Det har ikke blitt så mange blogginnlegg i det siste, ikke fordi vi ikke har trent, men fordi det plutselig ble så veldig travelt og vi trente jo bare på de samme tingene hele tiden så da var det jo grenser for hvor mange "vi har gått spor igjen"-innlegg det var vits i å skrive...
Vi trener fortsatt melding, rundering, lydighet, spor og lavine, og har egentlig kost oss med treningen hele tiden, men nå i det siste har jeg merket at det ikke har vært like motiverende å trene. Jeg har rett og slett ikke syntes at det var like gøy lenger, på grunn av alt presset jeg la på meg selv, med godkjenningen som nermer seg og lavine-planene og alt. Jeg glemte helt mitt eldgamle "mantra" - Treningen skal være GØY, den skal tilføre noe, ikke være et ork. På et tidspunkt så måtte jeg ta meg selv i nakkeskinnet og riste meg selv litt for å komme på rett spor igjen.
Løsningen ble, merkelig nok, ei treningshelg i Valle hos venn og instruktørkollega Vidar. Det ble ikke ei sånn rolig "nå skal vi bare kose oss dere"-treningshelg, men et skikkelig blodslit som utfordret meg skikkelig og virkelig fikk meg til å bite tennene sammen og fokusere på det gøye. Det høres kanskje rart ut, men en liten tur i kjelleren var akkurat det jeg trengte, for å klare å samle tankene og fokusere og ikke minst for å få tilbake det store overblikket på alt arbeidet jeg og Ask har lagt ned og skal legge ned videre fremover.
Jeg skal ikke gå noe mer inn på den vanlige hverdagstreningen vår, den er nå vann under broen og vi fokuserer fremover. Istedet prøver jeg å få ned på papir det som skjedde i helgen. Lørdagen startet som ei vanlig treningshelg, opp i treningsfeltet hvor jeg fikk en case der jeg visste hvor 2 av 3 graver var, men ikke den tredje. Ask fant veldig raskt den ukjente graven og markerte på den. Ikke like intens markering som han har hatt tidligere, så jeg ble faktisk litt satt ut av akkurat det, men når jeg etterpå fikk høre at det ikke fantes noen spor inn til hulen eller rundt hulen i det hele tatt, den var rett og slett gravd ut fra scootersleden, og figuranten hoppet nedi fra sleden og ble spadd ned før scooteren kjørte litt på kryss og tvers over åpningen. Jeg ser jo klart at vi har ikke har vært flinke nok på det å unngå tråkk rundt gravene når vi har trent hjemme, for der har hundene alltid hatt noen spor å støtte seg til, noe vi fikk eliminert denne helgen.
Vi søkte videre og Ask slo fint og markerte på begge de to andre gravene, og jeg belønnet markeringene. Det at han ikke fikk grave seg helt inn men fikk belønning av meg var jo litt rart for Ask i starten, men etter belønning så var det veldig lett å få ham med videre i søk, uten at den andre graven ble noen forstyrrelse for ham, så akkurat det var jo veldig bra å se, og en veldig bra lærdom for oss begge.
Etter økta så bar det tilbake til hytta for å gjøre oss klare til O-prøven. 20 kilometer, med utmarsj-sekk på ryggen, og terrenget vi skulle vandre rundt i var alt annet enn lett. Løypa var litt kortere for å kompensere for all stigningen, men med 800 høydemeter totalt den dagen så ble det hardt nok uansett. Formen var fin helt frem til post 3, der stivna jeg skikkelig til når vi stoppet for å ta på fellene igjen, og da gikk det på viljestyrke til post 5, der jeg tok en kjapp drikke og sjokoladepause før siste innspurt.Vel fremme var dommen bestått, med en halvtime til gode, og jeg var superfornøyd. På turen ned i kjelleren så fikk jeg samlet fokus og iløpet av turen så var det mye som bare fallt på plass... Jada, vi jobber mot godkjenningen og nå som vi har alt på plass både for godkjenning ettersøk og lavine, så er det mye som står og henger på de kommende prøvene, men allikevel så er det ikke noe viktig... Det er jo "bare" prøver... Misforstå merg riktig, jobben er superviktig og om man skal stå på lista så må tilliten og nivået være på plass og vel så det, men om det nå ikke skulle gå, så er det jo ikke verdens undergang... Vi må ikke henge oss opp i selve godkjenningen eller selve søksprøvene, for som jeg hele tiden har hevdet så er de bare et minimumskrav, en inngangsbillett. Hvis vi fokuserer utelukkende på prøvene og ikke på grunnen til at vi tar prøvene og det arbeidet vi skal gjøre etterpå, så vil vi aldri bli fullgode ekvipasjer. Jeg tok meg selv i å bryte det budet, og det ble en virkelig oppvekker der jeg sleit meg opp bakkene (og ned bakkene, som faktisk var tyngre, med sekk på ryggen og hund i tau, bå vinglete ski og med skjelvende knær...), Alt i alt så var prøven akkurat det doktoren anbefalte... Både fikk jeg smakt litt på det å være langt nede og måtte jobbe meg opp selv, og jeg fikk også nok fokus og klarhet til å se at vi har feilet - vi har et eller annet sted langs veien fått feil fokus, og nå har vi virkelig bitchslappet oss tilbake på rett spor, takket være denne prøven.
Når søndagen kom, etter ei natt ute i snøen, så var det innstillingsprøve på oss. Vi kjørte en ukjent oppgave ganske lik en A-prøve, og der var det nok ting som gikk bra til at vi fikk innstillinga vår, Når vi ankom "skredet", så kom Per Kristian løpende og forklarte at han hadde sett en person bli tatt av et skred. Det jeg ikke visste var at hunden hans, som var med og ble stående sammen med oss, var midt i løpetiden, og dermed var en test for å se på fokuset til Ask. Ingen av oss enset noe til det, og så snart jeg gav ham søk-kommandoen, så var det som om Mira ikke eksisterte, selv om hun ble stående helt i kanten av feltet hele tiden. Vi søkte oss oppover skredtunga, og når vi kom opp til ytre begrensning, så merket jeg at Ask gikk inn i finsøks-modus, og etter litt undersøking så begynte han å grave på toppen av en liten skrent. Jeg markerte funn etter at han hadde fått gravd en liten stund, selv om det ikke var tegn til noen graving i nærheten. Det viste seg at grava lå etpar meter nedenfor, men at den lå helt inntil fjellsiden, så ferten har nok fulgt opp langs steinen. Vidar var litt nølende selv, men når han så at alle de andre hundene også markerte på akkurat samme sted, og ingen gikk på selve åpningen til grava, så måtte han si seg fornøyd. Vi søkte videre, men siste figurant fikk vi ingen markering på. Det som reddet oss der var at det kun var en (godkjent) hund som faktisk fikk markering på den grava, så den var tydeligvis veldig vanskelig.
Etter innstillingen så ble det tid til noen kjappe repetisjoner med inngraving. Vi startet med påvirkning og åpen grav, før vi la på litt og litt mer foran åpningen, og nå fikk markeringene litt mer schwung / snøfreser-preg over seg. Vi får kjøre en del mer av disse , og da forsøke å legge opp til at han får ferten før han kommer til åpningen av hulen, frem mot Tyin, for det er jo sånne markeringer vi ønsker og trenger når vi kommer opp dit og når vi eventuelt kommer videre ut i reelle skred.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar