynner å falle på plass, så alt ser ut til å bli et veldig spennende år.
Vi terper også stadig på meldingen, og jeg ser at hver gang vi tar pauser fra dette, så kommer problemene tilbake, i form av forsøk på å få figuranten i lek før han returnerer med bittet.
Nå jobber jeg med en del godbit, for å roe ham litt mer ned ute hos fig, og så langt ser det ut til å fungere fint. Faren er jo der for å passifisere ham for mye slik at det går ut over motivasjonen, men så langt så har ikke det vært et problem. Han er snarere litt for intens fremdeles, så det blir nok en god stund til med korte meldingsøkter frem mot prøvene. En positiv ting er at vi har fått bort halsingen på figuranter i trær eller i jervenduker så lenge bringkobbelet er på, så da kan det se ut som at han begynner å fatte poenget om at bringkobbelet er førstevalg og skal benyttes så lenge det er på, og så kan halsen få komme når bringkobbelet er av.
Jeg fikk også tatt fysisk test ettersøk sammen med Tone en fin søndag formiddag. Jeg må si at 15 likometer langs en grusvei/turløype der hundene måtte gå i bånd og vi møtte tusenvis av joggere, syklister, andre hundefolk osv ikke var spesielt gøy, men det er uansett greit med alt som er gjort.
Vi har kjørt A-runderinger som har gått helt supert, og lange og helt ukjente spor som har lært meg mye om Ask's sporadferd. En ting er å gå kjente spor eller spor der sporleggeren er med oss, men det er noe helt annet å måtte gå der 100% uvitende om hvor sporet går. Jeg har fått bekreftet det som jeg allerede har sett en del av før, nemlig at sporene blir veldig vinglete når Ask blir sliten. Nå trener vi en del på dekk og hvile i sporet så snart jeg ser antydning til pendling, og det ser ut til å gå veldig bra. Sammen med søksintensiteten fra smeller-treningen så ser det veldig lovende ut, så vi fortsetter med disse momentene hver for seg en stund til før vi kjører noen nye ukjente langspor.
Nå som frosten har kommet og vestlandsvinteren har fått seg et tynt melisdryss, så blir det mindre spor og mer melding og smeller, så satser vi på at vi gjenopptar sporene i neste uke, når det (iallefall ifølge tidligere refaring) er snøfritt igjen. Vi har etter de siste lavinesamlingene fokusert mer på ettersøkstreningen, siden alle videre planer står og faller på at vi klarer ettersøksgodkjennignen vår nå i vår. Planene for sesongen, med alt av hovedkurs og prøver begynner å falle på plass, så alt ser ut til å bli et veldig spennende år.
mandag 12. januar 2015
Treningshelg i Røldal, utedøgn og ekstremvær
Med varsler om ekstremvær hele helgen, så pakket vi sekker, bagger og utstyr og vendte nese og snute mot Røldal for ei snøhule-helg med masse lavinetrening. Vi møtte Bodil og Felix i Valldalen, og mens vi ventet på Stig og Mira, så satte vi likegodt i gang med å grave det som skulle være hytten vår for helgen. Etter mye graving, og litt planendringer underveis, (blant annet fordi noen veldig glade hunder hoppet på taket av hulen, som resulterte i at taket bestemte seg for å gi gulvet i hulen litt nærkontakt...) så endte vi opp med en "åpen løsning", eller en cabriolet-snøhule... Første natt ble altså under åpen himmel, kun omgitt av høye vegger av snø, og det som skulle ha vært en krystallklar stjernehimmel med masse nordlys over oss. Dessverre var vi for langt sør for nordlyset, og selv om stjernene helt sikkert var ganske så krystallklare, så hadde de bestemt seg for å gjemme seg bak skyene. Skyene som utover natten bestemte seg for å begynne å slippe ned et lite snødryss på oss.
Så - på tykt liggeunderlag, sovepose og jervenduk, og med stråleovnen Ask med i jervenduken, så ble det en fin natt. Selv om vi våknet med 10 cm snø oppå duken så hadde vi det varmt og godt, og selv om duken og sekken var våte av snø så var vi tørre og veldig fornøyde med natten. (selvfølgelig rent bortsett fra at Ask to ganger bestemte seg for å snike seg ut for å se om Stig ville være med å leke, noe som Stig helt sikkert var veldig fornøyd med, eller?)
