Ny helg, og ny samling... Den som sier at høsten er ei rolig tid kan ta seg ei pære, iallefall om han/hun prøver å følge mitt skjema...
Jeg var veldig dradd mellom to samlinger akkurat denne helga - ResQ, som isåfall hadde blitt ei bra oppkjøring mot Hovedkurs ruin for min og Ask sin egen del, og Evjesamlinga, hvor jeg skulle være instruktør. "Valget" (i den grad det var et valg), endte på Evjesamlinga, fordi det å være instruktør og få mulighet til å jobbe med så mange hunder gir meg uendelig mye kunnskap, utfordringer og glede. Denne gang så slo vi sammen to lag, så det ble lange og travle dager for å kunne følge opp alle deltakerne, men vi fikk sett, kommet med innspill og fulgt utviklinga til alle på en veldig fin måte. Jeg hadde også en lavineinnstruktør og tidligere hundefører ettersøk på laget, som var til stor hjelp med runderingsgruppa, slik at jeg kunne fokusere mest på spor og melding for dem som ville trene dette.
Samlinga var som samlinger flest - full av gøye erfaringer, kjekke folk og masse gøy sosialt samvær både på dagene og kveldene. Spesielt gøy var det å ha med en del "nye" folk fra andre distrikter, som man ikke treffer så ofte, både for å utvide nettverket og for å se litt hvordan det trenes i andre deler av (sørvest)landet.
For spor-gjengen, så var det kryssinger og overværs-forstyrrelser som var hovedfokus, og det var utrolig gøy å se hvor bra hundene taklet utfordringene vi kastet dem uti. Meldingsgjengen fikk flere økter og selv om det for mange var både nye terreng og nye figuranter så gikk det veldig bra for alle. Noe kluss ble det jo når hundene bli litt slitne, men vi fikk ordnet opp og avsluttet alle økter med suksess, så forhåpentligvis så fikk både hunder og førere godt utbytte av dagene.
For Ask sin del, så fikk også han bra utbytte av samlinga. Vi fikk oss flere supre spor med masse av forstyrrelser og kryssinger, vi fikk "over-et-døgn-gamle" spor som hadde overlevd et døgn i pisseregn, og vi fikk til og med rundert litt. Han jobbet veldig bra på alle øktene, noe som gir et solid motivasjons-boost for videre trening. Det ble for min del ei VELDIG bra avslutning av ettersøks-sesongen, iallefall for en stund, så nå blir det en intensiv ruin-periode de neste 3 ukene, før vi kan begynne å se fremover mot lavinesesongen. En ting som er helt sikkert, er at man aldri vil få fritidsproblemer i dette gamet, men heldigvis så er treninga og miljøet så gøy og givende at alt arbeidet er verdt det og vel så det!
mandag 14. september 2015
onsdag 9. september 2015
onsdagsspor
Mens alle de andre skulle rundere, sosialisere eller gå patruljesøk, så var det spor på tapetet for Ask og meg. Ronny la ut et spor til oss, ca 500 meter bare, og det ble ikke eldre enn 4 timer, men momentene som skulle trenes på var ikke hverken lengde eller alder, men forstyrrelser og underlagsskifter. Vi startet i skogen på barnålsunderlag i en heidundrande fart, plukket to gjenstander før vi plutselig stod helt nede ved asfaltveien. Her gikk sporet på veien og i grøfta i ca 20-30 meter, med biler susende forbi som forstyrrelser (når jeg sier susende, så er jo det et stykke fra sannheten, for når de så lykter og refleksvester langs veien i skumringa, så bremste samtlige kraftig ned og kjørte fint og rolig forbi).
Etter strekket langs veien, så gikk vi såvidt litt innom litt høyt gress før vi fikk en skrå-kryssing av en grusvei der det hadde gått masse turgåere og kjørt en del biler etter at sporet ble lagt ut. For å gi en ekstra forstyrrelse her så ble Gro Elin og Alexandra stående ca 2 meter fra sporet og snakke, plassert slik at de ble en forstyrrelse både i form av lyd og fert. Det eneste jeg merket var at Ask ble enda mer opptatt av sporet, for han så ikke opp mot dem i det hele tatt, men nesen gikk bare litt heftigere over veien. Jeg hadde vel forventet at han i det minste skulle sjekke dem opp ved å ta kontakt, for så å gå tilbake til sporet, men der tok jeg feil av gutten. Neste gang så får vi plassere forstyrrelsene slik at han ikke får overvær men får mulighet til å sjekke dem ut om han vil, og se hva som skjer da.
Etter denne kryssingen så bar det ned i veiskulderen igjen etpar meter, før sporet og Ask brakk av inn i skogen og rett på slutten. Veldig fornøyd med jobbinga, både i underlagsskiftene, med forstyrrelsene og vinklene. Farten er enda noe høy, men han blir stadig lettere å lese så da er det bare å satse på lengde på både spor og liggetid fremover, så bør døgngamle 3-kilometre være godt innen rekkevidde.
Etter strekket langs veien, så gikk vi såvidt litt innom litt høyt gress før vi fikk en skrå-kryssing av en grusvei der det hadde gått masse turgåere og kjørt en del biler etter at sporet ble lagt ut. For å gi en ekstra forstyrrelse her så ble Gro Elin og Alexandra stående ca 2 meter fra sporet og snakke, plassert slik at de ble en forstyrrelse både i form av lyd og fert. Det eneste jeg merket var at Ask ble enda mer opptatt av sporet, for han så ikke opp mot dem i det hele tatt, men nesen gikk bare litt heftigere over veien. Jeg hadde vel forventet at han i det minste skulle sjekke dem opp ved å ta kontakt, for så å gå tilbake til sporet, men der tok jeg feil av gutten. Neste gang så får vi plassere forstyrrelsene slik at han ikke får overvær men får mulighet til å sjekke dem ut om han vil, og se hva som skjer da.
