mandag 11. mai 2015

Post-godkjennings-takk!

Etter ei godkjenning så er det jo tid for å takke... Takke alle instruktører, dommere, prøveledere og ikke minst alle figuranter. Alle som har hjulpet oss frem mot godkjenninga, med time på time i skauen i alt slags vær, for å hjelpe oss til der vi er nå. Det er klart at det ikke er en enmannsjobb å godkjenne en hund, så alle som har stilt opp for oss - lagt ut spor, tråka felt, gått seg bort, sittet tålmodig og venta, i enden av et spor, eller i regnet på gressmatta med løsbitt og belønning. TAKK alle sammen! Ingen nevnt, og ingen glemt!

Men - den som har opptatt tankene mine mest disse dagene etterpå, og den som faktisk skal ha den største takken, er Odin. Min første redningshund - Han som startet all denne galskapen. Han som fikk meg til å gråte, i frustrasjon over at ting aldri gikk som det skulle, og i ekstase fordi ting bare gikk sååå perfekt!


Det er nå engang sånn at den beste redningshunden er den som ikke er med oss lenger, for vi har en tendens til å bare huske de gode tingene, og de var det mange av, men det var også mange dårlige ting... Flere ganger var jeg på vippen til å bare kaste inn håndkledet og godta det som jeg av og til fikk høre - "Dette kommer aldri til å gå!" Heldigvis gjorde jeg ikke det. Heldigvis så gikk det en faen i meg når jeg hørte sånne ting og heldigvis beit jeg tenna sammen, la hodet i bløt og etter 4 år var vi i mål! Vi stod på lista i 4 år, helt til Odin var nesten 11 år gammel (sånn går det når man starter med en voksen hund, som egentlig bare skulle være en turkamerat). Det å komme gjennom godkjenninga med Ask nå føltes annerledes... Ask var kjøpt inn for akkurat dette formålet, han ble trent målretta fra dag en. Vi hadde ALLTID en plan og et mål med hver treningsøkt, så det å komme hit nå var mer en klapp på egen skulder og et "endelig!", mens det å godkjenne med turkompisen, den godmodige "oksen ferdinand", som virkelig satte meg på prøve gang etter gang - DET var en følelsesmessig overload det. Jeg skal selvfølgelig ikke si at vi ikke har hatt våre utfordringer på veien Ask og jeg heller, og heller ikke si at jeg ikke verdsetter godkjenninga vår, for det gjør jeg virkelig, men nå er det bare sånn at den første godkjenninga, det å komme i mål, kanskje med oddsene mot oss, og etter 4 år med prøving og feiling - DET var noe helt spesielt, og det å nå i ettertid se alt det utrolig viktige og nyttige jeg lærte av at ting ikke gikk helt på skinner hele tiden - det er simpelthen uvurderlig!


 Så - Tusen takk for starthjelpen Odin! Takk for hjelpen med en ustyrlig liten gylden rakett! Takk for alt du lærte meg! alt om å takle motgang, om å glede seg over de tingene som faktisk gikk bra, og for den fantastiske "VI KLARTE DET"!!!"-følelsen det var å krysse målstreken med deg! Jeg tar med meg alt det du lærte meg videre, Ask har allerede dradd mye lærdom fra det, og forhåpentligvis så vil mange andre også kunne lære litt av det du lærte meg! Om jeg med det du har lært meg kan hjelpe andre til å stå på videre og ikke gi opp, så har du hjulpet oss med å få nye ekvipasjer opp og frem, og for det skylder jeg deg en evig takk!




Godkjenning, a-ha opplevelser og nøkkelen til sporgåten

Vi får starte med godkjenningen da, siden det står først i tittelen... På lørdag var det A-prøver, og vi gikk opp til sporprøve, som vi bestod med solid margin. Vi har slitt lenge med sporet, eller det vil si JEG har slitt, for Ask har det nok heller vært et stort frustrasjonsmoment å ha den der tullingen hengende bak i tauet. Dette innlegget blir kanskje både langt og detaljert omkring sportreningen, men selve godkjenningssporet blir et kjapt og greit avsnitt.