Morgenen etterpå ble det grundig testing av webastoer for å tørke alle jervenduker, og mens hundene satt i bilene i varmen og ventet, så gravde vi flere graver og så snart Eric også kom så satte vi i gang treningen. Første økt, før det blåste skikkelig opp, ble et kort søk og funn av Stig. Eric gikk bak meg og insttruerte, og jeg gikk bare på uten engang å se på Ask. Når han slo på ferten så fortsatte jeg bare å gå slik at han skulle få løse oppgaven helt uten meg. Når Eric så at han stod og gravde for fullt, så snudde vi og gikk bort for å hjelpe til, men før vi var fremme så var Ask nesten nede i graven allerede. Vi begynte å grave bak ham uten noen påvirkning eller ros, slik at vi ikke skulle ta fokuset bort fra graven og figuranten, og han lot ikke til å merke at vi var der engang, så fokuset var helt tydelig der det skal være. Etter at alle hadde fått sine økter, så måtte Eric reise hjem. Da var allerede Hardangervidda stengt, og Håradalen gikk i kolonne, så det var tydelig at Nina var på vei opp i fjellet. Jeg hadde laget til et skikkelig dypgrav tidligere på morgenen, og siden både Bodil og jeg ville ha et ekstra funn, så ble Stig gravd ned og fikk ligge trygt og godt i en liten times tid, mens vi som var oppå snøen merket hvordan vinden og snøværet dro seg til. Bodil og Felix var først ute, og etterpå fikk Ask og jeg et fint søk. Filmen viser kanskje ikke skikkelig hvor "hårete" værforholdene ble, men den gir i alle fall et lite innblikk i flott lavine-vær.
Søndagen var vinden løyet, men Hardangervidda var fortsatt stengt og det var fremdeles kolonne i håradalen, så da ble vi værende nede i Røldal for å trene der. Vi kjørte 2 økter pr hund, og selv om det ikke ble akkurat som planlagt denne dagen, siden skitrekket der vi skulle trene var stengt, men vi fikk uansett noen greie søk. Jeg hadde parkert helt inntil en garasje der det hadde gått et skikkelig takras, så det hadde dannet seg en naturlig hule inn under taket. Bodil satte seg inn der, og allerede når jeg stod og tok dekkenet på Ask, så fikk han ferten, og hoppet raskt ut og klatret seg opp til taket og inn til Bodil. Her fikk han gå rett i belønning, siden momentet her bare var å sjekke om han var i søk helt fra (eller før) han gikk ut av bilen, som det viste seg at han var. Alt i alt en veldig fin helg, og selv om vi ikke fikk alle de momentene vi hadde planlagt, så fikk vi noe annet - nemlig trening under litt mer realistiske forhold.
Så - på tykt liggeunderlag, sovepose og jervenduk, og med stråleovnen Ask med i jervenduken, så ble det en fin natt. Selv om vi våknet med 10 cm snø oppå duken så hadde vi det varmt og godt, og selv om duken og sekken var våte av snø så var vi tørre og veldig fornøyde med natten. (selvfølgelig rent bortsett fra at Ask to ganger bestemte seg for å snike seg ut for å se om Stig ville være med å leke, noe som Stig helt sikkert var veldig fornøyd med, eller?)
Morgenen etterpå ble det grundig testing av webastoer for å tørke alle jervenduker, og mens hundene satt i bilene i varmen og ventet, så gravde vi flere graver og så snart Eric også kom så satte vi i gang treningen. Første økt, før det blåste skikkelig opp, ble et kort søk og funn av Stig. Eric gikk bak meg og insttruerte, og jeg gikk bare på uten engang å se på Ask. Når han slo på ferten så fortsatte jeg bare å gå slik at han skulle få løse oppgaven helt uten meg. Når Eric så at han stod og gravde for fullt, så snudde vi og gikk bort for å hjelpe til, men før vi var fremme så var Ask nesten nede i graven allerede. Vi begynte å grave bak ham uten noen påvirkning eller ros, slik at vi ikke skulle ta fokuset bort fra graven og figuranten, og han lot ikke til å merke at vi var der engang, så fokuset var helt tydelig der det skal være. Etter at alle hadde fått sine økter, så måtte Eric reise hjem. Da var allerede Hardangervidda stengt, og Håradalen gikk i kolonne, så det var tydelig at Nina var på vei opp i fjellet. Jeg hadde laget til et skikkelig dypgrav tidligere på morgenen, og siden både Bodil og jeg ville ha et ekstra funn, så ble Stig gravd ned og fikk ligge trygt og godt i en liten times tid, mens vi som var oppå snøen merket hvordan vinden og snøværet dro seg til. Bodil og Felix var først ute, og etterpå fikk Ask og jeg et fint søk. Filmen viser kanskje ikke skikkelig hvor "hårete" værforholdene ble, men den gir i alle fall et lite innblikk i flott lavine-vær.
Søndagen var vinden løyet, men Hardangervidda var fortsatt stengt og det var fremdeles kolonne i håradalen, så da ble vi værende nede i Røldal for å trene der. Vi kjørte 2 økter pr hund, og selv om det ikke ble akkurat som planlagt denne dagen, siden skitrekket der vi skulle trene var stengt, men vi fikk uansett noen greie søk. Jeg hadde parkert helt inntil en garasje der det hadde gått et skikkelig takras, så det hadde dannet seg en naturlig hule inn under taket. Bodil satte seg inn der, og allerede når jeg stod og tok dekkenet på Ask, så fikk han ferten, og hoppet raskt ut og klatret seg opp til taket og inn til Bodil. Her fikk han gå rett i belønning, siden momentet her bare var å sjekke om han var i søk helt fra (eller før) han gikk ut av bilen, som det viste seg at han var. Alt i alt en veldig fin helg, og selv om vi ikke fikk alle de momentene vi hadde planlagt, så fikk vi noe annet - nemlig trening under litt mer realistiske forhold.
tirsdag 6. januar 2015
Meldings-finpuss og mer lavine
Selv om det nå er lavinesesong, så må meldingene terpes på jevnt og trutt, så denne lørdagen var det 4 korte økter med meldingstrening som stod på tapetet. Moment - figurant i jervenduk og figgende/sittende på bakken. Mål - Få bort forsøkene på å komme seg inn i jervenduken for å hilse på før retur med melding.
Økt 1 - 3 meldinger, Startet fint på fig i lukket duk, litt intens hilsing på funn nr 2 - sittende figurant på bakkenivå. Denne figuranten hadde imidlertid ei høyløpsk tispe, så den skal jeg ikke vektlegge for mye. Avsluttet med en fin melding på jervenduk uten noe rot.
Økt 2 - Gående figurant, samt sittende/liggende åpen fig. Her var meldingene helt fine, så det er tydelig at det er jervenduken og det å faktisk se figuranten som har vært issuet.
Økt 3 - 4 funn på person i jervenduk. Samme figurant som på funn 2 på første økt, så her ble det litt å bryne seg på, men veldig raske, fine og rene meldinger på sittende fig i duken. Litt klatring/undersøking når figuranten lå strekk ut på bakken inni duken, noe som var ganske nytt, men ikke veldig store greiene, og flott innkomst, så vi avsluttet der og var veldig fornøyde med finpussen.
Siste økt, etter treninga var ferdig - Melding på mindre gjenstander. Her brukte vi løsbitt på lue/hanske-str gjenstander først for å minne ham på at disse ikke skulle apporteres, og så kjørte vi en omgang med fastbitt på de samme gjenstandene etterpå. Tidligere har Ask hat en uvane å apportere alle gjenstander som er mindre enn type sekk/jakke,men ved å legge et løsbitt på så gikk det veldig greit å få ham til å forstå at nå skulle det meldes og ikke apporteres. Virkelig greit å ha brukt masse tid på å hjernevaske inn en skikkelig løsbittmelding slik at vi enkelt kan bruke det som påminnelse når vi skal trene nye meldingsmomenter.
Søndag - lavinetrening. Vi startet med 2 kjappe markeringer, som gikk veldig bra. Neste funn ble et søk sammen med Bodil og Felix der vi startet samtidig og søkte oss mpt hver vår grav. Her tok Ask seg noen runder rundt graven før han lokaliserte skikkelig, men når han hadde lokalisert så gravde han seg helt inn for egen maskin. Det som var veldig gøy å se var at jeg nå kunne grave i veg bak ham uten at han stoppet for å sjekke hva jeg gjorde, slik som han gjorde tidligere. På markerings-økta så stod han plutselig med ene foten oppå spaden, men bare løftet foten av uten å stoppe gravingen når jeg trakk spaden til meg. En ekstra bonus for Ask var det jo at etter belønning her, så oppdaget han at figuranten hadde et stort reinsskinn som liggeunderlag, og lykken var stor når han oppdaget dette svææære biteskinnet (som han presterte å dra med seg ut av hula, fra under figuranten...)