Etter denne kryssingen så bar det ned i veiskulderen igjen etpar meter, før sporet og Ask brakk av inn i skogen og rett på slutten. Veldig fornøyd med jobbinga, både i underlagsskiftene, med forstyrrelsene og vinklene. Farten er enda noe høy, men han blir stadig lettere å lese så da er det bare å satse på lengde på både spor og liggetid fremover, så bør døgngamle 3-kilometre være godt innen rekkevidde.
tirsdag 8. september 2015
Aksjon
Etter en søndag uten særlig aktivitet, og en mandag som skulle brukes på jobb og møter, så så jeg for meg at Ask nermest ville gå på veggene av kjedsomhet utover kvelden. Det skulle vise seg at den frykten ikke ville bli en realitet... Jeg kom hjem fra jobb og fikk akkurat spist et halvt pizzastykke før telemeny-dama ringte og opplyste om ei ung jente som hadde forsvunnet fra et turfølge, så da var det bare å kaste seg i aksjonsklærne og hive oss i bilen.
Vi var første ekvipasje på stedet, så da organiserte jeg meg med operativ leder for folkehjelpa og tok med meg en lokal kjentmann for å starte søket. Turfølget hadde gått innover en sti et godt stykke oppi fjellsida i en bratt og trang dal, med ei til tider ganske stri elv i bunnen, så mitt søksområde ble da et ca 150 meter bredt belte mellom stien og elva. Vinden fulgte dalsøkket, så vi vekslet mellom å gå langs stien og rundere lange utslag nedover mot elva, og å krysse oss opp og ned dalsiden for å dekke skikkelig.
Jeg hadde tilsammen 3 lokale medhjelpere, hvorav to gikk helt nede i elvekanten og en gikk på oppsiden av stien, og etter en stund tok vi igjen to folkehjelps-mannskaper som hadde startet stisøk litt før oss. Ask jobbet som en helt i det tunge terrenget, og fikk i tillegg 5 funn med flotte meldinger. Riktignok var alle disse funnene av de lokale medhjelperne våre, men siden terrenget var slik at jeg ikke så hva han meldte på, så måtte vi sjekke ut alle meldinger, og vi fikk fine påvisninger i nesten farlig tungt terreng, og belønning av hvert funn. For Ask sin del så ble det ei god og motiverende teig-økt, der alle funnene gjorde at han hele tiden fikk belønning for strevet. Selv er jeg utrolig glad for at jenta ble funnet (hun hadde kommet seg over på en annen sti og var på vei ut av søkeområdet, og ble fnnet av lokalt letemannskap) i god behold, men også ekstremt glad for å se at meldingene sitter så bra som de gjør, på helt vanlige folk, som både gikk , tok kontakt med ham og oppførte seg, vel, som folk flest og ikke som en NRH-figurant.
Etter aksjonsslutt møtte jeg Stig for en luftetur slik at Ask skulle få løpe litt og bare være hund sammen med Mira (eller Tøsen fra Tønsberg, som hun raskt ble omtalt som...) så vi fikk oss en liten times rolig kosetur før det bar hjem for litt sårt tiltrengt middag og søvn.
Vi var første ekvipasje på stedet, så da organiserte jeg meg med operativ leder for folkehjelpa og tok med meg en lokal kjentmann for å starte søket. Turfølget hadde gått innover en sti et godt stykke oppi fjellsida i en bratt og trang dal, med ei til tider ganske stri elv i bunnen, så mitt søksområde ble da et ca 150 meter bredt belte mellom stien og elva. Vinden fulgte dalsøkket, så vi vekslet mellom å gå langs stien og rundere lange utslag nedover mot elva, og å krysse oss opp og ned dalsiden for å dekke skikkelig.
Jeg hadde tilsammen 3 lokale medhjelpere, hvorav to gikk helt nede i elvekanten og en gikk på oppsiden av stien, og etter en stund tok vi igjen to folkehjelps-mannskaper som hadde startet stisøk litt før oss. Ask jobbet som en helt i det tunge terrenget, og fikk i tillegg 5 funn med flotte meldinger. Riktignok var alle disse funnene av de lokale medhjelperne våre, men siden terrenget var slik at jeg ikke så hva han meldte på, så måtte vi sjekke ut alle meldinger, og vi fikk fine påvisninger i nesten farlig tungt terreng, og belønning av hvert funn. For Ask sin del så ble det ei god og motiverende teig-økt, der alle funnene gjorde at han hele tiden fikk belønning for strevet. Selv er jeg utrolig glad for at jenta ble funnet (hun hadde kommet seg over på en annen sti og var på vei ut av søkeområdet, og ble fnnet av lokalt letemannskap) i god behold, men også ekstremt glad for å se at meldingene sitter så bra som de gjør, på helt vanlige folk, som både gikk , tok kontakt med ham og oppførte seg, vel, som folk flest og ikke som en NRH-figurant.
Etter aksjonsslutt møtte jeg Stig for en luftetur slik at Ask skulle få løpe litt og bare være hund sammen med Mira (eller Tøsen fra Tønsberg, som hun raskt ble omtalt som...) så vi fikk oss en liten times rolig kosetur før det bar hjem for litt sårt tiltrengt middag og søvn.
høstsamling vol. 1
Fredag var det avreise til Telemarks skoger for høstens første samling. Jeg har vært på Bø-samling 2 ganger før og storkost meg, så nå - med tanken om at "alle gode ting er tre", så bar det avgårde for å (som Anders ville ha sagt:) "Toppa heile driden!"
Vel fremme etter en laaang ventepause i Sirdal på grunn av 10 000 sauer som var på vei ned veien fra fjellet, så ble det tid til en liten luftepause før åpningsmøte, laginndeling og hilsing. Jeg var veldig glad for å se at jeg på mitt lag hadde flere som jeg tidligere har hatt på lag, senest under vestfoldsamlinga i mai, sånn at jeg fikk fulgt med på treninga og utviklinga til de kommende ekvipasjene. Nå skal det sies at hele laget var en fryd å jobbe med, både lærevillige og med stor stå-på-vilje (noe jeg synes har blitt ganske gjentagende på kursene, så det er tydelig at NRH tiltrekker seg folk med gode kvaliteter!).
Fredags kvelden gikk med på veldig hyggelig sosialt samvær med medlemmer og ikke minst med-instruktører, med gode diskusjoner (selvsagt utelukkende faglige) og mye latter og morro.
Lørdagen bar det inn i Sommarland i Bø for miljøtrening og generalisering av søk og melding i uvante omgivelser, noe alle løste veldig bra. Ask fikk seg to supre økter med vanskelig tilgjengelige figuranter, som jeg synes han løste veldig bra, og som selvfølgelig var med på å senke skuldrene mine frem mot månedsskiftet.
Etter treninga ble det tid til å dømme en appellprøve før middag, og jeg må jo innrømme at det å skulle dømme en hundefører som har skrevet programmet vi dømmer ut fra gav litt prestasjonsangst, så om jeg har vært paragrafrytter før, så var jeg det iallefall denne gang. Heldigvis så overbeviste både hund og fører skikkelig, så det var aldri noen tvil om utfallet.
En liten halvtime på sofaen etterpå så var det fellesmiddag, loddtrekning med mer, før jeg trakk tilbake til hytta. Etter å ha vært ute i sommarland i regnet hele dagen, og så plutselig bøttet innpå med svære porsjoner med middag, så var både ønsket og trangen til en cowboy-nap definitivt tilstede. Selvfølgelig så ble det umulig å gjennomføre når hytta var full av kjekke folk, så da ble det en fortsettelse av fredagskvelden, med mer latter og morro før alle (med meg først) krøp til køys.
Søndag morgen kom, og som dagen i forveien fikk kaffetrakteren kjørt seg skikkelig før vi pakket oss ut, toke en rask utvask og satte kursen ut i trenignsfeltet. Idag var det ut i skogen for å trene rundering og melding, Ask ble med oss for å tråkke runderingsløypa før vi satte igang med treninga. Også idag jobbet både hunder og førere helt supert, og når vi kom så langt som til en noe sen lunch og gjennomgang av øktene, så var alle veldig fornøyde. Ask fikk seg ikke noe mer enn ei lita demo-økt av kontakt og lydighet, samt litt lek, før vi måtte pakke sammen og vende snutene hjemover igjen, men med et middags-feltsøk når vi omsider kom oss hjem igjen, så var han veldig fornøyd allikevel.
Som jeg har sagt alle de andre årene jeg har vært på denne samlingen, så er det eneste negative jeg kan komme på at samlingen ikke varer mye lenger, for selv om det var en lang kjøretur, så veide både trening og det sosiale opp and then some.Vi storkoste oss hele helgen, og kan nesten ikke vente til neste års samling!
Vel fremme etter en laaang ventepause i Sirdal på grunn av 10 000 sauer som var på vei ned veien fra fjellet, så ble det tid til en liten luftepause før åpningsmøte, laginndeling og hilsing. Jeg var veldig glad for å se at jeg på mitt lag hadde flere som jeg tidligere har hatt på lag, senest under vestfoldsamlinga i mai, sånn at jeg fikk fulgt med på treninga og utviklinga til de kommende ekvipasjene. Nå skal det sies at hele laget var en fryd å jobbe med, både lærevillige og med stor stå-på-vilje (noe jeg synes har blitt ganske gjentagende på kursene, så det er tydelig at NRH tiltrekker seg folk med gode kvaliteter!).
Fredags kvelden gikk med på veldig hyggelig sosialt samvær med medlemmer og ikke minst med-instruktører, med gode diskusjoner (selvsagt utelukkende faglige) og mye latter og morro.
Lørdagen bar det inn i Sommarland i Bø for miljøtrening og generalisering av søk og melding i uvante omgivelser, noe alle løste veldig bra. Ask fikk seg to supre økter med vanskelig tilgjengelige figuranter, som jeg synes han løste veldig bra, og som selvfølgelig var med på å senke skuldrene mine frem mot månedsskiftet.
Etter treninga ble det tid til å dømme en appellprøve før middag, og jeg må jo innrømme at det å skulle dømme en hundefører som har skrevet programmet vi dømmer ut fra gav litt prestasjonsangst, så om jeg har vært paragrafrytter før, så var jeg det iallefall denne gang. Heldigvis så overbeviste både hund og fører skikkelig, så det var aldri noen tvil om utfallet.
