Skippertaksblogging...

Ok da, så skjer det igjen - Livet og treningen kommer i veien for bloggingen... Kommer til å fokusere på enkelte lengre innlegg når jeg får noen aha-opplevelser eller andre viktige heldelser skjer i treningen, og så la hverdagstreningen bli beskrevet i treningsdagboksform...

Vi har jobbet en del med spor i en periode, spesielt grus og asfalt, der jeg synes at Ask kan ha en tendens til å bli trekkhund og glemme å slå på nesen. Vi har jobbet med ro og konsentrasjon i sporet, kosentrasjonsøvelser i form av finsøk etter ørsmå gjenstander i forskjellig miljø, og nedgravde gjenstander i grussporene for å fo farten ned og konsentrasjonen opp. Alt ser ut til å virke veldig bra.
Videre så har matfar fått seg en a-ha opplevelse som var at vi alltid må legge inn litt meldingstrening, for det vi så når vi var "innsamlingshund" som skulle samle inn figurantene igjen etter en A-prøve for noen uker siden, var at det var så lenge siden vi hadde rundert at mye av det sosiale ritualet etter at Ask hadde tatt bittet var på vei tilbake. Ser helt klart at i denne perioden så må vi trene mye variert og ikke utelukkende fokusere på en enkelt ting over for lang tid.

Vi kjørte noen meldingsøkter for å plukke dette av igjen, og det ser ut til å funke veldig fint, selv om jeg ser at jo lenger han går tomslag, jo mer gira blir han på figurantene, og da kan det bli tendenser igjen, så dette er ting vi må kvalitetssikre igjen og igjen i lang tid, for når man har en så sosial hund med så høye drifter, så må dette hjernevaskes skikkelig og jevnlig for å holdes vedlike.

I tillegg til dette så har vi trent en del felt, eller det vil si vi har lagt feltet på hold og trent gjenstandsapportering av andre folk sine gjenstander, samt finsøk/søksutvikling for å få fokus og konsentrasjon opp også i denne øvelsen. Målet er å sette alle momentene sammen til ferdig øvelse snart, men de testene jeg har tatt på dette viser at vi ikke er helt der enda, så vi fortsetter med momentene og tar noen små tester av korridorer innimellom for å se om det ser bra nok ut til å gå videre frem mot feltprøven. Målet mitt er å få nesen på og farten ned allerede fra første utsending, men allikevel ikke så langt ned at han går over i spormodus inne i feltet, som jeg ser at han kan ha en tendens til å gjøre.

Utenom egentrening så har vi (jeg) jo tatt fatt i instruktør-delen av NRH-tilværelsen, og vi har vært på vår første samling som ferdig instruktør. Jeg var så heldig at jeg fikk et nybegynnerlag, som er det jeg liker best, og med det laget jeg fikk på dette årets Evjesamling, så ble jeg bare enda mer gira og sikker på at instruktørveien var den rette veien for meg å gå. Vi hadde flotte dager med masse bra trening, og tilbakemeldingene jeg fikk sa at deltakerne fikk økt motivasjon for videre trening og de verktøyene de trengte for å komme seg videre, så for min del var det en skikkelig motivasjons-boost!

Underveis på samlingen så ble det også tid til en mørkerundering, og selv om jeg ikke var helt fornøyd med økta der og da, så dekket vi terrenget og fant begge figurantene innenfor tidsfristen, så da ble det bestått. På det ene slaget så løp Ask rett i et tre når han kom inn for passering, så jeg stoppet ham litt og lot ham få summet seg før vi fortsatte søket. idet jeg skulle sende ham ut så oppdaget jeg at han blødde etter å ha bitt seg i tunga i sammenstøtet, men han var skikkelig klar på at han skulle ut og søke, så etter litt kos og nedroing så bar det videre. Han var nok litt satt ut på det slaget, for han gikk ikke så langt ut som jeg ville, men på neste slag på den siden så fikk han overvær og trakk rett tilbake til figurant og fikk en fin melding (og en litt lang påvisning). På siste figurant så ble det litt styr - vi måtte gå lenger enn de 300 metrene fordi vinden var sånn at vi måtte forbi for å få ferten av figuranten, så det ble en del tomslag før funn, og dermed også litt "hilsing" før retur inn til meg med bittet. Så - selv om jeg ikke var helt 100% fornøyd, så var det ihvertfall et bestått mørkesøk og et lite steg nermere målet om en plass på tjenestelista.

Selv om været var supert hele samlinga, så var det jo selvfølgelig ekte aksjonsvær akkurat under mørkesøket. Regn, mørkt og bare en ørliten trekk, noe som gjorde at alt jeg kunne se i lyset fra hodelykta var dampen/frostrøyken av min egen pust, samt regnet som gjorde at alt så ut som skikkelig tykk tåke. I sånne settinger så er det jo EKSTREMT viktig at meldingen sitter bra, for når Ask kom inn med melding, så hadde jeg ingen mulighet for å se at han hadde bittet før han var helt inne hos meg og stod og så på meg med det i munnen. Hadde han spyttet det ut ved innkomst så hadde jeg garantert ikke fått med meg funnet og det hadde blitt en stryk om jeg hadde sendt ham ut på motsatt side (og i en reell situasjon så kunne det faktisk betydd forskjellen på liv og død for den savnede!). Etter prøven fikk jeg spørsmålet fra dommer Anders om hva jeg syntes, og jeg måtte si som sant var at jeg ikke var fornøyd. I ettertid så har jeg fundert litt, og funnet ut at jeg må presisere den påstanden litt... Det var langt fra vårt beste søk, men jeg ER fornøyd allikevel, fornøyd med meldingene til Ask, (selv om den siste ikke var helt 100% i mine øyne), fornøyd med hvordan han dekket terrenget, og ikke minst veldig fornøyd med at han er så fokusert og så gira på å jobbe at han fortsetter med samme intensitet selv om han skader seg. I en reell setting så hadde vi stoppet opp og roet helt ned før vi gikk videre, siden min hovedoppgave som hundefører er å alltid passe på at verktøyet (hunden) fungerer optimalt, men det å se hvor mye arbeidet (eller var det belønningen?) betyr for Ask var veldig betryggende for meg.