Siste økt ble et søk inn mot ei vanskelig grav, og jeg brukte dirigering på samme måte som når vi søker teig, som viste seg å fungere helt supert. Graven var skikkelig overtråkket og lå i ei veldig bratt helling der han måtte grave seg langt ned for å komme seg inn i grava. Han slo på ferten når han var rett ovenfor grava, og før jeg klarte å karre meg opp skrenten, så var han nede hos figuranten og storkoste seg. Alt i alt en veldig bra helg rent treningsmessig. Meldingene vil det med en så sosial hund alltid være noe å pirke på, så der jobber vi jevnt og trutt, men progresjonskurven ser veldig bra ut, og lavinetreningen går fremover så det suser, så nå kjører vi en intenst løp frem mot våren og to-års-dagen.
Økt 1 - 3 meldinger, Startet fint på fig i lukket duk, litt intens hilsing på funn nr 2 - sittende figurant på bakkenivå. Denne figuranten hadde imidlertid ei høyløpsk tispe, så den skal jeg ikke vektlegge for mye. Avsluttet med en fin melding på jervenduk uten noe rot.
Økt 2 - Gående figurant, samt sittende/liggende åpen fig. Her var meldingene helt fine, så det er tydelig at det er jervenduken og det å faktisk se figuranten som har vært issuet.
Økt 3 - 4 funn på person i jervenduk. Samme figurant som på funn 2 på første økt, så her ble det litt å bryne seg på, men veldig raske, fine og rene meldinger på sittende fig i duken. Litt klatring/undersøking når figuranten lå strekk ut på bakken inni duken, noe som var ganske nytt, men ikke veldig store greiene, og flott innkomst, så vi avsluttet der og var veldig fornøyde med finpussen.
Siste økt, etter treninga var ferdig - Melding på mindre gjenstander. Her brukte vi løsbitt på lue/hanske-str gjenstander først for å minne ham på at disse ikke skulle apporteres, og så kjørte vi en omgang med fastbitt på de samme gjenstandene etterpå. Tidligere har Ask hat en uvane å apportere alle gjenstander som er mindre enn type sekk/jakke,men ved å legge et løsbitt på så gikk det veldig greit å få ham til å forstå at nå skulle det meldes og ikke apporteres. Virkelig greit å ha brukt masse tid på å hjernevaske inn en skikkelig løsbittmelding slik at vi enkelt kan bruke det som påminnelse når vi skal trene nye meldingsmomenter.
Søndag - lavinetrening. Vi startet med 2 kjappe markeringer, som gikk veldig bra. Neste funn ble et søk sammen med Bodil og Felix der vi startet samtidig og søkte oss mpt hver vår grav. Her tok Ask seg noen runder rundt graven før han lokaliserte skikkelig, men når han hadde lokalisert så gravde han seg helt inn for egen maskin. Det som var veldig gøy å se var at jeg nå kunne grave i veg bak ham uten at han stoppet for å sjekke hva jeg gjorde, slik som han gjorde tidligere. På markerings-økta så stod han plutselig med ene foten oppå spaden, men bare løftet foten av uten å stoppe gravingen når jeg trakk spaden til meg. En ekstra bonus for Ask var det jo at etter belønning her, så oppdaget han at figuranten hadde et stort reinsskinn som liggeunderlag, og lykken var stor når han oppdaget dette svææære biteskinnet (som han presterte å dra med seg ut av hula, fra under figuranten...)
Siste økt ble et søk inn mot ei vanskelig grav, og jeg brukte dirigering på samme måte som når vi søker teig, som viste seg å fungere helt supert. Graven var skikkelig overtråkket og lå i ei veldig bratt helling der han måtte grave seg langt ned for å komme seg inn i grava. Han slo på ferten når han var rett ovenfor grava, og før jeg klarte å karre meg opp skrenten, så var han nede hos figuranten og storkoste seg. Alt i alt en veldig bra helg rent treningsmessig. Meldingene vil det med en så sosial hund alltid være noe å pirke på, så der jobber vi jevnt og trutt, men progresjonskurven ser veldig bra ut, og lavinetreningen går fremover så det suser, så nå kjører vi en intenst løp frem mot våren og to-års-dagen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)