En liten halvtime på sofaen etterpå så var det fellesmiddag, loddtrekning med mer, før jeg trakk tilbake til hytta. Etter å ha vært ute i sommarland i regnet hele dagen, og så plutselig bøttet innpå med svære porsjoner med middag, så var både ønsket og trangen til en cowboy-nap definitivt tilstede. Selvfølgelig så ble det umulig å gjennomføre når hytta var full av kjekke folk, så da ble det en fortsettelse av fredagskvelden, med mer latter og morro før alle (med meg først) krøp til køys.
Søndag morgen kom, og som dagen i forveien fikk kaffetrakteren kjørt seg skikkelig før vi pakket oss ut, toke en rask utvask og satte kursen ut i trenignsfeltet. Idag var det ut i skogen for å trene rundering og melding, Ask ble med oss for å tråkke runderingsløypa før vi satte igang med treninga. Også idag jobbet både hunder og førere helt supert, og når vi kom så langt som til en noe sen lunch og gjennomgang av øktene, så var alle veldig fornøyde. Ask fikk seg ikke noe mer enn ei lita demo-økt av kontakt og lydighet, samt litt lek, før vi måtte pakke sammen og vende snutene hjemover igjen, men med et middags-feltsøk når vi omsider kom oss hjem igjen, så var han veldig fornøyd allikevel.
Som jeg har sagt alle de andre årene jeg har vært på denne samlingen, så er det eneste negative jeg kan komme på at samlingen ikke varer mye lenger, for selv om det var en lang kjøretur, så veide både trening og det sosiale opp and then some.Vi storkoste oss hele helgen, og kan nesten ikke vente til neste års samling!
onsdag 26. august 2015
hovedkurs
Det går lenger og lenger mellom innleggene nå merker jeg, naturlig nok fordi vi ikke driver med nyinnlæring i så stor grad som tidligere, men heller vedlikeholds- og videreutviklings-trening.
Forrige uke var vi på hovedkurs med NRH, i nydelig sommervær på nydelige Voss. Jeg og instruktørkollega Kenneth hadde et mix-lag av nybegynnere og B-tren, som bestod av 8 flotte ekvipasjer. Jeg trives jo aller best med slike lag, fordi man da har størst mulighet til å påvirke og ta problemer før de oppstår og på den måten å sørge for (forhåpentligvis) en lettere vei til målet for ekvipasjene våre. (og ja - jeg sier "våre", eller "mine" nettopp fordi jeg ved å følge ekvipasjer fra start til delmål får et visst eierskap og engasjement for disse. Man ønsker jo så gjerne å se dem lykkes, noe de fleste heldigvis gjør!) I tillegg så lever jeg etter vår grunnleggers kloke ord - nybegynnerlaget er det viktigste laget på ethvert kurs - de er organisasjonens fremtid! Det å få æren av å kunne være med å forme den fremtidige organisasjonen er noe helt spesielt, som jeg virkelig verdsetter og ønsker å fortsette med LENGE! En klok mann lærte meg en gang at det beste man kunne gjøre var å gjøre seg selv overflødig ved å gi all sin kunnskap videre, fordi da ville alle kunne nyte godt av den og vi vil samlet bli bedre, og det er virkelig ord jeg forsøker å leve etter, både i NRH-sammenheng og utenom, og jeg håper at "mine" ekvipasjer vil fortsette i samme ånd. Selvsagt krever denne kunnskapsdelingen litt - man må være ærlig mot andre, og man må tåle ærlighet tilbake, og ikke minst må man være åpen for diskusjoner for på den måten å løfte forståelse og fellesskap til stadig nye høyder. Heldigvis så hadde laget mitt alle disse kvalitetene i bøtter og spann, noe som gjorde uka til en fryd for mitt vedkommende.
Rent praktisk for uka, så delte vi inn laget i halshunder og bringkobbelhunder, siden fokuset vårt var å finpusse på meldingstreningen, så var det veldig greit å ha Kenneth med på laget, som er utrolig dyktig med halshunder, slik at jeg kunne fokusere på bringkobbelhundene. Mitt lag av bringkobbelhunder var spredd over flere nivåer, så det var mange forskjellige opplegg som måtte lages og følges, men når samtlige av hundeførerne var så positive, lærevillige og ikke minst så fulle av stå-på-vilje for hverandre, så gikk det som en lek. Jeg forsøker alltid å se etter de små triggerne som med minimal endring vil utgjøre størst forskjell, og starte med å teste ut disse, siden jeg ikke ønsker å "tvinge" noen til å hoppe fra stokk til vegg når det gjelder innlæring, men heller gjøre små justeringer på det opplegget de følger. Da blir hundeførerne mer komfortable med metodene og endringene, og det blir også mer rettferdig overfor hundene. Dette fastholdt jeg på under kurset, og ut fra det vi gjorde, det jeg så og ikke minst de positive tilbakemeldingene vi fikk, så så det ut til å fungere veldig bra!
Når det gjelder Ask, så er jo tilværelsen som instruktørhund ikke akkurat full av action... Det ble lange dager i bilen og noen lufteturer morgen og kveld, men laget mitt insisterte på at han også skulle få seg noen økter, så vi fikk både rundert, finpusset melding, gått teig, spor, søk i bygg og takket være instruktørkollegaen min fra fordypningslaget så fikk vi til og med kjørt noen korte søk med funn og markering på liklukt. Alt i alt så fikk Ask veldig mye bra erfaringer utav uka, og jeg lærte MASSE, både av jobbingen med ham, men ikke minst av jobbingen med de andre på laget.