Fredagen før prøvedagen var det luftetur, og på vei tilbake fra lufteturen så ble Ask plutselig veldig rar i oppførselen. Han stoppet opp, ble bare stående og henge med hodet, sjangla og endte opp gående med pannen pressa inn i knehasen min, akkurat det vi trengte som oppkjøring til prøven. Senere på kvelden kom årsaken - det ble spying... MASSE spying, og når det var ferdig så var det null matlyst - Han ville ikke engang ha hverken hundesnop eller min mat, som han vanligvis tigger som en gal på og sluker rått. Jeg fikk virkelig kjenne på "der røyk de prøvene"-følelsen mens Ask lå ved min side og sov, klynkende og med masse magelyder. Heldigvis så kviknet han raskt til, og etter spyinga og en halvtimes søvn, så var han plutselig lys våken og tydelig superhappy igjen over å ikke være kvalm lenger, så da gikk innstillinga mi fra å være "det blir ingen prøve på oss!" til å bli "vi ser alt an ut fra formen imorgen tidlig!" Morgenen kom og alt var som før, bare med kanskje (om mulig) enda mer energi og livsglede. Det ble raskt konstatert at "Her blir det spor gitt, briste eller bære!"

Etter å ha dømt alle runderingene, så bar det avgårde for å gå mitt spor, mens de andre prøvedeltakerne fikk litt hvile før de skulle ut på spor. Vi fikk presentert oppsøket og startet på det. Ask fikk som vanlig sine 2 meter med line og jeg gikk fremover langs oppsøkslinja i normalt gå-tempo. Etter ca 60 meter var det en krystallklar markering på spor, og jeg lot ham gå sporlinelengden ut og bevegde meg selv 5 meter før jeg meldte spor. Rett spor og rett retning på første forsøk, og da var det bare å løpe. Kort fortalt så brukte vi 11 minutter fra vi startet oppsøket til vi belønnet ved slutten, og innimellom der hadde Ask plukket og levert (og fått belønning for) 4 gjenstander, så her var det ingen tvil. Han fikk noe lenger line enn det vi vanligvis bruker, ca halve sporlinelengden, og jeg måtte løpe over myr, stier, snaufjell og lyng for å holde følge. Et kjempebra spor, null nøling hverken i underlagsskifter eller stikryssinger, så selv om det gikk raskt så var det helt tydelig at han gikk veldig nøyaktig. Når sporleggeren omsider kom frem til sporslutten ble vi gratulert med redningshundtrekant, gullmerke og hundefører-patch, og vips så var vi på lista, ferdig godkjent. En veldig god følelse, og Ask viste meg så til de grader at jeg bare har med å stole på ham ett-hundre-og-nitti prosent, også i sporet!

Så tilbake til sportreninga... Vi har slitt med hastigheten og nøyaktigheten, vi har gått over i vinkler og ikke oppdaga at vi hadde gått over før vi var 20 til 50 meter forbi. Jeg har forsøkt med å overstyre farten i sporet, noe som resulterte i trekkhund de-luxe, med skikkelig kvelningslyder og pesing, og om mulig enda mindre spor-fokus fra Ask sin side. Vi har forsøkt med pauser i sporet når Ask begynte å pese skikkelig, for å roe helt ned før vi går videre. Det har jo hele tiden vært tydelig at jeg har en hund med masse energi og masse spring i beina, så det har alltid vært naturlig for Ask å løse utfordringer med fart. Løsningen for oss måtte altså bli å lære Ask at det var nesen som skulle bestemme farten, og ikke beina.


Vi startet med å trene 2 meter lange spor... MANGE 2 meter lange spor! Med vinkler! og gjenstander - bittesmå gjenstander! Alt sammen bare for å trene inn en ny spor-adferd. Målet var at han skulle lære seg at det ikke nytta å løpe, men det eneste som gav resultater var å jobbe med nesen. Etterhvert så utvidet vi sporene til å bli enda lenger og med flere vinkler, og alltid en ørliten gjenstand rett etter hver vinkel, for å terpe inn at vinklene måtte bli tatt nøyaktig. Farten var veldig lav i disse sporene, men det som var viktigst for meg var at nesen til Ask gikk så intenst at det smalt i nesevingene. Han virkelig støvsugde seg gjennom sporene for å ikke misse noen av gjenstandene.
Når vi så testet ut "vanlige" spor igjen, så gikk farten opp igjen, men allikevel så så jeg at det var nesen som avgjorde farten og ikke beina. Han jobbet flott med intens snusing gjennom hele sporet så det gikk veldig nøyaktig selv om det gikk fort. Selv om arbeidet med de ørsmå gjenstandene foregikk med klikker på markering og ikke apport, så var det ikke noe problem å apportere og avlevere gjenstandene i vanlige spor. Vi fikk bråstopp der gjenstandene lå (de lå som regel skjult under gress o.l. sånn at han ikke skulle få dem på syn) og enda mer intens snusing til han fant og plukket.