Veien fremover kommer til å bestå i en del enkeltmomenter, vi må få på plass feltsøket så bra som jeg vil ha det, for uten det så kommer vi oss ikke videre, og vi må videreutvikle søket på alle områder, og øke konsentrasjonen i sporene slik at vi får en sporadferd som jeg kan være 100% trygg på.

Hovedkurs 2014

For andre gang i sitt liv var Ask med på hovedkurs, men denne gangen var det ikke han som skulle trenes, men matfar som skulle testes.. Siste eksamen for instruktørutdannelsen i Norske Redningshunder lå foran meg, og som vanlig så startet jeg ut allerede uker i forveien med å være grisenervøs. Det blir ofte sånn når man stiller (kanskje urimelig) høye krav til seg selv, da blir fallhøyden relativt stor.. Etterhvert som det nærmet seg kurs så måtte jeg imidlertid ta et lite oppgjør med meg selv og gikk da tilbake til teorien min om at dette kun skal være GØY, og det får gå som det går. Når troen på det var gjenopprettet så var det bare å glede seg de siste dagene frem mot uka, og det viste seg å være en fin oppladning. Selvsagt var jeg nervøs, det var jo denne uka alt sto og falt på for noe jeg har jobbet for så lenge, men nervene var bare med på å holde meg skjerpet, så da var det greit.

Jeg og min medelev Jan fikk ansvar for et B-godkjenningslag, med Ronny Iversen som vår sensor/veileder. Det å ha et godkjenningslag betyr jo at det er mange fastsatte momenter som MÅ gjennomgås, så det ble en annerledes uke enn uken der jeg var instruktørelev på et rent nybegynnerlag ifjor. Veldig glad for at jeg fikk testet ut denne typen lag også, siden jeg har hatt en del treningslag tidligere (men da med en ekte instruktør å støtte meg på).

Det ble ei tøff uke. Lange dager, der Ask måtte luftes skikkelig før frokost hver dag, og etterpå var det tettpakket program med trening, middag, møter, egentrening og casearbeid til langt på natt hver natt, men allikevel så var det som vanlig på treningssamling så gøy at man nesten glemte å være trett og sliten. man fores på en måte med masse energi fra hverandre på en slik samling, så selv når man egentlig burde være sliten så er alt bare gøy. Jeg tok meg ganske tidlig i å ha glemt av at dette faktisk var en eksamen, jeg storkoste meg hele tiden, og jammen - etter ei hard og lang og supergøy uke, så falt dommen og vips så var jeg ikke lenger elev, men jeg og alle de andre 3 instruktørelevene kunne smile så bredt vi bare kunne over å ha oppnådd tittelen instruktør! Når jeg på fredagen fikk beskjed fra Martin (FTU-representanten og vår øverste sensor) om at jeg hadde bestått, så var det som om lufta plutselig gikk ut av meg... Da først kjente jeg hvor hard uka hadde vært, og hvor utrolig glad jeg var. På kveldens instruktørmøte så satt jeg bare der nesten i en annen verden og kunne ikke slutte å smile.

For Ask sin del så ble det ikke særlig mye trening, og lange dager i buret, men noen gode lufteturer hver morgen, noen små økter iløpet av dagen og skikkelig trening sent på kveldene når alt av program for dagene var over. Vi fikk hjelp av snille kursdeltakere og fikk gått spor i sterkt beferdet område, over alle mulige kryssinger og underlagsskifter/utfordringer. Vi fikk nattlige teigsøk inne på Vossevangen med funn av figuranter både med og uten hunder, samt flere små feltsøk etter bittebittesmå gjenstander for å øke konsentrasjonen til Ask ytterligere. Når Seakingen var på besøk på øvelsesdagen, så fikk vi en flott og lang lydighetsøkt mens den hang i lufta over oss og heiste opp A-deltakerne, og selv da satt kontakten som et skudd, så selv om uka sikkert var noe kjip (iallefall treningsmessig på dagene) for Ask sin del, så taklet han alle de utfordringene som han ble kastet uti uten problem.

Nå satser vi knallhardt fremover på egen trening mot felt- og mørkerunderings-prøver iløpet av vinteren, og B-ruin iløpet av høsten, ja og selvfølgelig enda mer sportrening da, så det blir ikke rom for hvile på en stund. Motivasjonen min er tilbake på topp igjen, og vi setter igang arbeidet med å ta tak i alle utfordringene som ligger foran oss. Heldigvis så er Ask minst like treningsvillig som meg, for vi skal virkelig jobbe som et lag fremover mot godkjenningen nå, og ta alle utfordringer på strak arm og med en solid dose pågangsmot. Tusen takk til alle på laget, alle på kurset, alle i dioet og ikke minst til Martin og Ronny for motivasjons-boosten jeg fikk denne uken!!!