For meg og Ask sin del, så blir det nå å fortsette arbeidet på spor av alle aldre, lengder og underlag, samt finpuss på halsmeldingen frem mot hovedkurs Ruin/katastrofesøk i oktober. Jeg merket at vi har kjørt litt mye rundering og spor i det siste, så halsen har gått fra den jevne med et og et bjeff, til noen korte og kjappe serier i starten før den jevne halsen kommer. Jeg er aldri i tvil når halsen kommer om at han har funnet noe, men for å ha noe å jobbe med, så ønsker jeg jo at halsen skal bli jevnere og renere helt fra første bjeff, og da må vi jobbe med den som enkeltmoment slik at han ikke fyrer seg så høyt opp at det blir mer maskingevær-hals... Det vil nok dermed bli mye egentrening på oss fremover, siden jeg vil trene inn halsen i alle settinger på meg selv først, og så sette den ut i søket når den er akkurat slik som jeg vil ha den, men vi kommer nok til å være innom noen treninger utover høsten allikevel, hvis det er tid til det innimellom alle samlinger vi skal på og ikke minst innimellom livet utenfor nrh, som også må pleies nå etter et veldig hunde-relatert år så langt.
Forrige uke var vi på hovedkurs med NRH, i nydelig sommervær på nydelige Voss. Jeg og instruktørkollega Kenneth hadde et mix-lag av nybegynnere og B-tren, som bestod av 8 flotte ekvipasjer. Jeg trives jo aller best med slike lag, fordi man da har størst mulighet til å påvirke og ta problemer før de oppstår og på den måten å sørge for (forhåpentligvis) en lettere vei til målet for ekvipasjene våre. (og ja - jeg sier "våre", eller "mine" nettopp fordi jeg ved å følge ekvipasjer fra start til delmål får et visst eierskap og engasjement for disse. Man ønsker jo så gjerne å se dem lykkes, noe de fleste heldigvis gjør!) I tillegg så lever jeg etter vår grunnleggers kloke ord - nybegynnerlaget er det viktigste laget på ethvert kurs - de er organisasjonens fremtid! Det å få æren av å kunne være med å forme den fremtidige organisasjonen er noe helt spesielt, som jeg virkelig verdsetter og ønsker å fortsette med LENGE! En klok mann lærte meg en gang at det beste man kunne gjøre var å gjøre seg selv overflødig ved å gi all sin kunnskap videre, fordi da ville alle kunne nyte godt av den og vi vil samlet bli bedre, og det er virkelig ord jeg forsøker å leve etter, både i NRH-sammenheng og utenom, og jeg håper at "mine" ekvipasjer vil fortsette i samme ånd. Selvsagt krever denne kunnskapsdelingen litt - man må være ærlig mot andre, og man må tåle ærlighet tilbake, og ikke minst må man være åpen for diskusjoner for på den måten å løfte forståelse og fellesskap til stadig nye høyder. Heldigvis så hadde laget mitt alle disse kvalitetene i bøtter og spann, noe som gjorde uka til en fryd for mitt vedkommende.
Rent praktisk for uka, så delte vi inn laget i halshunder og bringkobbelhunder, siden fokuset vårt var å finpusse på meldingstreningen, så var det veldig greit å ha Kenneth med på laget, som er utrolig dyktig med halshunder, slik at jeg kunne fokusere på bringkobbelhundene. Mitt lag av bringkobbelhunder var spredd over flere nivåer, så det var mange forskjellige opplegg som måtte lages og følges, men når samtlige av hundeførerne var så positive, lærevillige og ikke minst så fulle av stå-på-vilje for hverandre, så gikk det som en lek. Jeg forsøker alltid å se etter de små triggerne som med minimal endring vil utgjøre størst forskjell, og starte med å teste ut disse, siden jeg ikke ønsker å "tvinge" noen til å hoppe fra stokk til vegg når det gjelder innlæring, men heller gjøre små justeringer på det opplegget de følger. Da blir hundeførerne mer komfortable med metodene og endringene, og det blir også mer rettferdig overfor hundene. Dette fastholdt jeg på under kurset, og ut fra det vi gjorde, det jeg så og ikke minst de positive tilbakemeldingene vi fikk, så så det ut til å fungere veldig bra!
Når det gjelder Ask, så er jo tilværelsen som instruktørhund ikke akkurat full av action... Det ble lange dager i bilen og noen lufteturer morgen og kveld, men laget mitt insisterte på at han også skulle få seg noen økter, så vi fikk både rundert, finpusset melding, gått teig, spor, søk i bygg og takket være instruktørkollegaen min fra fordypningslaget så fikk vi til og med kjørt noen korte søk med funn og markering på liklukt. Alt i alt så fikk Ask veldig mye bra erfaringer utav uka, og jeg lærte MASSE, både av jobbingen med ham, men ikke minst av jobbingen med de andre på laget.