Veldig kort forklart, så ble altså nøkkelen vår litt todelt, men alt gikk ut på nesearbeid. Jeg må la Ask styre tempoet for å unngå pesing og trekkhund-fakter, og Ask må la nesen styre farten istedetfor beina. Om det går fort slik som på prøven, så er det helt greit så lenge det i tillegg er nøyaktig. Jeg kommer til å trene variert videre fremover også, en del slike "smellerspor" for å holde nøyaktigheten oppe, og en del ukjente spor for å trene hundefører til å stole bare mer og mer på hunden. Farten vil jo justeres med erfaring på lengre og eldre spor, men det viktigste er jo at fokuset er der det skal være (ned i bakken) og at intensiteten får utløp i snusing istedetfor løping.


onsdag 6. mai 2015

Vårens vakreste eventyr

Det finnes flust av NRH-samlinger rundtom i det ganske land akkurat første-mai-helgen, og nrh-ere fra alle kriker og kroker kryper frem fra vinterdvalen og gleder seg over at ettersøks-sesongen er igang. Siden alle sammen helt sikkert hevder at akkurat deres samling er vårens vakreste eventyr, så kan ikke jeg være noe dårligere, men når vakre Vestfold og Fredriksvern i tillegg viser seg fra sin beste side, med nydelig vær, nydelige treningsområder, supre folk og ellers alt som gjør ei samling bra, så kan det vel ikke være noen tvil om at det faktisk var akkurat denne samlinga som var vårens vakreste eventyr. (iallefall for en vestlending som meg...)

Etter en litt forsinket start og en lang kjøretur, som ble enda lenger på grunn av veiarbeid og kø-kjøring, så ankom jeg politihøgskolen i Stavern torsdag kveld. Allerede når jeg entret rommet mitt, med sjokolade og hundekjeks på hodeputen, så tenkte jeg at dette bare måtte bli ei superbra samling, og jammen fikk jeg ikke rett. Torsdags kveld gikk med til (foruten litt lufting av hund) en presentasjon av det flotte laget mitt med påfølgende planlegging av neste dag.

Fredagen startet med nydelig frokost før det bar avgårde ut i treningsfeltet, iallefall for alle de andre lagene. Vi ble igjen i leiren for å ta en liten leke-session med alle hundene samt en liten appell-general-prøve. Som nybegynnerlag flest så var det litt forskjellig nivå og litt forskjellige ting folk ønsket å trene på, så da startet vi med lek for å finne de beste figurantene for hver hund og for å se litt på hvordan hundene skulle belønnes. Etter dette kjørte vi ut i feltet og satte i gang treninga.
Både hunder og førere jobbet veldig bra, og selv om det ble litt frustrasjon hos noen av hundene når denne rare vestlendingen kom inn og fikk matmor og matfar til å gjøre ting litt annerledes, så tok heldigvis alle ekvipasjene utfordringene på strak arm og med godt humør, og progresjonen var bra hos alle utover helgen.

Etter treningsdagen var over, så ble det middag og påfølgende lagdelt hundequiz. Selv måtte jeg ut for å legge opp en feltprøve, men mine instruktørkollegaer hadde selvsagt full pott på quizen når jeg kom tilbake, men siden vi som instruktører ikke skal virke alt for belærende, så valgte vi å legge inn noen gale svar for å gjøre konkurransen mer spennende. (helt sant altså, det var akkurat sånn det var!)

Videre utover kvelden så ble det tid til sosialt samvær, og for min egen del, som langveisfarende, så var det en ypperlig sjangs til litt prat og erfaringsutveksling med instruktørkollegaer som jeg ellers ikke treffer så ofte. Når mørket etter hvert senket seg så avsluttet vi kvelden med mørkesøks-prøver der begge ekvipasjene som var oppe bestod, så da ble det en vellykket avslutning på en veldig bra dag.