For meg og Ask sin del, så blir det nå å fortsette arbeidet på spor av alle aldre, lengder og underlag, samt finpuss på halsmeldingen frem mot hovedkurs Ruin/katastrofesøk i oktober. Jeg merket at vi har kjørt litt mye rundering og spor i det siste, så halsen har gått fra den jevne med et og et bjeff, til noen korte og kjappe serier i starten før den jevne halsen kommer. Jeg er aldri i tvil når halsen kommer om at han har funnet noe, men for å ha noe å jobbe med, så ønsker jeg jo at halsen skal bli jevnere og renere helt fra første bjeff, og da må vi jobbe med den som enkeltmoment slik at han ikke fyrer seg så høyt opp at det blir mer maskingevær-hals... Det vil nok dermed bli mye egentrening på oss fremover, siden jeg vil trene inn halsen i alle settinger på meg selv først, og så sette den ut i søket når den er akkurat slik som jeg vil ha den, men vi kommer nok til å være innom noen treninger utover høsten allikevel, hvis det er tid til det innimellom alle samlinger vi skal på og ikke minst innimellom livet utenfor nrh, som også må pleies nå etter et veldig hunde-relatert år så langt.
onsdag 17. juni 2015
Bloggtørke, mål og tiden som har gått...
Etter at godkjenningen var i boks så kom jeg til det punktet der jeg måtte sette meg ned og legge nye planer og sette mer konkrete mål for videreutviklingen vår. Tidligere så var godkjenningen målet og alt som kom etter det var bare "vi skal bli bedre", men nå var det altså dags for å konkretisere HVA vi skal bli bedre på, tids- og fremdriftsplanene mot de nye målene, og ike minst rekkefølgen på momentene vi skal jobbe med.
Parallelt med denne planleggingen så har vi selvfølgelig trent. Det har blitt en del spor-momenter for å vedlikeholde spor-nøyaktigheten, litt rundering for å vedlikeholde og generalisere meldingene mer, og masse ruintrening med halsing på alt mulig av underlag, både med tanke på den kommende godkjenninsprøven og for å få et lite avbrekk fra den intensive ettersøkstreninga vi har vært gjennom. Når vi i tillegg til alt dette også har fått tid til en del fridager der vi bare har lekt, gått tur og kost oss, så forteller vel det at vi ikke akkurat har hatt problemer med å få brukt opp fritiden vår.
Når det gjelder ruintreninga, så ser ting veldig bra ut. Vi har ikke funet noen underlag eller miljøer der Ask ikke oppsøker figuranten og melder fint, og ingen situasjoner der han settes ut sånn at han ikke vil leke og belønes, så når det gjelder denne treningen så er momentene videre "bare" å generalisere halsmeldingen ytterligere i alle de miljøene vi kan finne, samt gi Ask enda mer erfaring på å måtte jobbe seg helt inn til figuranten, eller i det minste så nært inn til figuranten som det er mulig å komme.
Planen videre for ettersøkstreninga og målet om å bli så bra som det er mulig å bli består av flere delmål, som kan deles inn i spor, rundering og praktisk søk. For å kunne stille noen helt konkrete tidskrav til dette, så er dette mål som jeg håper å oppnå innen første re-godkjenning.
Spor: Her vil jeg fortsette å strekke lengde og liggetid med et mål på 3 kilometers døgngamle spor under forskjellige værforhold. (sånn bare for å ha noe konkret å jobbe mot) Samtidig fortsetter vi med de blodferske korte sporene med mikroskopiske gjenstander for å passe på at vi ikke går i unøyaktighets-fella.
Videre blir det fokus på spor i urbane strøk, med en konkret målsetning om å strekke liggetiden til 4 timer og da gjerne i skikkelig overtråkket område. For å få til dette starter vi med overtråkking på grus og gress samtidig som vi fortsetter med "rene" asfaltspor en stund til der vi strekker både lengde og liggetid, for så å ta inn kryssingene/overtråkket når asfaltsporene sitter slik jeg vil ha dem og de overtråkkede sporene går bra.
Rundering: Her skal vi vedlikeholde søksmønster og generalisere mer på melding, samtidig som vi varierer veldig på lengde. Jeg ser ingen vits i å ha et konkret mål om å rundere halvannen kilometer på x-antall minutter, så her går målent mer ut på å finpusse meldingen ytterligere og bedre samarbeidet og dekkingen av terreng. Jeg ser i tillegg på det som viktigere å jobbe over tid enn over antall meter, så med vanskelige figuranter som Ask gjerne må jobbe en stund for å lokalisere så vil vi bedre søks-kondisjonen uten at vi på død og liv henger oss opp i hvor mange meter jeg har gått langs midtlinja.
Når det gjelder praktisk søk, så er planen å begynne med mer søk i og langs vann, gjerne en kombinasjon av båtsøk og gjenstander under vann, siden dette er søksformer som ikke ligger inne i godkjenningsprogrammet vårt men som er høyst aktuelle i forhold til de aksjonene som vi ofte kalles ut på. Her starter jeg med enkel markeringstreningpå nedsenkede gjenstander og så legger vi inn mer båtsøk når markeringen er slik jeg vil ha den.
Søk i urbant strøk er helt klart også viktig, så i tillegg til søkene i kongeparken som vi hadde tidligere, så blir det mer trening for meg i å disponere Ask riktig i disse søkene. Her vil jo samarbeidet og disponeringen/dirigeringen som vi jobber inn i ruin være til stor hjelp, så der får vi en del "gratis" ved å trene flere grener.
Utenom dette blir arbeidet å gi Ask mer erfaring på å gå lenge uten funn og allikevel være "på jobb", samt å kjøre noen lange overvær. Konkrete mål på det blir også vanskelig siden det kun går ut på å øke erfaringsgrunnlaget hans, men en teig pr måned der vi skal være i søk i minst 3 timer bør være et greit mål, bare for å ha noe helt konkret.