Lørdagen kom, som lørdager ofte gjør, og denne dagen skulle bli ekstra gøy, for ikke bare viste været seg fra sin beste side ute i den nydelige skjærgården på Rakke, men vi fikk også celebert besøk av en helt egen proff fotograf. Det som gjorde besøket enda mer spesielt var jo at fotografen vår også var tidligere lavinehundefører fra en svunnen tid. En tid der redningshund var lavinehund, hundeførere var menn og hund var schæfer (70-tallet altså). Per Olav var imidlertid veldig glad for at tidene hadde endret seg, og vi fikk en super dag med masse god trening, gode historier om de første Riksgränsen-kursene, og masser av kanonflotte bilder.
Vi trente masse forskjellig, meldingstrening, passeringer og tomslag, og spor da, selvfølgelig. Eller - når jeg sier spor, så var det vel ikke akkurat det da, men snarere fokus og konsentrasjon som senere skal settes inn i sporene. (når man har hunder som har veldig lyst til å løpe og av og til glemmer at nesa ikke går like fort som beina, så må man gå inn og lære dem å la nesa styre farten i stedet for beina, og hundene jobbet veldig bra, fra å ikke forstå en døyt av hvorfor de ikke fikk løpe avgårde, til å jobbe så det smallt i nesevingene (sikkert derfor det heter smeller, egentlig... ;-) ).

Vi avsluttet dagen med noen økter inne i leiren, og for å gi hundene litt avbrekk, så fikk alle et søk i bygg. Det var tydelig at alle hundene syntes det var greit med litt variasjon, for når de ble sluppet inn i huset vi skulle søke, så var intensiteten på topp og vel så det. Vi avsluttet treningsdagen med noen veldig slitne og veldig fornøyde hunder, og noen minst like fornøyde hundeførere, og etter en kjapp powernap og planlegging av neste dag, så bar det opp til samling med morsomme lagkonkurranser og gøy før grillene ble tent og midagen var servert. Utover kvelden ble det tid til masse sosialt samvær, som seg hør og bør på samlinger, og et var en sliten men glad vestlending som etter en liten kveldslufting tuslet seg inn på rommet for litt sårt tiltrengt søvn litt uti de sene kveldstimer.

Søndag morgen var det avgårde til enda et nytt og flott terreng. Idag var det masse rutesøk etter ørsmå gjenstander for sporhundene, og rundering og melding for de andre. Sporhundene viste stor fremgang og jobbet intenst med nesene, så det var tydelig at fokuset bvar flyttet fra "opp og ut" til "ned og let". Runderingshundene gjorde noen supre økter med meldinger, tomslag og rette utsendinger, og vi strakk strikken for alle littegranne lenger enn hundeførerne selv hadde trodd, og det med supre resultater. Dagen ble avsluttet med en oppsummering og en gjennomgang av veien videre før den lange hjemturen startet.


Det ble jo selvsagt også tid til trening av egen hund, og laget mitt stilte villig opp som figuranter. Vi runderte, trente melding og gikk spor inne på fredriksvern, så selv om jeg var veldig fornøyd med mitt utbytte av helgen bare i form av alt jeg lærte av å instruere lagsmedlemmene mine, så ble det bare enda bedre når vi fikk så masse bra trening selv også. Vi snakker mye om frivillighet og det å stille opp for hverandre, og det var denne samlingen virkelig et godt eksempel på, med full innsats fra alle på laget hele helgen, og alle med brennende ønsker om å kunne hjelpe hverandre opp og frem. Akkurat slik skal det være, og jeg er veldig glad for å ha fått æren av å være en del av dette denne flotte helgen.
 


Som en fersk instruktør så er det jo alltid gøy å få spørsmål om å hjelpe til på samlinger, og ekstra gøy er det jo å få muligheten til å treffe nye nrh-ere og nye hunder og lære om deres treningsmetoder. Det er veldig lett for at vi går oss litt fast i våre gamle vaner når vi trener fast med de samme folkene og de samme metodene hele tiden, så det å få komme seg ut litt slik som dette er gull verd, både for instruktører og ekvipasjer. En annen super ting er jo muligheten til å treffe igjen igjen andre instruktører fra andre deler av landet for litt meningsutveksling og samkjøring, så om det er en ting jeg er sikker på, så er det at jeg kommer tilbake til Vestfoldsamlinga igjen neste år, for det gav VIRKELIG mersmak!