Som jeg har sagt tidligere- godkjenninga er inngangsbilletten - det er NÅ læringa begynner, og da er det viktig å ha noe å strekke seg etter. Så gjelder det bare å øke målene etterhvert som vi går fremover.
Parallelt med denne planleggingen så har vi selvfølgelig trent. Det har blitt en del spor-momenter for å vedlikeholde spor-nøyaktigheten, litt rundering for å vedlikeholde og generalisere meldingene mer, og masse ruintrening med halsing på alt mulig av underlag, både med tanke på den kommende godkjenninsprøven og for å få et lite avbrekk fra den intensive ettersøkstreninga vi har vært gjennom. Når vi i tillegg til alt dette også har fått tid til en del fridager der vi bare har lekt, gått tur og kost oss, så forteller vel det at vi ikke akkurat har hatt problemer med å få brukt opp fritiden vår.
Når det gjelder ruintreninga, så ser ting veldig bra ut. Vi har ikke funet noen underlag eller miljøer der Ask ikke oppsøker figuranten og melder fint, og ingen situasjoner der han settes ut sånn at han ikke vil leke og belønes, så når det gjelder denne treningen så er momentene videre "bare" å generalisere halsmeldingen ytterligere i alle de miljøene vi kan finne, samt gi Ask enda mer erfaring på å måtte jobbe seg helt inn til figuranten, eller i det minste så nært inn til figuranten som det er mulig å komme.
Planen videre for ettersøkstreninga og målet om å bli så bra som det er mulig å bli består av flere delmål, som kan deles inn i spor, rundering og praktisk søk. For å kunne stille noen helt konkrete tidskrav til dette, så er dette mål som jeg håper å oppnå innen første re-godkjenning.
Spor: Her vil jeg fortsette å strekke lengde og liggetid med et mål på 3 kilometers døgngamle spor under forskjellige værforhold. (sånn bare for å ha noe konkret å jobbe mot) Samtidig fortsetter vi med de blodferske korte sporene med mikroskopiske gjenstander for å passe på at vi ikke går i unøyaktighets-fella.
Videre blir det fokus på spor i urbane strøk, med en konkret målsetning om å strekke liggetiden til 4 timer og da gjerne i skikkelig overtråkket område. For å få til dette starter vi med overtråkking på grus og gress samtidig som vi fortsetter med "rene" asfaltspor en stund til der vi strekker både lengde og liggetid, for så å ta inn kryssingene/overtråkket når asfaltsporene sitter slik jeg vil ha dem og de overtråkkede sporene går bra.
Rundering: Her skal vi vedlikeholde søksmønster og generalisere mer på melding, samtidig som vi varierer veldig på lengde. Jeg ser ingen vits i å ha et konkret mål om å rundere halvannen kilometer på x-antall minutter, så her går målent mer ut på å finpusse meldingen ytterligere og bedre samarbeidet og dekkingen av terreng. Jeg ser i tillegg på det som viktigere å jobbe over tid enn over antall meter, så med vanskelige figuranter som Ask gjerne må jobbe en stund for å lokalisere så vil vi bedre søks-kondisjonen uten at vi på død og liv henger oss opp i hvor mange meter jeg har gått langs midtlinja.
Når det gjelder praktisk søk, så er planen å begynne med mer søk i og langs vann, gjerne en kombinasjon av båtsøk og gjenstander under vann, siden dette er søksformer som ikke ligger inne i godkjenningsprogrammet vårt men som er høyst aktuelle i forhold til de aksjonene som vi ofte kalles ut på. Her starter jeg med enkel markeringstreningpå nedsenkede gjenstander og så legger vi inn mer båtsøk når markeringen er slik jeg vil ha den.
Søk i urbant strøk er helt klart også viktig, så i tillegg til søkene i kongeparken som vi hadde tidligere, så blir det mer trening for meg i å disponere Ask riktig i disse søkene. Her vil jo samarbeidet og disponeringen/dirigeringen som vi jobber inn i ruin være til stor hjelp, så der får vi en del "gratis" ved å trene flere grener.
Utenom dette blir arbeidet å gi Ask mer erfaring på å gå lenge uten funn og allikevel være "på jobb", samt å kjøre noen lange overvær. Konkrete mål på det blir også vanskelig siden det kun går ut på å øke erfaringsgrunnlaget hans, men en teig pr måned der vi skal være i søk i minst 3 timer bør være et greit mål, bare for å ha noe helt konkret.
Som jeg har sagt tidligere- godkjenninga er inngangsbilletten - det er NÅ læringa begynner, og da er det viktig å ha noe å strekke seg etter. Så gjelder det bare å øke målene etterhvert som vi går fremover.
mandag 11. mai 2015
Post-godkjennings-takk!
Etter ei godkjenning så er det jo tid for å takke... Takke alle instruktører, dommere, prøveledere og ikke minst alle figuranter. Alle som har hjulpet oss frem mot godkjenninga, med time på time i skauen i alt slags vær, for å hjelpe oss til der vi er nå. Det er klart at det ikke er en enmannsjobb å godkjenne en hund, så alle som har stilt opp for oss - lagt ut spor, tråka felt, gått seg bort, sittet tålmodig og venta, i enden av et spor, eller i regnet på gressmatta med løsbitt og belønning. TAKK alle sammen! Ingen nevnt, og ingen glemt!
Men - den som har opptatt tankene mine mest disse dagene etterpå, og den som faktisk skal ha den største takken, er Odin. Min første redningshund - Han som startet all denne galskapen. Han som fikk meg til å gråte, i frustrasjon over at ting aldri gikk som det skulle, og i ekstase fordi ting bare gikk sååå perfekt!
Det er nå engang sånn at den beste redningshunden er den som ikke er med oss lenger, for vi har en tendens til å bare huske de gode tingene, og de var det mange av, men det var også mange dårlige ting... Flere ganger var jeg på vippen til å bare kaste inn håndkledet og godta det som jeg av og til fikk høre - "Dette kommer aldri til å gå!" Heldigvis gjorde jeg ikke det. Heldigvis så gikk det en faen i meg når jeg hørte sånne ting og heldigvis beit jeg tenna sammen, la hodet i bløt og etter 4 år var vi i mål! Vi stod på lista i 4 år, helt til Odin var nesten 11 år gammel (sånn går det når man starter med en voksen hund, som egentlig bare skulle være en turkamerat). Det å komme gjennom godkjenninga med Ask nå føltes annerledes... Ask var kjøpt inn for akkurat dette formålet, han ble trent målretta fra dag en. Vi hadde ALLTID en plan og et mål med hver treningsøkt, så det å komme hit nå var mer en klapp på egen skulder og et "endelig!", mens det å godkjenne med turkompisen, den godmodige "oksen ferdinand", som virkelig satte meg på prøve gang etter gang - DET var en følelsesmessig overload det. Jeg skal selvfølgelig ikke si at vi ikke har hatt våre utfordringer på veien Ask og jeg heller, og heller ikke si at jeg ikke verdsetter godkjenninga vår, for det gjør jeg virkelig, men nå er det bare sånn at den første godkjenninga, det å komme i mål, kanskje med oddsene mot oss, og etter 4 år med prøving og feiling - DET var noe helt spesielt, og det å nå i ettertid se alt det utrolig viktige og nyttige jeg lærte av at ting ikke gikk helt på skinner hele tiden - det er simpelthen uvurderlig!
Så - Tusen takk for starthjelpen Odin! Takk for hjelpen med en ustyrlig liten gylden rakett! Takk for alt du lærte meg! alt om å takle motgang, om å glede seg over de tingene som faktisk gikk bra, og for den fantastiske "VI KLARTE DET"!!!"-følelsen det var å krysse målstreken med deg! Jeg tar med meg alt det du lærte meg videre, Ask har allerede dradd mye lærdom fra det, og forhåpentligvis så vil mange andre også kunne lære litt av det du lærte meg! Om jeg med det du har lært meg kan hjelpe andre til å stå på videre og ikke gi opp, så har du hjulpet oss med å få nye ekvipasjer opp og frem, og for det skylder jeg deg en evig takk!
Men - den som har opptatt tankene mine mest disse dagene etterpå, og den som faktisk skal ha den største takken, er Odin. Min første redningshund - Han som startet all denne galskapen. Han som fikk meg til å gråte, i frustrasjon over at ting aldri gikk som det skulle, og i ekstase fordi ting bare gikk sååå perfekt!
Det er nå engang sånn at den beste redningshunden er den som ikke er med oss lenger, for vi har en tendens til å bare huske de gode tingene, og de var det mange av, men det var også mange dårlige ting... Flere ganger var jeg på vippen til å bare kaste inn håndkledet og godta det som jeg av og til fikk høre - "Dette kommer aldri til å gå!" Heldigvis gjorde jeg ikke det. Heldigvis så gikk det en faen i meg når jeg hørte sånne ting og heldigvis beit jeg tenna sammen, la hodet i bløt og etter 4 år var vi i mål! Vi stod på lista i 4 år, helt til Odin var nesten 11 år gammel (sånn går det når man starter med en voksen hund, som egentlig bare skulle være en turkamerat). Det å komme gjennom godkjenninga med Ask nå føltes annerledes... Ask var kjøpt inn for akkurat dette formålet, han ble trent målretta fra dag en. Vi hadde ALLTID en plan og et mål med hver treningsøkt, så det å komme hit nå var mer en klapp på egen skulder og et "endelig!", mens det å godkjenne med turkompisen, den godmodige "oksen ferdinand", som virkelig satte meg på prøve gang etter gang - DET var en følelsesmessig overload det. Jeg skal selvfølgelig ikke si at vi ikke har hatt våre utfordringer på veien Ask og jeg heller, og heller ikke si at jeg ikke verdsetter godkjenninga vår, for det gjør jeg virkelig, men nå er det bare sånn at den første godkjenninga, det å komme i mål, kanskje med oddsene mot oss, og etter 4 år med prøving og feiling - DET var noe helt spesielt, og det å nå i ettertid se alt det utrolig viktige og nyttige jeg lærte av at ting ikke gikk helt på skinner hele tiden - det er simpelthen uvurderlig!
Så - Tusen takk for starthjelpen Odin! Takk for hjelpen med en ustyrlig liten gylden rakett! Takk for alt du lærte meg! alt om å takle motgang, om å glede seg over de tingene som faktisk gikk bra, og for den fantastiske "VI KLARTE DET"!!!"-følelsen det var å krysse målstreken med deg! Jeg tar med meg alt det du lærte meg videre, Ask har allerede dradd mye lærdom fra det, og forhåpentligvis så vil mange andre også kunne lære litt av det du lærte meg! Om jeg med det du har lært meg kan hjelpe andre til å stå på videre og ikke gi opp, så har du hjulpet oss med å få nye ekvipasjer opp og frem, og for det skylder jeg deg en evig takk!
Abonner på:
Innlegg (Atom)